Arne O. Holm mener: En reise mellom det forlatte og ei ny tid

Innkjørslene som ikke har blitt brøytet denne vinteren heller, ligger i respektfull avstand til industri med respekt for seg selv.

Klumper seg sammen

Jeg ser ikke en fraflyttet landsdel, selv om statistikken for framtida er dyster. Men jeg ser en landsdel som har flyttet seg. Den klumper seg sammen, rundt byer og større tettsteder.

Så har den også finslepet sitt internasjonale fortrinn, tatt med seg sin nomadiske historie inn i moderne eksportbedrifter, heiet fram ikke minst av landsdelens to universitet. Sammen med sine desentraliserte enheter utgjør universitetene et nettverk av kompetanse og skapervilje.

Og universitetsbyer tømmes ikke, de vokser på vegne av en landsdel på evig jakt etter kompetanse og ekspertise.

Men også de fraflyttede husene, hvor et tilsynelatende evig brennende utelys er de eneste restene etter et levd liv, forteller om optimismen som var.

Estetisk sans

Jeg ser det på tilbyggene, også langs grensetraktene mot øst, dette nordnorske symbolet på at man en gang ville opp og frem. Man hadde alt som skulle til, kanskje bortsett fra estetisk sans. De strekker seg i alle retninger for å kunne tilby et innendørsliv tilpasset økte lønninger og voksende barneflokker.

Uansett vitnesbyrd om ei framtidstro, som likevel knelte i møtet med den samme framtida.

I dag er barneflokkene mindre og arkitektene flere. Takvinklene som nektet å danse med det opprinnelige huset, er erstattet av gigantiske vindusflater som flytter den til tider ubarmhjertige naturen inn på både bad og soverom. Vinduene ofte like malplassert som tilbyggene, men også de et symbol på ny rikdom og optimisme. Om ei ny tid.

Ei ny tid hvor nord fortsetter å krysse grenser. Ikke lenger bare til fots inn i Russland, Finland eller Sverige, eller med båt for de som slo seg ned ved kysten og seilte langveis.

Grensene krysses

Nå krysses grensene i raskere tempo. En landsdel som lever av eksport, er prisgitt en infrastruktur som kan omsette stadig mer avanserte produkter. Der vi før var en råvareleverandør har vi gradvis forsøkt å ta kontroll over hele verdikjeden.

Det gjenstår mye, men allerede i dag er den moderne nordnorske industrien en internasjonal smeltedigel. Slik må det være når nye markeder skal forstås og erobres.

Jeg har møtt bedrifter med ansatte fra 14 nasjoner. Jeg har hilst på ledergrupper som alene teller sju-åtte nasjoner.

Og akkurat her ligger noen av verktøyene som kan utfordre en demografisk utforbakke.

Pilene i Statistisk Sentral byråer er kopier av takvinklene som aldri fant seg til rette da de ble koblet på hus fullstendig uforberedt på den slags.

For også det næringslivet som vokser i nord, som vil ut i verden, opponerer og står i skarp kontrast til synkende folketall.

Pandemien er tøff

Det samme gjelder den internasjonale kunsten og forskerkraften som finnes i nord.

Ved å åpne grensene, ved å forsterke det internasjonale samspill og styrke den internasjonale kompetansen, kan vi kanskje snu pila.

Det handler i bunn og grunn bare om å videreføre og foredle vår internasjonale tradisjon. I alle ledd.

Historien om nord er grenseløs.

Det måtte en pandemi til for å minne oss om at det finnes grenser også i nord.

Derfor er også vi er et hardt prøvet folk.

For pengeflytterne spiller ikke grenser noen rolle.

For de som skal skape verdier, kan det være knallhardt akkurat nå..