Vi stopper ikke sentralisering hvis vi samtidig stopper innvandring

For Nord-Norge er en bedre infrastruktur avgjørende for at landsdelen skal utvikle seg. Det gjelder både vei og bane, og da er bompenger et av flere virkemidler. At Fremskrittspartiets tillitsmenn deltar i et bompengeopprør mot sin egen regjering, er derfor mer komisk enn bekymringsfullt.

Hvor ble det av flertallet?

Nå er heller ikke FrP lenger alene om å mobilisere mot regjeringens finansiering av veiutbygging. Også Senterpartiet spisser sin agitasjon. Det samme gjør Arbeiderpartiet, når Trond Giske i sin 1. mai-tale i Trondheim angriper bompenger.

Sett utenfra er det bemerkelsesverdig hvordan et politisk flertall tror det er troverdig, når de plutselig nekter å ta ansvar for en politikk de til enhver tid har stilt seg bak.

Men jeg skal la bompengene ligge i denne omgang. Det er annen, og viktigere sammenheng i norsk politikk, som drukner i støyen av en valgkamp.

Meningsmålingene så langt, ikke minst oppslutningen om Senterpartiet, viser at den evige kampen mellom sentrum og periferi igjen vil spille en avgjørende rolle for valgresultatet.

Det er det gode grunner til.

Vi er ikke ofre

Ikke fordi vi som nordlendinger er ofre for Oslo-elitenes spill med distriktene, slik det kan framstilles. Som landsdel er vi både kompetente og sterke nok til å argumentere mot dårlige nasjonale løsninger, snarere enn å innta en offerrolle.

En annen politisk hovedsak, ved dette som ved tidligere valg, er kampen mot innvandring.

Men med ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå, er det grunn til å analysere kampen mot innvandring i sammenheng med kampen mot fortsatt sentralisering. For nettopp mangelen på innvandring forsterker både nedgang i folketallet, fraflytting, sentralisering og «forgubbing».

Eller som Statistisk skriver det i en rapport lagt fram i forrige uke:

• Høy innvandring har i noen år kompensert for innenlands flytteunderskudd i mange utkantkommuner. Nå som innvandringen minker får de innenlandske flyttingene igjen stadig større betydning for sentraliseringen. 

Les også: Norge vokser, men ikke i nord

Rekk opp handa

Rekk opp handa de som noen ganger har hørt at de som kjemper hardest mot sentralisering, også er villig til å justere sin innbitte kamp mot innvandring.

I 2018 hadde vi laveste nettoinnvandringen i Norge siden 2004. I en periode med høy innvandring steg folketallet i Nord-Norge, og vi var på vei mot noe som kunne minne om en såkalt bærekraftig befolkningsutvikling.

Slik er det ikke lenger.

Selv de nordnorske byene sliter med å nå vekstambisjonene sine.

Taperen er vår felles nasjonaløkonomi. Det er en opplest og vedtatt sannhet at den økonomiske veksten i nord er avgjørende for nasjonens framtid.

Det umulige blir mulig

Selvfølgelig har det en viss betydning at offentlige kontorer legges ned i distriktene i takt med at folketallet synker, eller motvilje mot å flytte nasjonale institusjoner ut av Oslo.

Men statistikken viser at den «vellykkede» kampen mot innvandring spiller en avgjørende rolle når stadig flere norske kommuner tappes for folk. Og kampen mot innvandring er ikke rent FrP-prosjekt. Det er en politikk med solid flertall i aller fleste politiske partiene.

Men som mye annet i norsk politikk får slike statistiske fakta ingen betydning for den politiske diskusjonen. Langt mindre de politiske løsningene.

Kamp mot innvandring og kamp mot sentralisering går i stedet hånd i hånd.

Politikk handler ikke lenger om det muliges kunst.

Det handler i stedet stadig oftere om å selge det umulige som mulig.