Kommentar: En arktisk suksesshistorie, og snart tar Russland over

I leksikalsk forstand var ikke 1996 et spesielt begivenhetsrikt år. De fleste fikk med seg at prinsesse Diana skilte seg fra prins Charles.

At det samme år ble tatt et internasjonalt politisk initiativ i Ottawa i Canada som skulle prege det arktiske samarbeidet de neste 25 årene, gikk under radaren for de fleste.

Og gjør det antakelig fortsatt.

Ikke ta for gitt

Det finnes ingen objektiv målestokk på effekten av at de åtte arktiske statene, USA, Russland, Norge, Canada, Island, Danmark, Sverige, Danmark og Finland den 19. september 1996 gikk sammen om å etablere Arktisk råd.

At samarbeidet fortsetter 25 år senere, og at Arktis fortsatt kan kalles et fredelig område i verden, er likevel en indikasjon på at dette er en suksesshistorie.

Kanskje er det til og med slik at den noe beskjedne rollen Arktisk råd spiller i offentligheten er en del av forklaringen på organisasjonens suksess.

For, som den norske utenriksministeren Ine Eriksen Søreide sa det i debatt under konferansen Arctic Frontiers forleden, er ikke dette noe man kan ta for gitt.

Debatten var et møte mellom nåtid og framtid for Arktisk råd. I tillegg til Ine Eriksen Søreide deltok blant annet Island, som i dag leder organisasjonen, med utenriksminister Thor Thordardson. Russland, som overtar formannskapet i mai, hadde sendt den russiske arktiske ambassadøren Nikolay Korchunov.

Og når Russland etter to år sender stafettpinnen videre, er det Norges tur.

Samarbeidet i nord er ikke og har ikke vært uten konflikter. Men samarbeidet fortsetter, på tross av store internasjonale spenninger, og på tross av sanksjoner og militær opprustning i Arktis.

Dialogen viktigst

Det viktigste er dialogen, en dialog som er mulig fordi de åtte statene har en felles interesse av å utvikle og bevare Arktis innenfor et nasjonalt, bilateralt og internasjonalt akseptert rammeverk. Ikke minst har de felles interesse av å formidle dette budskapet til resten av verden som banker på døra til Arktis.

Ikke et tomrom, slik det fortsatt fremstilles i enkelte sammenhenger, hvor det er fritt fram for andre nasjoner å ta seg til rette.

Derfor ble også debatten i regi av Arctic Frontiers, under kunnskapsrik ledelse av Liv Monica Stubholt, først og fremst en interessant studie i synet på hvordan man skal forholde seg til ikke-arktiske stater som ønsker en posisjon i Arktis. Og da ganske særlig i forhold til Kina, som i dag har observatørstatus i rådet.

Mange land har en slik posisjon, men stormakten Kina stikker seg ut. Både fordi landet stadig utvider sitt økonomiske engasjement i Arktis, fordi de er i ferd med å bli verdens sterkeste økonomi, fordi de øker sin militære kapasitet og utfordrere menneskerettighetene, og fordi både de økonomiske og politiske konfliktene mellom vestlige land og Kina øker, mens Kina og Russland finner stadig nye samarbeidsformer.

Kina utfordrer Arktis

Fra norsk side er forutsetningene at ikke-arktiske statene som ønsker innflytelse i Arktisk råd, aksepterer det rammeverket som allerede er etablert, og at rammeverket fortsatt bestemmes av de åtte arktiske statene.

– Noen tiltak, som klima og forskning er velkommen, mens andre initiativ ikke er det, sa Ine Eriksen Søreide i debatten, uten å presisere hvilke initiativ som ikke er ønskelig.

Her vil ikke minst Norge og USA være på linje.

Russiske Nikolay Korchunov har et annet utgangspunkt, og spurte hvorfor man skal være så fokusert på Kina.

– Arktis åpnes, og her er det ressurser hele verden trenger. Kina investerer ikke bare i Arktis, men også i USA og Canada, og er en viktig del av verdensøkonomien. Vi skal ønske dem velkommen, sa Korchunov blant annet i debatten.

Så er likevel den viktigste suksessfaktoren for Arktis Råd i framtida, at det blir relevant for oss som bor her.

Og her er Russland og Norge helt på linje.