Frykten er som ei varslet rotfylling uten bedøvelse

Frykten for virusutbrudd også på norske mottak herjer som ei varslet rotfylling, uten bedøvelse.

Fortvilelsen over stengte grenser nærmer seg et næringspolitisk opprør.

Det er bare selvkritikken som mangler når pandemien truer ei hel næring.

Kappkjørte mot grensa

Statsminister Erna Solberg tok feil da hun torsdag hevdet at nordnorske fiskemottak hadde den utenlandske arbeidsstokken på plass da grensene stengte natt til fredag. Så feil at fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen vurderer å kommandere arbeidsledige og permitterte nordmenn til sløyebenken. Mens polakker og folk fra Litauen kappkjørte mot norskegrensa, oppfordret statsråden samtidig skreien til å utsette innsiget til Lofoten.

Det vi alle frykter, et smitteutbrudd midt i skreisesongen, har allerede truffet Akutan i Alaska. Ikke en linekrok, ikke et garn, er satt for å fange torsk og sei som i store stimer er på vei mot den amerikanske Stillhavslandsbyen med drøyt 1000 innbyggere.

For sammen med fisk og sesongarbeidere kom også koronaen.

Svære mottaksanlegg er stengt ned. Det finnes ikke lenger noen som kan kjøpe fisken.

Du må nesten ha mikroskop for å finne Akutan på et verdenskart, ei øy noen hundre sjømil fra Alaskas fastland og helsetilbud. Ei hel øyrekke lever av fiskeindustriens hektiske sesong. I Dutch Harbour, på naboøya Unalaska, forteller salgsplakaten over inngangsdøra til den lokale baren med få ord hele sammenhengen mellom lokalsamfunnet og fiskeriene: «Where fish and Drink become one».

Ta med våpen

Noen minutter lenger ned i gata ligger Norwegian Rat Saloon, som før koronaen traff Alaska, arrangerte «Wall of Guns Night!!!!». Utropstegnene er ikke mine, heller ikke plakatens oppfordring om å «ta med våpen». Kveldens underholdning var et gratislotteri hvor premien var skytevåpen til barn under 16 år som kom i følge med sine foreldre.

Men det var før pandemien ble importert til øysamfunnet. Fiskerne er allerede på plass i sine fangstfartøy, knyttet sammen med lange taukveiler langs et kaianlegg som ikke er dimensjonert for landligge. Fisket, som skulle vært i full gang, starter ikke før fabrikkene igjen kan åpne.

Folketallet dobles mange ganger under den korte sesongen i Akutan. Lokalbefolkningen har ingen plass blant sesongarbeiderne. Og mange av de tilreisende fikk en kortere sesong enn beregnet.

Allerede før fisk ble tatt på land har flere returnert. Skjønt evakuert er en riktigere beskrivelse. De ble hentet i ambulansefly og fraktet til sykehus i Anchorage.

Pustemaskiner – ikke fisk

Det skulle fraktes fisk i store mengder ut fra øysamfunnene. I stedet fraktes pustemaskiner og oksygen inn. Værforholdene gjør det umulig å holde luftrommet til nærmeste sykehus i Anchorage åpen.

For de som ikke er satt i karantene eller isolat er det en fattig trøst at de heller ikke slipper inn på de lokale barene.

Akkurat nå er de livsviktige fiskeriene utenfor Aleutene, som øyrekka som strekker seg ut i Stillehavet heter, satt på vent.

Ingen vet om det noen gang kommer i gang igjen. Det er en pågående katastrofe som utspiller seg foran øynene på fiskere, industriarbeidere, lokalbefolkning og de lokale myndighetene.

Langs vår egen kyst oppstod det dramatikk da regjeringen stengte grensene natt til fredag. I et møte med fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen torsdag, fortalte en rekke bedrifter at de fortsatt manglet 75 prosent av arbeidsstokken som skulle ta imot skreien. Ordfører Remi Solberg i Vestvågøy, som også er leder av Lofotrådet, er bare en av mange som kaller situasjonen dramatisk.

Mest av alt en katastrofe

Sammen med sin kollega på Røst, Elisabeth Mikalsen, hadde også han noen timer tidligere hørt statsminister Erna Solberg fortelle at stengte grenser ikke ville få noen konsekvenser for Lofotfisket. Sesongarbeiderne var allerede på plass, sa hun.

Slik var det ikke nødvendigvis. Det handlet mest av alt om en katastrofe, ifølge ordfører Elisabeth Mikaelsen.

På Værøy delte ordfører Susan Berg Kristiansen bekymringen.

Alt mens både statsministeren og fiskeriministeren gjorde det klart at sesongarbeidere i fiskeindustrien ikke kommer inn under de strenge unntaksbestemmelsene.

Bekymringen forsterkes av at flere av ordførere allerede har eller har hatt importsmitte innenfor sine kommunegrenser.

Men det er først nå, når klokka er i ferd med å passere 12, at blikket for alvor rettes mot arbeidsledige og permitterte sesongarbeidere som allerede er i Norge.

Jeg deler hans håp

Fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen håper vi kan kna det til.

Jeg deler hans håp.

Men klarer vi det, så venter dessverre en ny runde. Koronaen er ikke bare en utfordring for de som skal kjøpe fisk. Utfordringen kan vise seg å bli store når den samme fisken skal selges.

For hvor er markedet som skal ta imot fisken, slik at banklån kan betjenes og lagrene tømmes?

Hvor finner man de som skal spise fisken, når spisestedene over hele verden er stengt på ubestemt tid?

Og hvor finner man ydmykheten over å ha tatt for lett på dugnaden mens det ennå var tid til å rekruttere lokalt og nasjonalt?