Trump i våre nordområder?

Av Andreas Østhagen, Forsker på nordområdene og sikkerhetspolitikk, Fridtjof Nansens institutt

Isen smelter i Arktis. Russland investerer i militærbaser og oljefelt. Kina banker på døren og hevder de er en «nær-Arktis stat». Norge har siden 2006 hevdet at nordområdene er vårt viktigste strategiske satsningsområde. Nå har også Trump fått øynene opp for Arktis, noe som gjør at Norge kan havne i skvis.

USA ser nordover: Da president Obama løftet nordområdene opp på agendaen i Washington var blikket rettet mot klimaendringer, Paris-avtalen og vern av hav- og landområder i Alaska. Obamas «reset»-knapp vis-a-vis Russland og USAs vridning mot Kina innebar også samarbeid med disse landene i Arktis.

Trump, derimot, har andre tanker. Snart to og et halvt år inn i Trumps presidentperiode har Det hvite hus fortsatt ikke formulert sine planer for nordområdene. Men med uttalelser fra utenriksminister Pompeo i Finland i forrige måned, og Det amerikanske forsvarsdepartementets nye arktiske strategi lansert fredag, er noen tegn blitt tydelige.

For det første er fokus rettet mot Kina. Kina spiller enn så lenge en minimal rolle i Arktis sammenlignet med de arktiske landene med tilgang til Polhavet; Russland, Canada, Norge, USA og Danmark (Grønland). Allikevel velger både USAs utenriksminister og Pentagon å trekke fram Kinas økonomiske og strategiske (les militære) ambisjoner i regionen som et voksende problem for USA. Dette handler ikke bare om Kinas rolle i nord, det handler om Trump administrasjonens ønske om å utfordre Kinas fremvekst på så mange arenaer som mulig.

Deretter beskrives Russland som en trussel for stabilitet og samarbeid i nord. Dette er i og for seg ikke nytt, da retorikken rundt Russland fra Det hvite hus endret seg med Russlands annektering av Krim i 2014. Samtidig er det å bevisst trekke dette fram i en arktisk kontekst et skifte. Der hvor Obama og hans rådgivere ønsket å skjerme nordområdene for konflikt med Russland, fremhever og peker Trump på utfordringer med Russland i nord.

På hjemmebane i Alaska er tonen også en annen. Miljøhensyn og restriksjoner er fjernet. Alaska er i en dyp økonomisk krise, på grunn av fall i oljeproduksjon og dårlig økonomisk styring fra regionale politikere. Løsningen skal nå ligge i den omstridte åpningen av et enormt dyrereservat – Arctic National Wildlife Refuge – hvor det forventes at olje er lett tilgjengelig.

En hårfin balansegang: Disse trendene fører til utfordringer for Norge. Vi ligger utsatt til med hav- og landegrense mot et Russland som i økende grad tester vår evne til respons og overvåkning. Kinas inntreden i nord – på tross av usikkerhet rundt landets intensjoner – kan også komme til å utfordre Norges interesser. Dette gjelder for eksempel avtalen om fiske i Polhavet, Norges politikk på Svalbard, og bevaringen av Arktisk Råd som regionens fremste samarbeidsorgan.

Samtidig er vi helt avhengige av et konstruktivt forhold til vår nærmeste nabo i øst, preget av et lavt spenningsnivå og samarbeid på tvers av grensen ved Storskog. I tillegg ønsker både norsk næringsliv og Regjeringen et godt forhold til Kina, etter nesten et tiår med utfrysning i etterkant av tildeling av Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010. Kina er en voksende supermakt som i økende grad vil blande seg inn i, og påvirke, saker som angår nordmenn. Vi har ikke mulighet til å unngå kinesiske interesser, selv om disse på mange politikkområder er motstridende til norske.

Norge i skvis: Sikkerhetspolitisk er USA vår viktigste alliert. I sin nye arktiske strategi legger Pentagon vekt på samarbeid med nettopp Norge i våre nærområder. NATO-øvelser som Cold Response og den omfattende Trident Juncture i 2018 er nevnt som viktige motsvar til russisk aktivitet i Arktis. Fellesoperasjoner med Norge i Nord-Atlanteren er også sentrale. Her ligger Norges sterkeste sikkerhetspolitiske kort: vår rolle som vokter og samtidig brobygger i nordområdene.

Når USA omtaler forholdene i våre nær- og nordområder som et sort-hvitt scenario – i tråd med Trumps generelle utenrikspolitiske retorikk – havner Norge i en skvis. Nyansene i forholdene i nord er viktigere for et lite land som Norge med grense mot Russland, enn for USA med Trumps «USA først»-politikk. Dermed må Norge arbeide hardt for å sikre at beslutningstakere i Washington D.C. forstår vår utsatte posisjon.

I så måte kan vi være glade for at Trump ser ut til å ha funnet tonen med Jens Stoltenberg. Trump var sentral i valget om å utvide Stoltenbergs periode som NATOs generalsekretær frem til 2022. Det politiske spillet mellom USA, Russland og Kina i nordområdene vil fortsette i årene fremover og Norge er på godt og vondt plassert midt mellom stormaktene.