Arne O. Holm mener Når en statlig energikommisjon blir til en politisk energikollisjon

Dyr strøm har blitt motoren i et voksende opprør mot regjeringen. Selv når det som nå kastes flere titalls milliarder av kroner i strømstøtte etter både næringsliv og privatpersoner, vokser misnøyen.

Kjøper seg tid

Et av regjeringens grep for å skjerme seg mot kritikken var å oppnevne et såkalt ekspertutvalg for å se på «den langsiktige utviklingen av det norske kraftsystemet».

Å bruke ekspertutvalg er en vanlig politisk arbeidsmetode når det stormer som verst.

For en stakket stund løftes et politisk problem ut av politikken og over i økonomenes eller teknokratenes verden. I tillegg kjøper man seg tid mens ekspertene er i arbeid.

Skulle utvalget i tillegg finne gode løsninger, har ekspertutvalgene vært en suksess.

Torpederer forslagene

Men sjeldent, svært sjeldent, om noen gang, innfris disse forventningene.

Det første som skjer når et utvalg legger fram sine rapporter, er at politikerne selv torpederer forslagene. Gjerne før konklusjonene er presentert. Det skjedde blant annet med forslagene fra utvalget som så på skattelegging av laksenæringen. Her var konklusjonene både parkert og henrettet lenge før de så dagens lys.

Deretter pipler særinteressene opp til overflaten, enten de er politisk eller privatøkonomisk begrunnet. Slik pulveriseres det som måtte finnes av helthetlig tenking i en rapport. Man plukker litt her og stryker litt der, som om et ekspertutvalg var et slags omvendt supermarked hvor man stod fritt til å tømme handlevogna og sette varene tilbake i hyllene.

Kollapset fullstendig

Det skjedde med utvalget som utredet sammenslåing av fylker. Så å si alle forslag ble politisk torpedert, og resultatet ble en reform uten innhold som til slutt kollapset fullstendig.

Ofte har virkeligheten kjørt forbi utvalgene underveis i arbeidet. Det kan skyldes politiske vedtak, en krig, internasjonale avtaler eller markedsstyrte avtaler som i sum reduserer kommisjonenes handlingsrom til et minimum.

Alt dette og mer til treffer også Energikommisjonen, som egentlig ikke sier noe annet enn det alle visste på forhånd: Vi styrer mot et gedigent kraftunderskudd, og det haster med å øke kraftproduksjonen.

Et villet kraftunderskudd

På tross av dette, lover politikerne oss billigere strøm.

At knapphet på et gode skal gi lavere pris på det samme godet, er ikke en gang teoretisk mulig. Det er mulig bare i hodet til politikere som sliter på meningsmålingene, eller sitter i opposisjon.

Særlig utfordrende, for å låne vår tids mest forslitte politiske frase, er situasjonen i Nord-Norge. Vi går med stormskritt inn i et kraftunderskudd, et villet kraftunderskudd.

Et politisk bestemt kraftunderskudd.

Når det er politisk bestemt at olje- og gassproduksjonen skal elektrifiseres, så blir det knapt noe igjen til annen industri. Man kan være uenig eller enig i elektrifisering av Melkøya i Hammerfest, men man kan ikke late som det ikke har betydning for andres tilgang til kraft. Eller at strømprisene vil gå ned.

Kan ikke trylle

Også satsingen på batterifabrikker er politisk bestemt. Staten gir direkte økonomisk støtte til etablering, i tillegg til langsiktige strømavtaler med lavere strømpriser enn i resten av markedet.

Det vil, med tyngdelovens nødvendighet, presse opp prisen for alle som står uten slike avtaler, som for eksempel norske husholdninger eller annen næringsvirksomhet.

Man kan være for eller mot batterifabrikker, men man kan fortsatt ikke være for lave strømpriser til forbruker så lenge man samtidig både direkte og indirekte subsidierer industri som krever enorme mengder av et gode det finnes lite av.

Heller ikke Energikommisjonen kan trylle disse kraftressursene tilbake på markedet. I overskuelig framtid vil ressursene være låst til batterifabrikker og oljenæringen.Med et mulig unntak.

For med sterkt subsidiert kraft til batterifabrikker, vil det i framtida kunne vise seg være langt mer lønnsomt å selge denne krafta på det åpne markedet, enn å sende det gjennom en kostbar batteriproduksjon.

Til syvende og sist vil det avgjørende være hva eierne tjener mest på. Salg av batterier eller salg av strøm. Kraftkrevende industri har nærmest gjort det til en vane å slukke smelteovnene og i stedet bli strømleverandører når prisene stiger.

Å tro at børsnoterte batteriprodusenter tenker annerledes, overgås bare av en insistering på at julenissen finnes.

Mangler forslag og løsninger

Energikommisjonens hovedproblem er altså at den mangler både forslag og løsninger på de problemer den peker på, fordi et politisk flertall allerede har lagt premissene for hvordan strømmen skal brukes, og hvem som skal betale for den.

Selv det kommisjonen mener vil gi størst effekt på kort sikt, energieffektivisering, er politisk torpedert fordi staten gjennom strømstøtte tar ekstraregninga for både bedrifter, husholdninger og hytteeiere. Det er en oppmuntring til forbruk, ikke til sparing.

Kommisjonens konklusjon er at vi «trenger ekstraordinære tiltak for å bygge ut nok kraft og for å nå klimamålene».

Det er en klar marsjordre, men også en marsjordre som var opplest og vedtatt lenge før kommisjonen begynte sitt arbeid.

At kommisjonen kommer til samme konklusjon, kan i beste fall skape et inntrykk av at vi har kontroll på et kraftunderskudd som på kort sikt truer både husholdninger og næringsliv i nord.

Faren ved slike relativt luftige ambisjoner er at dersom de ikke innfris, vil en allerede tynnslitt tillit mellom næringsliv og innbyggere på den ene siden, og politikken på den andre, gå fra ondt til verre.

Det er ikke en bekymring jeg har funnet på. Den er hentet fra en formulering brukt av et mindretall i kommisjonen.

«Det viktige nå er derfor å sette en retning på utviklingen, men det gir uheldige signaler å sette mål som innen kort tid kan vise seg å være langt fra det vi ønsker eller har mulighet til å realisere.»

Dersom mindretallet skulle vise seg å få rett, må det nok en gang ryddes plass på «Museet for havarerte ekspertutvalg».