Derfor er denne skipslasten med gammelt atomavfall en seier for norsk-russisk samarbeid

Det er bare uker til Norge skal stemme over EU-medlemskap i 1994. Bellona-leder Frederic Hauge har dratt med seg EUs miljøkommisær, greske Ioannis Paleokrassas, og Høyre-leder Kaci Kullmann Five til Murmansk for å skape oppmerksomhet rundt et alvorlig problem som Europa har fått i fanget etter murens fall:

Store mengder farlig og ødelagt radioaktivt avfall fra den sovjetiske atomubåt- og isbryterflåten.

Midt under en lunsj om bord på skipet Lepse som ligger til kai i Murmansk, drar Hauge fram geigertelleren.

Om ikke EUs miljøkommissær og resten av besøket satte lunsjen i halsen, kom det i alle fall penger på bordet umiddelbart.

– Vi fikk fire millioner euro fra EU til oppryddingsarbeidet på stående fot, mer eller mindre, sier Hauge i dag.

Fryktet at båten ville synke

Lepse var i flere ti-år en lagringsbåt for brukt atombrensel, selv om Lepse aldri var konstruert for å huse denne typen avfall. Selve båten er fra 1930-tallet, og mye av brenselsstavene har vært i så dårlig stand at man har vært usikker på om det ville være mulig å få fjernet dette uten å utsette arbeidere for store stråleskader.

Båten lå i mange år til kai i Murmansk, en by som på det tidspunktet hadde en halv million innbyggere. Da Bellona kom til byen på starten av 90-tallet var det Lepse alle myndighetsorgan snakket om. Rosatomflot, det statlige atombyrået, fryktet selv at båten skulle kante eller synke. Katastrofen kunne vært et faktum.

Det var behov for umiddelbare tiltak. Det første Bellona gjorde var å sørge for at mannskapet om bord på Lepse slapp å bo oppe i en atomavfallsplass.

– I 1991 satt vi opp en bygg på kaien ved siden av skipet, slik at arbeiderne om bord kunne overvåke skipet derifra. Det er arbeiderne som er de virkelige heltene i denne historien, sier Hauge.

Han beskriver geigerteller-målingen som et «øyeblikk som gjorde sterkt inntrykk» på de tilreisende politikerne. Hauges mål var å vise at Lepse var et for stort problem til at Norge selv kunne rydde opp. Det internasjonale samfunnet måtte på banen.

– Vi må vise til resultater for å bygge tillit. Det har også Statens strålevern gjort med sitt arbeid. Men for meg er det vi har fått til med atomavfall i Nordvest-Russland et bevis på at det går an å gjøre en forskjell. Vi pratet ikke. Vi leverte. Vi hentet penger. Vi jobbet langsiktig og hadde et godt samarbeid med russiske aktører på området. Vi jobbet med å få til reelle resultater i stedet for å prate.

– Hvem er det som prater?

– Det er veldig populært innen miljøvern å prate. Men dette er et område hvor det gjelder å gjøre jobben – ikke å promotere vår organisasjon, sier Hauge.

Ferdig neste sommer

Lepse har på mange måter vært symbolet på problemene med atomavfall som følge av den kalde krigens våpenkappløp, mener Ingar Amundsen i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Han har vært ansvarlig for den norske støtten for oppryddingen i atomavfall på Kolahalvøya i en årrekke.

Bellona pekte på problemet allerede i 1991. Først i dag er oppryddingen i gang.

– Dette har vært et veldig komplisert prosjekt. Det brukte brenselet har vært ødelagt. Dette skipet var aldri konstruert for å håndtere denne typen avfall. Det har vært gjort mange utredninger på hvordan man skal hente dette ut, sier Amundsen.

Først i 2012 ble Lepse fraktet til skipsverftet Nerpa nordvest for Murmansk, og der tok man skipet på land og startet å dele det opp i biter. Det radioaktive brenselet ble flyttet over til spesialbygde tanker for behandling og lagring ved det nye anlegget i Saida-bukta, mens alt det brukte brenselet skal transporteres vekk fra Nerpa til atomlagringsplassen i Majak i Ural.

Seks skipslaster med brukt brensel og radioaktivt avfall. Den første forrige uke. I løpet av sommeren 2020 skal alt være ute. Norske myndigheter ser på forrige ukes seilas som en stor og viktig milepæl i norsk-russisk samarbeid.

– Dette er en stor seier for miljøvernsamarbeidet mellom Russland og Norge. Det har vært stor aktivitet på mange områder, men Lepse har vært symbolet for problemet med brukt kjernebrensel. At dette nå endelig blir håndtert og fraktet bort er veldig bra. Det reduserer faren for forurensing i de nordlige områdene, noe som er viktig både for Russland og Norge.

En sentral person i Bellonas arbeid med å få fjernet det gamle radioakstive avfallet fra Lepse er Nils Bøhmer. Han jobbet i Bellona i 25 år før han for ett år siden forlot organisasjonen sammen med hele ledergruppen etter en konflikt med Frederic Hauge.

I dag er Bøhmer ansatt i Norsk nukleær dekommisjonering. Han har følgende teori på hvorfor det skulle ta 28 år før oppryddingen var i gang.

– Prosjektet kom skjevt ut fra starten. Fra vestlig side ønsket man at det var europeiske eksperter fra Frankrike som skulle rydde opp. Det var man ikke interessert i fra russisk side. Russland mente at dette skulle de klare selv. Dermed ble prosjektet effektivt trenert ved hjelp av forskjellige byråkratiske triks, sier Bøhmer.

Han mener den vestlige holdningen overfor Russland som preget tiden etter Sovjetunionens fall ødela mye av progresjonen i Lepse-arbeidet.

– Dette var 1994, og holdningen den gang var litt at det var Vesten som skulle inn for å rydde opp. Russerne er et veldig stolt folk. Dersom man hadde lagt seg på en mer samarbeidende linje den gangen, ville prosjektet blitt langt fortere ferdig.

– Hvorfor er det viktig at dette avfallet fjernes?

 – Det har vært lagret store mengder brukt atombrensel i en båt som overhodet ikke er egnet for denne type lagring. Mye av brenselet om bord har vært såkalt u-standardisert brensel og brensel som har vært ødelagt. En ting var å dunke disse elementene på plass i beholderne, en annen ting er å få dem ut derifra igjen. Det har tidligere ikke vært mulig å få sendt dette til reprosessering, sier Bøhmer.

Fylkesmann Elisabeth Aspaker i Troms og Finnmark husker godt Frederic Hauges geigerteller-stunt i 1994. Som ung medlem av Høyres programkomité fulgte hun partileder Fives atomtur til Murmansk.

Forrige uke overvar hun den første skipslasten bort fra Lepse.

– Dette er en av de viktigste milepælene i atomoppryddingsarbeidet på Kola. Dette har vært et av de objektene som en har vært mest redd for forurensing ifra, sier Aspaker.

– Ville oppryddingen på Lepse skjedd uten Bellona, Frederic Hauge?

– Nei. Eller, det kan godt hende, men da mange år senere.

– Hva gjorde dere?

– Vi dokumenterte alle potensielle kilder, både sivile og militære, i store rapporter. Det gjorde at dette ble en stor internasjonal sak. Lepse var en test – dersom Russland ikke fikk resultater ut av sin åpenhet rundt dette skipet, hvorfor skulle man da åpne opp sine militære installasjoner og ubåter for internasjonal ekspertise.

– Om 1991 ville vært i dag, ville det vært mulig å få til et internasjonalt samarbeid om opprydding av Lepse?

– Alt går. Men forutsetningen ville vært annerledes. Vi har et godt samarbeid med alle relevante aktører på russisk side i dag. Slik sett blir spørsmålet høyst hypotetisk. Både lokalt og regionalt erkjenner man på russisk side at dette er et problem som må ryddes opp i. Utfordringen i dag ville kanskje vært å hatt USA med på samme måte, sier Hauge.