Arne O. Holm mener TV-ruta fylles av uniformer, men det er ikke krigen de snakker om
Med stigende militær grad står i stedet offiserene fram først med bortforklaringer, så unnskyldninger, for så i neste runde med det som hevdes å være dype beklagelser, skriver sjefredaktør Arne O. Holm. (Foto av forsvarssjef Eirik Kristoffersen: Hilde-Gunn Bye)
Kommentar: Vårt naboland Russland har gått til krig mot en annen nabo, og aldri har TV-ruta vært mer fylt av militære uniformer og utmerkelser enn nå. Men de snakker ikke om krigen.
Det har gått nøyaktig ett år siden Russland invaderte og gikk til krig mot Ukraina. Det har hatt store konsekvenser for andre land med grenser til Russland, ikke minst militært.
Tydeligst og mest åpenbart gjennom den finske søknaden om å gå fra alliansefrihet til medlemskap i Nato, og en kraftig økning i den militære aktiviteten og spenningen i Arktis og nordområdene.
Derfor er det helt naturlig at uniformert militærpersonell ofte dukker opp i nasjonale nyhetssendinger.
En ukultur eller ikke?
Men på norsk TV er det ikke krigen og spørsmål knyttet til Norges militære forsvarskapasitet, eller vår evne og vilje til å forsyne Ukraina med våpen, som opptar den øverste ledelsen i Forsvaret.
Det er nesten så jeg ikke tror det.
I stedet handler det om seksuell trakassering. Om hvorvidt verbale og fysiske overgrep mot kvinnelige vernepliktige er en ukultur eller ikke. Eller, som nå sist etter en reportasje i NRK, spørsmål om hvorfor øl og sprit er billigere innenfor militærleiren enn utenfor.
Det er nesten så jeg ikke tror det.
Jeg bor i en del av Norge hvor det knapt er mulig å få et forpliktende svar på hvorvidt Nord-Norge skal forsvares i tilfelle et angrep fra Russland, eller om vi må vente på allierte styrker og sette inn motstanden lenger sør.
Jeg bor i en del av Norge som defineres av sin nærhet til den russiske grensa, hvor øvelser med norske og internasjonale styrker nesten har blitt en del av dagliglivet.
Men like forbannet er det spørsmål om hvorfor mannlige og kvinnelige soldater skal dele soverom, eller lugar, som forgjeves leter etter fornuftig svar blant Forsvarets toppledelse. Det er spørsmål om hvorfor jenter som hevder å ha blitt voldtatt av sine mannlige medsoldater, ikke blir tatt på alvor eller får svar på sine varsler.
Klarer ikke en gang å holde orden på soverommet.
Historiene om overgrep
Historiene om overgrep som en del av hverdagen for noen av våre menige soldater startet lenge før den russiske invasjonen av Ukraina, men lever videre i «verste» velgående langt inn i krigens første år.
Forsvaret, som ikke minst i lys av krigen, burde framstå som det mest strategiske og velorganiserte i et demokratisk samfunn, avslører seg i stedet som en organisasjon med en toppledelse som ikke engang evner å løse alvorlige problemer på et seksmannsrom på ei mannskapsforlegning.
Med stigende militær grad står i stedet offiserene fram først med bortforklaringer, så unnskyldninger, for så i neste runde med det som hevdes å være dype beklagelser.
Mitt under en pågående krig i Europa handler spørsmålene til forsvarsledelsen om hvorvidt vi kan føle oss trygge når vi sender våre barn inn til førstegangstjeneste. Ikke om vi kan være trygge dersom krigen skulle spre seg langs andre grenser enn den Russland med avskyelige midler prøver å fjerne mellom seg og Ukraina.
Kalt inn på teppet
Når den norske forsvarsministeren Bjørn Arild Gram går til det uvanlige skritt og bokstavelig talt kalle forsvarsledelsen inn på teppet, er det ikke for å bli orientert om nasjonens militære beredskap under en pågående krig.
Det er for å spørre den samme ledelsen om hvorfor seksuell trakassering er en del av den militære førstegangstjenesten.
Det gamle ordtaket «som man roper i skogen får man svar» framstår som beskrivelsen av en meningsfull dialog sammenlignet med svarene man får når unge kvinner roper på forsvarsledelsen.
