Dørene lukkes – vær så god neste: Om karantene, krisepakke og veien videre

Betraktninger fra Henningsen Transport & Guiding AS (HTG), lokal familiebedrift siden 1997, rederi, aktivitets- og logistikkleverandør til fastboende, forskere, turister og andre tilreisende. HTG eies og drives av ekteparet Stig Henningsen (innfødt gründer og fastboende siden 1964) og Hilde Henningsen (fastboende siden 1988, lærer og samfunnsaktør).

Dørene lukkes

Fredag 13. (!) mars 2020 anmoder Longyearbyen Lokalstyre (LL) om stans av tilreisende turister til Svalbard fra utenfor Norden.

Onsdag 18. mars innføres karantene (med tilbakevirkende kraft til fredag 13. mars) – i realiteten effektivt innreiseforbud fra og med dato. Vedtakene ble fattet av LL. Destinasjonsselskapet Visit Svalbard er lojal og stiller seg bak anbefalingen om å avstå fra unødvendige fritidsreiser. Fredag 27. mars overtar Sysselmannen, ved sentral hasteforskrift, ansvaret for innreise og karantenebeslutninger på Svalbard. Vedtakene har blitt forlenget og gjelder fortsatt.

Reiselivsnæringen som sådan, eller konkrete bransjer / bedrifter har ikke blitt bedt om å stenge, slik som frisører og tannleger med mer. MEN I REALITETEN har vi blitt tvunget til å stenge, minst like effektivt som om vi hadde blitt det pålagt, fordi tilgangen til gjester / kunder og omsetning er kvalt av offentlige myndigheter (Brita Knudsen Dahl i Svalbardposten (SP) 4.5.20).

HJELP ER PÅ VEI – MEN IKKE HELT SLIK VI TRODDE ELLER HÅPET. I mellomtiden har vi fått på plass viktige strakstiltak, blant annet:

• Endring i frister, avklaring og tiltak for permitterte norske- og EØS-borgere
• Innføring av krisetiltak for ikke-EØS-borgere
• Etablering av krisepakke / kontantstøtte for små og mellomstore bedrifter – Svalbard inkluderes og kan søke PÅ LINJE MED ANDRE

I dag vet vi at ikke alle omfattes av ordninger, ikke alt er slik vi ønsket med de særskilte ordningene, men langt på vei har vi møtt forståelse og tiltak. Noen står fortsatt utenfor (Hilde Henningsen i SP 19.3.2020).

Regjeringen går bredt ut, forespeiler og iverksetter ulike tiltak herunder krisepakke / kontantstøtte for små og mellomstore bedrifter. Svalbard inkluderes – alle jubler. Nå skjer det! Så kommer virkeligheten:

• 50 prosent av de som søker oppfyller ikke kravene. Sesongbasert virksomhet er ikke berettiget eller møter store begrensninger som ikke reflekterer den faktiske virkeligheten.
• Hundefôr er ikke en uunngåelig fast kostnad hvis du driver med hund, men strøm og husleie kan du få, slik at virksomheten kan leve videre, men ikke hundene, selv om de helst skal overleve både i og utenfor sesongen.
• Husleie og leasingkostnader for bil er innenfor, men det gis uklare signaler på hvorvidt havneavgift og kaiavgift er utenfor. Selv om tilgangen til havna og parkeringsplassen ved kaia er like avgjørende og uunngåelig for den som driver aktivitet til sjøs; fjordcruise, flytende forskningsplattform, transport og logistikk.
• Leie av transportmidler ser ut til å være innenfor, men time-charter (leie av fartøy med mannskap) er ikke nødvendigvis uunngåelig, selv om de færreste fartøyer i dag er selvgående eller seiler hele året.
• Det er uklarheter og tolkninger; regjeringen Solberg sier dere skal gjøre det som trengs, vi skal få det vi trenger, dere skal fortløpende evaluere og utvide ordningen hvis behovet er til stede, men det tar for mye tid.
• Vi ble ikke pålagt å stenge, så det vi kan få dekket er 80 prosent. Vi vil argumentere for at vi skal kompenseres 90 prosent - for det finnes ikke et mer effektiv offentlig pålegg om nedstenging enn at myndighetene selv «stenger» øya.

Avslag på blankt papir

18. mars søkte HTG LL om fritak fra, reduksjon eller utsettelse av «kommunale» avgifter så som havneavgift, kaiavgift, veiavgift for busser som ikke er i bruk. Din søknad er mottatt, stod det - og avventer behandling. 17. april, samme dag som kontantstøtten ble presentert og Svalbard ble inkludert, kom svaret og avslaget: LL opprettholder sine lokale avgifter.

Antakelig tenkte de – som oss – at de var selvsagte i krisepakken. Det er de ikke! Vårt alternative forslag var at LL kunne ettergi og Staten kunne kompensere direkte til LL, som har full oversikt over faktura og regnskap. Trygt, kjapt og billig – og ikke minst effektivt med lite byråkrati og lite venting. Vi håper Staten og LL vil revurdere og tilpasse – for det ville hjelpe!

Kroken på døra – mens vi venter…

Dørene er i ferd med å stenges. Kroken på døra har snart glidd helt ned. Bare utgiftene renner ut av døra mens vi venter og ingen kommer inn. Hvis pengene ikke kommer, er døra låst. Er det det vi ønsker? Er det det dere ønsker? Eksponering i sosiale medier, riksdekkende pressedekning, bilder, påtrykk og ekstra brev og innsats har ført til at hundefôr nå er innafor. Kjempebra!

HTG trenger at havneavgift, kaiavgift, veigebyr og timecharter blir forklart innafor - hvis vi ikke skal havne utafor. Det hjelper lite å «skyte» båten. Vi mister den likevel om «fôret» ikke dekkes. Vi skriver brev for å nå fram til dere med virkeligheten slik den ser ut her, sett med Svalbardbriller, og ikke hovedstadslinser. Vi kan ikke gi oss, ikke vi og ikke dere, ikke «de der nede». Å gjøre ingenting nå er aktiv dødshjelp! (Bård Heio og Morten Astrup i SP 20.4.2020).

Dørene må åpnes – men én svale gjør ingen sommer

Ja, det er flott at en er forsiktig optimist og begynner å tenke på dørgløtten! Men det holder ikke – dørene må åpnes, eller de som fortsatt stenger dem må ta ansvaret og regninga. Kontantstøtten må treffe Svalbard slik at den hjelper. Ordningen må forlenges. Ingen reiselivsbedrifter på Svalbard er så kapitalsterke at de ikke er avhengig av høysesong vårvinter og høysesong sommer for å kunne leve og være til stede i skuldersesong og lavsesong. Ingen. Ingen norske turister bestiller i dag og reiser i morgen.

Tidsfaktoren fire måneder er nevnt, fra bestilling av reise til gjennomføring. Det betyr at hver utsatt karanteneperiode allerede har skjøvet de fleste nye bestillinger over i tidlig høst eller til 2021. Vi skal nok sammen ta godt imot hver «svale» som kommer i sommer! Men uansett godt samarbeid og god vilje; vi kan ikke leve av den samme gjesten alle sammen. Vi trenger drahjelp som virker. NÅ!

Trebeinsstrategien og samfunnsoppdraget: Det store sviket – dugnaden som ikke blir verdsatt

Helt siden Stortingsmelding 50 - 90/91 har samfunnsoppdraget fra norske myndigheter vært tydelig. Framtida på Svalbard skulle hvile på tre bein – kulldrift, forskning- og høyere utdanning, samt reiseliv skulle utvikles: Lokalt basert og innenfor regulerte rammer.

I Stortingsmelding 22 - 08/09 ble reiselivet igjen løftet fram. Utfordringene med sesongvariasjoner ble lagt inn i samfunnsoppdraget: Å strekke sesongen og bidra til helårlige arbeidsplasser i familiesamfunnet i Longyearbyen – og gjennom dette bidra til opprettholdelse av suvereniteten.

Vi og andre lokale gründere og drivere brettet opp ermene, satset alt og tok utfordringen. Lokalt reiseliv har levert på tross av stadig nye forskrifter, begrensinger og endringer like uforutsigbare som vinden i Adventdalen. Sesongen er utvidet, en stadig større lokal stamme i reiselivet representerer helårsarbeidsplasser og familier. Aktivitetsleverandører og overnattingsbedrifter / spisesteder sammen med lokalt kulturliv bidrar til å strekke skuldersesongen over i lavsesongen og inn i mørketida nettopp gjennom overskuddet fra høysesongen. For at lokalbefolkning og tilreisende skal ha bredde i tilbudet hele året, tilbyr vi fastboende rabatt og festivaltilbud – fordi vi bor her, fordi vi bryr oss.

Fordi - det er her vi vil leve, bo og skape verdier, liv og aktivitet. Vi har ofret ferie, familieliv og sparepenger fordi vi trodde at vårt bidrag til oppdraget var viktig. Vi har etablert bransje- og destinasjonssamarbeid. VI HAR LEVERT!

Hvorfor sitter vi da med en følelse av at leveransen ikke er verdsatt. At «noen» har en annen holdning, en uuttalt skepsis eller til og med «tilfredshet» over konsekvensen av tingenes tilstand. Det kan synes som om «noen» tenker at «det tok litt av, det reiselivet. Det gikk litt fort, vi mistet litt kontroll. Ja, ja – nå blir det en naturlig nedgang – de sterkeste overlever. Det er greit at noen må gi tapt.

Vi synes ikke det er greit - bare for å ha sagt det!

En cowboy til besvær

Vi har en uggen følelse av at negativ medieomtale og upresis ordbruk har satt seg fast hos visse forvaltere og beslutningstagere. «Cowboyvirksomhet», useriøse aktører, manglende sikkerhet, ureglementert oppførsel, gråsonevirksomhet og frislipp er ord vi har sett i media, hørt på møter og konferanser, lest på Facebook og kommentert ved lunsjbordet. Det kjennes faktisk ganske maktesløst når vi vet hvor mye arbeid som legges ned, hvor mye kompetanse som bygges gjennom timer i felt, hvor mange timer, inkludert seine kvelder, som går med til kvalitetssikring og HMS systemer, turproduksjon og prosedyremanualer – for å oppfylle de strenge kravene som stilles.

Sikkerhet kommer først!

Lokalt reiselivssamarbeid var tidlig ute, lenge før sentrale røster snakket om sikkerhetskrav eller sammenliknbare næringer på fastlandet etablerte interne rutiner og rammer. Næringen selv igangsatte Svalbard Guide- og Turlederopplæring (GTO) for vel 25 år siden! Lokal sertifisering, autorisasjonskomite, kvalitetskrav og klare kriterier. Senere kom Arktisk Naturguide-studiet (ANG), som i stor grad leverer kompetanse til, og i samarbeid med, lokal næring. Vi har brettet opp ermene, booket inn kveldstid og helger, åpnet lommeboka, både bedrifter og ansatte og kompetansehevet oss selv på stadig nye kurs, ROC, D5L, C&C.

Vi leser forskrifter og lager prosedyrer. Likevel kommer det nye krav, varsles det nye retningslinjer, nye begrensninger. For mange utledninger har for lite kompetanse skriver alle, når den nye næringsstrategien presenteres, som om kompetanse og nasjonalitet – eller mangel på sådan - er ensbetydende koblinger? Nei. Det organiserte reiselivet på Svalbard står for kvalitet!

Sammen er vi sterke – trodde vi…

Vi etablerte bransjesamarbeid og destinasjonsselskap. Vi tenkte at da var vi sterke, trygge, seriøse. Vi tok ansvar og laget masterplaner, bidro til fellesskap, utvikling og forvaltning. Vi trodde vi ble respektert, tatt på alvor. «Cowboyene», gråsoneaktørene og de useriøse drop-in arrangørene er ikke lokale med bostedsadresse Longyearbyen, de er ikke medlemmer i Visit Svalbard, de henter ikke sine gjester gjennom destinasjonens bookingdatabase. De plukker dem opp på sosiale medier, gjennom bekjente, gjennom kontakter som velger å stå utenfor, uten autoriserte guider med felterfaring over tid.

De arrangerer årets feteste «gutta-på-tur events» med «eventyrfikserne» uten å strekke på skulder- og lavsesong. Disse bidrar ikke til å dra lasset sammen i det lokale reiselivet. De stiller den påkrevde bankgaranti og håper det går bra. Om det ikke går bra er bankgarantien tapt, mens det organiserte reiselivet skal leve videre med omtalen, spørsmålene og kritikken.

Det er dette som skjer hvis det organiserte reiselivet ikke klarer å nå fram med virkeligheten slik vi jobber for at den skal være lokalt gjennom den indre justisen som ligger i medlemskapets ansvar og plikter og konsekvensene som iverksettes når tillit blir brutt.

Hurra for Svalbardtraktaten – suvereniteten lenge leve

I hundre år har Norge utført suverenitetsoppdraget gitt gjennom traktaten: Norsk overhøyhet og ansvarlig forvaltning av øygruppen. Reiselivet har bidratt – og bidrar. Ikke alle har norsk pass, men de lokale bedriftene bidrar gjennom helårlig tilstedeværelse, lokal verdiskaping, skatt (selv om den er lavere enn «nede»), lokal adresse og hjertet i Longyearbyen. Vi «står han av» når det fyker og blåser, vi utholder alt, tåler alt. Eller i hvert fall det meste. Enn så lenge.

Dørene lukkes, snart er det over – hvis vi ikke når fram med budskapet til dere som kan gjøre det som trengs. Vi har ikke flere virkemidler. Vi holder ikke ut alle sammen, til høsten 2020 eller våren 2021 – vi trenger kontantstøtten og at den treffer Svalbard, treffer oss, slik at den tar oss over «helvetesgapet»* og inn i framtiden, fortsatt på norske hender, fortsatt med lokalt eierskap. Hvis ikke er det over, punktum finale etter 100 år – hvilket jubileum!

Money talks – værsågod neste

For ikke altfor mange år siden var et annet vindu i ferd med å lukke seg, andre dører i ferd med å stenge. Også da tok det lang tid før norske myndigheter kom på banen. I 12. time, og tok situasjonen på alvor. Utenlandske interesser, representert ved kinesiske kapitalsterke investorer, ønsket å kjøpe utmålene i Indre Adventfjord, et ikke ubetydelig stykke Svalbard som ville påvirke maktbalansen, utfordre suvereniteten og skape usikkerhet sett med norske øyne.

Sett utenfra var det et ikke ubetydelig antall timer, krefter, juridiske betraktninger og ikke minst en god porsjon kapital som kom på bordet for å sikre norsk eierskap, norsk suverenitet, norsk stabilitet – fordi myndighetene anså det som nødvendig og i rikets interesse.

Interessen for nordområdene er ikke mindre i dag. Det er ikke bare i naturen vi registrerer klimaendringer og værskifte. USA og Trump vil gjerne kjøpe Grønland – selv om det gjenstår å se om øya faktisk er til salgs. Kinesisk interesse for Europa, Norge og Svalbard er fortsatt til stede. Kanskje er det de som er det nye lokale rederiet? Den russiske bjørnens reiseselskap har hatt en rivende utvikling, investerer og satser innovativt og stort.

De er flinke! Longyearbyen er ikke de eneste som planlegger utvidelse i maritim infrastruktur, fiskemottak og logistikk. Kanskje er det de som overtar våre båter, dersom vi ikke seiler ut av krisen på egen kjøl.

Money talks - den enes død den andres brød. Det er liten tvil om at gjestene kommer tilbake til Svalbard og at reiseliv og turisme med tilstøtende næringer vil være en del av framtida på Svalbard. Det store spørsmålet er fortsatt HVEM skal EIE, HVEM skal DRIVE, HVOR skal VERDIER og UTBYTTE benyttes?

Dersom norske myndigheter vil ha norsk virksomhet og styrke norsk suverenitet må de ikke sovne i hjemmeskolen! Hvis tiltakene ikke treffer Svalbard, fortere enn svint, er spørsmålet helt åpent!

Dørene lukkes! En utenlandsk investor trenger ingen utmålsforretning for å få innflytelse på øyriket og utfordre suverenitetsutøvelsen – det holder å plukke opp en turoperatør eller flere – med brukket rygg – til en billig penge. MONEY TALKS!

Hjelp reiselivet på Svalbard til å få de pengene NÅ, slik at vi kan brette opp ermene og krumme ryggen igjen, uten at den knekker. Vi trenger hjelp og ber om brev og innflytelse via alle gode kontakter og nettverk som kan tale vår sak, og nå fram TIL DERE med beskrivelser av virkeligheten slik den er her før det er for sent.

Vis oss at det var verdt det! La oss få igjen for at bransjen har levert samfunnsoppdraget, bidratt til helårsarbeidsplasser, strukket sesongen, bygd familiesamfunnet, investert og levert – slik at Norge har opprettholdt suvereniteten. MONEY TALKS!

Hjelp reiselivet på Svalbard med kontantstøtte som treffer Svalbard NÅ, så skal vi fortsette jobben lokalt og bli stadig bedre, grønnere, flinkere – forbi stupet, inn i framtida - fordi vi kan og vil!

Vi i HTG vil gjerne skrive flere kapitler i reisedagboka vår, sammen med gjestene våre på «Verdens nordligste fjordcruise», slik det står på båtene og shuttlebussene våre.

Kjære Monica, Iselin og Ine;

Vi ber dere: Vær så snill! Ikke la dørene lukkes! Ikke si «Værsågod neste – fritt for å ta over!»

*Sirkeløkonomi – og angsten for å havne i Helvetesgapet – leserinnlegg i SP - 19.3.2020