Derfor må vi møtes mellom krisene og på tvers av sektorene

Koronavirus-utbruddet har utviklet seg til en krise som må håndteres på tvers av regioner, sektorer og nivå. Situasjonen viser oss hvor viktig det er at de som styrer – det ene og det andre, i nord og sør, høyt og lavt – kjenner hverandres rutiner og språk, slik at de forstår hverandres roller og kan koordinere innsatsen. Vi kjenner det fra tidligere kriser.

Granskningen etter 22. juli konkluderte med at noe av det som sviktet, var at ressursene ikke fant hverandre. Vi som forsker på beredskap og sikkerhet kan dessverre melde om at situasjonen ikke er stort bedre nå. Koblingen mellom de ulike sektorene og nivåene som er involvert i krisehåndtering er for svak. De færreste kommuner, fylker eller departement har prioritert læring og øving før krisen inntraff. For når ressursene er få, og tida skal brukes på så mye, kommer ofte noe annet først på lista.

Da koronaviruset gikk fra å være en helsehendelse under Helse- og omsorgsdepartementets ledelse, til å bli en samfunnshendelse under Justisdepartementet, ble både utdanning, kultur, service og samferdsel involvert. Disse sektorene har ikke hatt felles diskusjoner om hvordan de kan handle slik at de unngår å spenne bein på hverandre, men tvert imot spiller hverandre gode også i en krisesituasjon.

Å få på plass møtepunkter der folk fra ulike sektorer og frivillige organisasjoner kan lære hverandre å kjenne, kan være krevende. Vi vet at aktørene ønsker seg slike aktiviteter, og pengene som må settes av er egentlig lommerusk. Likevel er det krevende, for når noe er sektorovergripende, så er det som kjent få som tar ansvar.

Uansett er øvelse, øvelse, øvelse enormt viktig for å være forberedt når krisen inntreffer. Dette er også ansvaret til universitetene og de øvrige forskningsmiljøene i samarbeid med næringsliv, kommuner og øvrig forvaltning i hele landet. Vi må bidra i arbeidet med å sikre at ressursene finner hverandre – ikke minst i distriktene, der knappheten på ressurser er størst.

Én av aktivitetene som vi etter vårt skjønn bør prioritere framover, er De regionale sikkerhetsdagene, en konferanse som sist ble arrangert på Hell i 2016.

"Er vi beredt når det virkelig gjelder", spurte fylkesberedskapssjef Dag Otto Skar hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag den gang, og viste bilder fra stormflo, ras, branner, flom og orkaner. Ved neste konferanse kan vi regne med at vi også vil se bilder av smittevernkledde helsearbeidere og nedstengte arbeidsplasser, skoler, barnehager og flyplasser. De regionale sikkerhetsdagene 2021 var under planlegging før korona traff oss.

Nå blir konferansen mer aktuell enn vi kunne ane. Vi skal samle myndigheter, næringsliv og forskere som vil bidra til å øke samfunnssikkerheten i vår region, og et av målene er å utvikle strukturer som styrker deltakernes mulighet til å løse praktiske utfordringer. Konferansen planlegges i utgangspunktet uavhengig av de erfaringene vi som samfunn gjør oss akkurat nå, men det er åpenbart at koronaviruset er et case som på svært effektivt vis demonstrerer behovet for samarbeid på tvers av sektorene.

Nord universitet ved beredskapsledelseslaben NORDLAB arrangerer De regionale sikkerhetsdagene i samarbeid med NTNU Samfunnsforskning, Safetec, Fylkesmannen i Trøndelag, Fylkesmannen i Nordland, SAMLOK Nord, St. Olav, Sintef og NTNU. Konferansen får økonomisk støtte fra Nordland fylkeskommune, ROSS geminisenter, Nordlandsnett og Tensio. Konferansen står på skuldrene til Sikkerhetsdagene, en nasjonal konferanse som ble arrangert i 1985-2013.

Dato og sted for konferansen i 2021 er ikke fastsatt, men mye tyder på at vi legger den til Nordland denne gang, for så å alternere mellom Trøndelag og Nordland annethvert år. Næringslivet og Nordland fylkeskommune viser tydelig at det er en del av deres ansvar å sørge for at regionen er beredt for og kan lære av kriser. De ønsker å finansiere aktiviteter som de ser kan bære frukter.

Beredskaps- og sikkerhetsarbeid kan deles inn i fem faser. Det er en tid for å vurdere risiko, en tid for å forebygge og en tid for å planlegge håndteringen. Alt dette må foregå før krisen inntreffer. Etter at den har inntruffet kommer en fase hvor vi må håndtere situasjonen i form av mobilisering, informasjon og skadebegrensning. Til slutt kommer fasen som handler om å normalisere.

Da er skadeoppretting, informasjon og overgang til normal drift viktige oppgaver. Det er også tiden for å evaluere, lære og rapportere.

Akkurat nå befinner vi oss i håndteringsfasen av koronakrisen. Skal vi rette blikket framover mot det som ligger foran oss, er det verdt å spørre seg selv om vi har infrastrukturen på plass for en kollektiv evaluering, eller om det ligger an til at alle går hjem til sitt lønnkammer og sin region for sektorvis evaluering. Vi oppfordrer til å tenke tverrsektorielt når vi i normaliseringsfasen skal lære av hvordan vi møtte denne krisen. Det krever litt mer, men alternativet er kanskje å spare seg til fant.

Det vi uansett vet, er at samarbeid og koordinert innsats er viktig og at samarbeidsevnen er noe vi må investere i «i fredstid». Det forebygger at kriser blir større enn de trenger å være som følge av feilhåndtering.

Vi ser frem til at vi atter kan samles til øvelser og på konferanser, og gleder oss til å invitere representanter fra kommuner, nødetater, frivillige, utdanningsinstitusjoner, private selskap og andre som ser behov for et sted å komme sammen og dele kunnskap om hvordan vi kan forebygge, håndtere og lære av kriser. Vi skal forstå hvordan vi kan bli ressursene som møtes, når det trengs og der det trengs.