Arne O. Holm mener Det er mørkt i Arktis, mørkere enn på lenge

Flyet fra fastlandet til Norges egentlige Arktis på 78 grader nord er allerede denne januardagen overraskende fullt av forventningsfulle turister. Jeg har jobbet i mange år som guide på Svalbard, og vet at ikke alle turister som reiser på denne tida av året er forberedt på det døgnkontinuerlige, stummende mørket som sluker naturen på øya.

Et svakt lysskinn fra den russiske byen Barentsburg skimtes i det fjerne gjennom flyvinduet. Sola nikker ikke til menneskene som bor i Longyearbyen før 8. mars, og det er fortsatt lenge til.

En atommakt

Mørket kaster heller ingen skygger.

Det gjør derimot nyhetsmeldinga fra Dimitrij Medvedev.

– Dersom en atommakt taper i en konvensjonell krig, kan det utløse en atomkrig, siteres den tidligere presidenten på.

Ifølge generalsekretæren i Nato, Jens Stoltenberg, kommer Russland til å tape den «konvensjonelle» krigen mot Ukraina. Jeg setter anførselstegn rundt konvensjonell. Det er ikke noe konvensjonelt i å bombe skoler og boligblokker. Det er et blodtørstig helvete.

Jeg er i Longyearbyen for å holde et foredrag med tittelen «Hva er det med Arktis?». Tittelen ble satt for snart to år siden, men pandemien satte lenge en stopper for Sysselmesteren og UNIS, universitetet i Longyearbyen, sitt årvisse Svalbardseminar.

Det ville uansett blitt et helt annet foredrag tilbake i 2020. Det har Russlands krig mot Ukraina sørget for.

Ny stortingsmelding

Av samme grunn forbereder regjeringen en ny stortingsmelding om Svalbard. Normalt kommer slike statusrapporter hvert tiende år. Den forrige kom i 2016. Regjeringen har åpenbart ikke tid til å vente.

Marsjordren kommer fra øst, fra de russiske eierne av ekstreme våpen som befinner seg på Kola-halvøya på grensa til Norge. Våpen som seiler særlig under havoverflata utenfor kysten av øygruppa som til sammen utgjør Svalbard.

High North News har gjennom flere reportasjer dokumentert hvordan Russland har økt sin militære kapasitet i nord. Mens vi daglig blir konfrontert med nyhetsmeldinger om manglende våpen, lav moral og utslitte russiske soldater i Ukraina, er situasjonen en helt annen langs den nordvestlige kysten av Russland.

Det er ikke noe utslitt over verken atomubåtene, flyene eller krigsskipene som ligger her. Heller ikke over bunkersanleggene som huser de russiske atomvåpnene når de ikke er på seiltur på vei mot for eksempel USA.

De andre russiske seilingsrutene ut i verden er eller mindre stengt. Østersjøen er blitt en integrert del av Nato på grunn av søknadene fra Finland og Sverige. Men også i Svartehavet møter Russland Nato så lenge krigen mot Ukraina fortsetter.

Faren for konflikt

I dette bildet øker selvfølgelig Svalbards strategiske beliggenhet. I dette bildet øker faren for væpnet konflikt i Arktis. Derfor legger heller ikke regjeringen skjul på at nettopp sikkerhetspolitiske spørsmål er en av hovedgrunnen til at vi trenger ei ny Svalbardmelding. Det er helt ny, offisiell begrunnelse, som samtidig forklarer tiltak regjeringen allerede har satt i verk. Tiltak som uten unntak handler om å styrke den norske kontrollen med Svalbard.

Utlendinger, uansett botid i Longyearbyen er brått fratatt sin stemmerett og politiske innflytelse, våpenlovene og kontrollene skjerpet, turismen både til lands og til vanns blir stadig mer regulert, og staten kjøper opp private boliger som legges ut for salg.

Med små skritt beveger Longyearbyen seg vekk fra beskrivelser som et robust familiesamfunn over mot mer tradisjonelle arktiske utposter. Hvor langt regjeringen vil gå i denne retningen vet vi ikke før meldinga foreligger. Også et samfunn hvor befolkningen utgjør et strategisk virkemiddel, er avhengig av både barnehager, butikker, kultur og andre servicetilbud.

Lokalstyre?

Men trenger slike samfunn et eget kommunestyre, eller Lokalstyre som det heter her oppe?

Et demokrati innført nærmest med akklamasjon og champagne for 20 år siden, men som nå står stadig mer ribbet tilbake. Slik de fleste reformer og strategier på Svalbard reverseres etter noen år, er også lokaldemokratiet en reform på kraftig retur.

Da gruvevirksomheten ble lagt ned, skulle turismen berge samfunnet. Så vellykket var den snuoperasjonen at det nå er turismen som angripes.

Lenge ble det satset på privat næringsliv, innovasjon og privat boligbygging. Også det såpass vellykket at det nå tas grep for å snu utviklingen over på offentlige hender.

Også prismekanismen griper inn i hverdagen i Longyearbyen. I et nesten desperat tempo forsøkes det kullfyrte kraftverket avviklet til fordel for dieselanlegg. Prisene på strøm går til himmels, det samme gjør boligprisene i et marked stadig mer styrt av staten.

Er du på leiemarkedet, får du mer igjen for pengene om du leier ei leilighet på Frogner i Oslo enn i Longyearbyen. Også det får store konsekvenser for et reiseliv kjent for lave lønninger.

Grovt regnet har fire milliarder mennesker i Russland, Kina, USA, India og Europa kastet sine øyne på Arktis. De gjør det av sikkerhetspolitiske årsaker, og de gjør det for å sikre energi til sin egen industri og økonomi.

De gjør det nesten konsekvent uten å se det arktiske mennesket.

Fire milliarder mennesker mot fire millioner arktiske mennesker.

Brikker i et farlig politisk spill.

Regjeringa gjør rett i å foreta en gjennomgang av Svalbard-politikken. Så gjenstår det å se om den også gjør rett for seg også i forhold til de som skal eller vil bo her.

Det er ikke sikkert det er de samme menneskene.