Kronikk: Totalberedskapsmeldingen er urovekkende vag på flere områder

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I forrige uke la regjeringen fram den såkalte totalberedskapsmeldingen. Stortingsmeldingen er etterlengtet. I mange etater og virksomheter har en ventet på hva regjeringen mener er krisebildet, og hva en skal være forberedt på. 

Det har vært uklart hva slags kriser en skal dimensjonere beredskapen for, hva som skal være de absolutte kravene til beredskapskapasitet. Ikke minst er det behov for avklaring i kommunene, som jo har nok av utfordringer fra før. 

Det er imidlertid fortsatt for mange uklarheter etter at stortingsmeldingen ble lagt fram. 

Meldingen er god i den forstand at den fra regjeringens side belyser hele krisespekteret opp mot krig. Den gjennomfører også organisatoriske grep for at vi skal være bedre samordnet på alle nivå i tilfelle større kriser. Blant annet inkluderer en i mye større grad næringslivet og de frivillige organisasjonene i beredskapskoordineringen, i tråd med Totalberedskapskommisjonens anbefalinger.  

Behov for en forpliktende handlingsplan 

Men, stortingsmeldingen er for vag på flere områder. 

Vi savner fortsatt en forpliktende langtidsplan med budsjetter, som for Forsvaret. Vi burde i større grad fått frem konkrete tiltak og hva disse vil koste, ikke minst i et valgår. Det nærmeste en kommer konkrete investeringer er en heller symbolsk satsing på kornlager, samt tilfluktsrom i større nybygg og en styrking av sivilforsvaret og de frivillige organisasjonene.  

I stortingsmeldingen understrekes det at vi fortsatt må ha et søkelys på normalberedskapen. Selv om vi har et velfungerende beredskapsapparat, er det utfordringer. Vi ser at helseberedskapen er under press, blant annet når det gjelder ambulansetjenesten og de prehospitale tjenestene. Samtidig vet vi at antallet eldre i distriktene vil øke drastisk og stille store krav til helseberedskapen. 

Vi skal også være forberedte på de store pandemier som fort kan komme igjen. Lovfestede responstider som regulerer kapasiteten rundt om i landet burde dermed vært foreslått, for alle nødetatene.

Felles sivil-militær kapasitet 

Meldingen er også opptatt av at vi i verste fall må forberede oss på krig. Med fokus på krigsscenarioer burde en da hatt vekt på en tettere oppkobling av Forsvarets investeringer inn i totalberedskapen. 

Forsvaret har blant annet over mange år bygd ned sin sanitet, samtidig som en understreker at Norge bare har én helsetjeneste i krig og fred. Forsvarets ressurser burde da i mye større grad vært rettet mot å bygge opp en felles sivil-militær kapasitet når det gjelder prehospitale tjenester og beredskapssykehus, og gjerne også innenfor brann og redningsberedskap. 

Dette ville gitt en rask styrking av totalforsvaret, noe vi ser betydningen av i Ukraina.

De største utfordringene

Totalberedskapskommisjonens utredning fikk navnet «Nå er det alvor». De krisene vi ikke har trengt å tenke på siden 1990-tallet, har vært ulike former for trusler og voldelige handlinger fra fremmede makter – og ikke minst krig. 

Regjeringen har ikke gjort det klart om hvor langt vi skal gå i å dimensjonere beredskapen for krig. Skal lokalsamfunnene være forberedte på atombombenedslag i sitt nærmiljø? 

Forslagene om en styrking Sivilforsvaret og økt satsing på bomberom tyder på at vi langt på vei skal forberede oss på de verst tenkelige krisene. Da burde en også få frem konsekvensene for alle deler av samfunnet.

Dette gjelder ikke minst beredskapen i kommunene. 

Lokal beredskap

Det er gledelig at det i meldingen foreslås en styrking av det den lokale beredskapen gjennom å lovfeste kommunale beredskapsråd. Her var Totalberedskapskommisjonen klar på at det trengtes et løft. 

Dessverre har en ikke stilt krav til administrative kapasiteter i form av blant annet beredskapskoordinatorer i kommunene, slik kommisjonen foreslo. Dette ville utgjort en viktig styrking av den lokale samordningen av private, offentlige og frivillige ressurser som jo er viktig i alle typer kriser. Og det ville ha styrket samarbeidet mellom kommunene. 

Her virker det som om regjeringen har vært redd for å tråkke det kommunale selvstyret på tærne. Konsekvensen kan bli at det i mange kommuner ikke blir tilstrekkelig aktivitet i og rundt beredskapsrådene.

Mangler forpliktende satsing i nordområdene 

Totalberedskapskommisjonen la særlig vekt på en satsing på beredskapen i vår nordligste landsdel, og på Svalbard. Den foreslo en egen tiltakssone for økt sikkerhet og beredskap i Troms og Finnmark. 

I en sikkerhetspolitisk krise som vi nå ser konturene av, er de nordligste områdene svært utsatte. En satsing på nordområdeberedskapen burde fått mer plass og prioritet i meldingen. 

Dette inkluderer også Svalbard, der vi må styrke alle deler av beredskapen, inklusiv politiets tilstedeværelse i lys av faren for sammensatte trusler.

Her er regjeringen vag, og vil utrede videre. Men, vi trenger ikke flere utredninger nå. Vi vet hvor skoen trykker og trenger konkrete satsinger på beredskapskapasitet og ditto kompetansebygging.  

Manglende føringer for å sikre kritisk infrastruktur 

Regjeringen er også urovekkende vag når det gjelder tiltak for sikring av kritisk infrastruktur. 

Her overlater en i stor grad ansvaret til næringsaktører, både private og offentlige. Det blir for lite konkret fokus på beskyttelse av strømforsyning, mobil- og datakommunikasjon, vannforsyning og transport. 

Driften av disse områdene er i stor grad privatisert, kommersielt drevet og markedsstyrt. En sikring av denne infrastrukturen mot krigshendelser og oppbygging av en tilstrekkelig egenberedskap vil koste et stort antall milliarder årlig, kanskje i samme størrelsesorden som forsvarsbudsjettene. 

Stortingsmeldingen sier ikke noe om hvem som skal betale dette. Er det eierne og forbrukerne, eller skal staten være med å ta kostnadene? 

Klarhet i krevende tider

Her må vi få en klarhet raskt når det gjelder den politiske viljen til å bruke offentlige midler på infrastrukturberedskap. En kommer heller ikke unna å måtte fortelle forbrukerne at en må være med i spleiselaget gjennom høyere priser.

Beredskapssatsingen krever nå mye mer av det enkelte hushold enn å sørge for vann og hermetikk i boden for en uke eller to. Forbrukerne vil stå ovenfor betydelig større kostnader på en rekke områder. Disse kostnadene er det svært viktig å få på bordet i et valgår.