Arne O. Holm mener: Uten politisk styring ender vi med ren kannibalisme

Hvis målet er en realistisk industribygging, og det bør det være, må den rene markedsliberalismen som i dag preger satsingen finne sin politiske motpol. Det burde være mulig for en regjering tuftet på sosialdemokratisk planøkonomi.

Bare på tegnebrettet

Nasjonal og internasjonal kapital lanserer i et forrykende tempo nye planer for en grønn industriell revolusjon i nord. Det meste, for ikke å si alt, er fortsatt på tegnebrettet, men likevel uimotståelige for ordførere og rådmenn. Selv det minste komma i de utallige investeringsplanene er fargelagt av FNs bærekraftmål.

Så lenge det er grønt og utslippsfritt er det fritt fram for tomtekjøp og intensjonsavtaler.

Bakteppet er en valgkamp hvor løftene om nye arbeidsplasser i nord fikk langt større oppmerksomhet enn det faktum at landsdelens største utfordring er mangel på arbeidskraft.

I rask rekkefølge skal det i Nord-Norge bygges minst tre batterifabrikker og et ukjent antall hydrogen- og ammoniakkfabrikker. I tillegg skal norsk offshoreindustri elektrifisering, og utvinning av kryptovaluta subsidieres.Nord-Norges attraktivitet for slike investeringer ligger i ren elektrisk overskuddskraft. Langsiktige kontrakter på ren energi vil i framtida kunne være mer verdt enn industriprosjektene i seg selv.

Og i ei tid hvor verden mangler ren energi, kan nordområdene lokke med kraftoverskudd, i alle fall i det som kalles normalår.

Overskuddet spises opp

Summen av de industrielle etableringene vil spise opp det såkalte kraftoverskuddet mange ganger. I tillegg finnes ikke normalår lenger, skal jeg tro NVE som har ansvaret for statistikken. De har langt på vei gitt opp å lage slike beregninger for framtida.

Vi skal dessuten bare noen uker tilbake i tid for å finne en periode hvor kraftunderskudd var den store utfordringen. Så krevende var kraftmarkedet at Trygve Slagsvold Vedum måtte ta i bruk politisk nødhjelp for å redde privatøkonomien til «vanlige folk». Når Finansdepartementet er villig til å betale deler av strømregninga for forbrukerne, er det lite som minner om overskudd på kraft.

Problemet var riktignok størst sør i landet, men når dette skrives skyter strømprisene i været også i nord.

I disse dager kjemper også Norge og Sverige om felles kraftreserver. Sverige er i ferd med å avvikle sine atomkraftverk og trenger den rene energien selv. Norge svarer med å stenge deler av sin overføringskapasitet til Sverige. Finnene ser ut til å gjøre det samme.

Begrepene overskuddskraft og normalår har fullstendig mistet sin mening.Det bekymrer likevel ikke de som skal satse på kraftkrevende industri i nord. De vil kunne gardere seg mot høye energipriser gjennom langsiktige avtaler.

Noen må ta regninga

Det har de helt sikkert rett i, men noen må i så fall plukke opp regninga etter dem. Taper energiselskapene penger på langsiktige kontrakter til industrien, sendes regninga videre til norske husholdninger.

Jakten på billig energi foregår parallelt med jakten på kompetent arbeidskraft.

Nordnorsk næringsliv består for en stor del av mindre, internasjonalt orienterte bedrifter. De sliter allerede i dag med å skaffe nødvendig arbeidskraft.

Med tre eller fire batteribrikker, i tillegg til en rekke hydrogenfabrikker, vil kampen om arbeidskraft bli stadig tøffere. Mangel på arbeidsfolk må kompenseres med høyere lønninger, noe som igjen treffer bunnlinja i et sårbart næringsliv.

Jeg skal gjerne gå først i toget som jubler over en grønn industriell revolusjon i Nord-Norge.

Og jeg forstår at norske kommuner begeistres over nasjonale og internasjonale tomtekjøp og storstilte industrielle planer.

Men skal noe av dette lykkes, kreves det en overordnet nasjonal strategi.

Den mangler i dag.