Kronikk: Dystopisk aroma
Is it you Valentine, behind that double face mask? Or is it you, mother Erna, med et fastelavnriset gjemt bak speilet? (Illustrasjon: Martin Losvik)
– Advarsel mot livsfarlige regjerings-kokker.
Det skulle vel være bra utgjort, at Valentines, fastelavn og morsdag falt på samme dag. Det skulle man kunne kalle en solid påminnelse om kjærligheten til kjærligheten, fruktbarheten og så kjærligheten til selve livet.
Pandemiske tiltak på tiltak kommer samtidig sørfra, og det er beskt det regjerings-konditorene holder på med, når jeg sammenfatter de historiene jeg har hørt fortalt ute i havgapet de siste månedene. For hvem virker hva, tenker jeg i min enfoldighet.
You gain some, you loose some. Hva gjør vi når behandlingen av mennesket ikke er bærekraftig? Når håpløsheten gis grandiøse rom? Sykepleiere på gastro- og intensivavdelinger sitter med meg i havgapet, og forteller om voksne menneskers overdoser, som de kun tyder til en ting:
Behovet for å komme seg ut av disse dagene kalt livet er stort, og økende. Rus-sykepleieren sier det samme. Legene kikker ut over havet, og rister på hodet når jeg spør dem om deres formening om håndteringen av pandemien.
De mumler noe om at den er globalt fenomen, og derfor blir det umulig å mene noe annet enn de tiltakene som treffes nasjonalt.
«Dette er en åpning for tidligere utenkelige endringer», skriver Aftenpostens «Innsikt» 02/21 i en oversatt artikkel fra The Guardian.
«Kanskje vil pandemien gi oss muligheten til å se ting vi har sett mange ganger, i et nytt lys», fortsetter de.
Artikkelen er kalt «Pandemiens menneskelige omkostninger».
Vi ruster fast i angst og doble masker.
Finansmannen sukker, og sier at magefølelse og improvisasjon er uønsket, den må i alle fall gjemmes i analyse, mens bedriftsrådgiveren er redd for at hun ikke har mulighet til å bruke sine muligheter til å redde sitt lokalsamfunn etter at systemet har vunnet.
Systemet som er så dyrt at kun den største banken har råd til å bygge det. Logaritmer og AI (artificial intelligence) vinner frem. Kunsten å se individet blir borte med systemet. Bærekraft er å leve lokalt, sier eksperter, mens alle systemer drømmer om å virke globalt.
«Canada åpnes i 2022», sier veterinæren plutselig.
«Vi skal gifte oss, men gjør det ikke før vår canadiske familie kan komme».
Snøen som smeltet i vintersola på Fleinvær denne blytunge kjærlighetsdagen 14. februar, avdekket at våren 2022 kommer raskere enn dere tror. Men så lang tid vil det ta før grensene åpnes.
Og vi kan se konturene av senskadene. Året 2021 er lukket og låst. Vi ruster fast i angst og doble masker. Det håpløse vinner frem, selvmordstallene stiger, mens selvmordsforsøkene blir kun omtalt i fagkretser.
Men si meg, noens regjering: De bedriftene som ikke har livets rett må klare seg selv, sier dere. Dette er altså økonomisk Darwinisme i pandemisk samtid. Hvorfor snakker dere ikke slik om mennesker, i all den tid dere lar de mest sårbare gå til grunne?
«De menneskene som ikke har livets rett, må klare seg selv».
Hvorfor skal ikke 18-åringene få være de første til å få vaksinen? Eller studentene?
Les også:
Menneskelig bærekraft er et begrep jeg tenker mye på disse dagene. Altså hvorvidt behandlingen av mennesket er bærekraftig. Et livsfarlig begrep forbundet med etikk. Men besteforeldre overlever om barnebarna er vaksinerte.
Psykologiprofessor Tanja Schnell oppfordrer i Morgenbladet å droppe gleden, og søke mening. Nydelig, men hvem klarer å sette emosjonshjernen i sjakk og la logikkhjernen råde grunnen? Hvordan gi ungdommene våre ballast til å fokusere på nytten i hvordan en tar det, når alt er fastlåst på hvordan man har det?
Dagens utøvde politikk betyr mentalhygienisk katastrofe.
Folk er faktisk ikke redd for mennesker, folk er redde systemet tuftet på instrumentell forståelse av hvem vi er.
Redaktør Tine Skarland i Aftenposten «Innsikt» skriver i sin leder:
«I ferske undersøkelser svarer unge at pandemitilværelsen med hjemmeskole har gitt til dels dramatisk mindre læring, for noen en forverret familiesituasjon, for mange vansker med innsoving, mareritt og bekymring for fremtiden».
«Utenkelige endringer»; jeg er usikker på hvem som skal tenke dem, og deretter leve dem slik at de virker.
Var så denne teksten Lundsk tungsinn? Nope, dette er kun en sammenfatning av siste måneders samtaler. Et mental-meteorologisk varsel, en sær-rapport fra møter fra de siste månedene med utallige utslitte mennesker som vil godt for mennesket i nord. Et værtegn.
Regjeringskokkene flipper burgere av katastorfe, de serverer dystopisk aroma til dessert mens det plystres et en-tones signal bak festmaska. Sorry, pestmaska. Tre korte, tre lange, tre korte.
Vil du delta i debatten? Send epost til hinn@nord.no.