Professor Tormod Heier: Nord-Norge står trolig overfor et mer alvorlig hybrid trusselbilde

Engelsk versjon.

– Russerne vil ikke angripe oss der vi er sterkest, men der vi er svakest, sier Tormod Heier, professor i militær strategi og operasjoner ved Forsvarets høgskole. 

Han snakker om sårbarhet for hybride eller sammensatte trusler, og har flere betraktninger om hvordan motstandskraft bør bygges. Men først: Hva er det vi står overfor? 

– Jeg tror at situasjonen i nord gradvis vil bli verre før det hybride trusselbildet stabiliseres og eventuelt avtar i styrke, sier Heier til High North News og fortsetter: 

– Dette knytter seg til at Russlands hemmelige tjenester – FSB, SVR og GRU – må levere mer siden Norge utviste 15 russiske «diplomater» i fjor. Med økt press på leveranser fra de som er igjen, påvirkes også risikoviljen. 

– Samtidig ser det ut til at Kreml har tatt av seg silkehanskene. De hemmelige tjenestene har antakelig fått utvidede fullmakter, slik jeg tolker situasjonen i Europa. Et konkret uttrykk for dette er den relative dreiningen mot mer sabotasje av fysisk infrastruktur. Muligens foregår også en dreining mot kartlegging og testing av motstandskraft og beredskap i norske lokalsamfunn. 

Overføringsverdi

Denne høsten har Heier og Odd Jarl Borch, professor ved Nord universitet, gitt ut boka Preparing for Hybrid Threats to Security (åpen tilgang) – som blant annet trekker veksler på erfaringer fra Ukraina.

På den nylige Totalforsvarskonferansen i Tromsø snakket Heier om hvordan krigføringen påvirker sivilsamfunnet i Ukraina, og hvilke læringsmomenter og perspektiver man kan ta med seg i lokal beredskapsplanlegging i Nord-Norge. 

Han trekker særlig fram én trend fra krigsutsatte ukrainske lokalsamfunn:

– Det vokser fram en kollektiv dugnadsånd i disse lokalsamfunnene. Man ser at beredskapsaktørene, som kommunen, politiet og forsvaret, er utilstrekkelige hver for seg. De er for få, for små og for sårbare i møte med truslene de står overfor. Dermed ser de utover egen sektor, finner sammen og får ressursene til å møtes.  

– Dette skjer ikke gjennom toppstyrte strategier fra Kyiv, men gror opp nedenfra som en dyd av nødvendighet, sier Heier og fortsetter:

– Det sivil-militære samarbeidet har virkelig blitt revitalisert. Og når dette er tilfelle i Ukraina under en krig, ja, da kan vel kanskje vi her hjemme i Norge begynne å øve litt på det samme? 

Verst tenkelig vs. mest trolig

Heier spisser blikket inn mot lokal beredskap og potensialet for sivilt-militært samvirke i nord.

– Nordnorske kommuner preges av vedvarende ressursknapphet. Flertallet av kommunene på Robek-lista ligger i nord. Når man tenker på beredskapsplanlegging, hva er nærliggende å gjøre da? Jo, det er å skimte til den største, beredskapsorganisasjonen i Nord-Norge, nemlig Forsvaret, framholder han og spinner videre på resonnementet:

– Forsvaret skal bidra til å forhindre krig. Krig er riktignok det verst tenkelige scenarioet, men er det det mest sannsynlige? Er det veldig logisk at russerne vil komme rullende inn i Finnmark med stridsvogner støttet av jagerfly, og at Forsvaret, havner og flyplasser bombes sønder og sammen? 

Professoren understreker Natos politiske, økonomiske og militære overlegenhet vis-à-vis Russland.

– Russland er og blir en mygg sammenliknet med verdens mektigste forsvarsallianse. Såfremt USA fortsetter sitt lederskap i Nato, noe jeg tror det vil, står Nato-landene for over halvparten av verdens samlede militære utgifter. De 32 allierte står også for mer enn 50 prosent av verdens årlige verdiskapning målt i BNP. De har 22 000 militærfly, 2100 marinefartøy og kan mobilisere 3,6 millioner soldater. 

– Dermed vil Russland mest sannsynlig gjøre framstøt mot våre svake punkter under terskelen for krig. 

Tillit som målskive 

– Mest utsatt for hybride trusler er kommune-Norge. Det er der sårbarheten vår ligger, sier Heier og fortsetter:   

– Øverst på den russiske mållista er altså ikke Finnmark landforsvar eller Brigade Nord, men tilliten mellom borger og stat. Samfunnskontrakten som gjør at vi innbyggere har tiltro til at myndighetene er i stand til å gi oss daglig trygghet der vi bor. Hvis vi ikke opplever det, vil vi gradvis begynne å miste tilliten. 

I dette ligger Putins mulige redning, som er å få bukt med solidariteten med Ukraina og vestlig samhold, påpeker professoren. 

– For hva skjer hvis kommunene overbelastes slik at innbyggerne begynner å miste troa på myndighetene? Vi ser det ved valgene i Europa. De som vokser på forvitring av tillit, er partiene på ytre høyre og ytre venstre. Man får sterk polarisering, og politikkutforming i det moderate sentrum blir stadig vanskeligere. 

– Sju europeiske stater er nå dominert av ytre høyre. Sett med russiske øyne er dette en gavepakke: disse partienes verdigrunnlag resonnerer nokså greit med det russiske, og de fleste av dem er nokså kritiske til å bruke ressurser på våpenstøtte til Ukraina. 

Etterlyser dristighet

– Kommunene utgjør altså førstelinjeforsvaret overfor de mest sannsynlige utfordringene. Sentralt er også at det er politiet som skal lede an håndteringen av de mest aktuelle krisescenarioene, men polititjenesten er ikke rigget for dette. Hvordan kan vi så innrette ressursene og samarbeide i balansen mellom det verst tenkelige versus det mest trolige? spør Heier og fortsetter:

– Jeg mener at vi bør være mye dristigere i å se på hvordan vi kan bruke samfunnets samlede ressurser på å lage robuste lokalsamfunn i Nord-Norge. Min forventning til den kommende totalberedskapsmeldingen fra regjeringen er at vi går mye lenger enn det vi normalt er bekvemme med – og tar modige grep for å knytte sivile og militære aktører tettere sammen.  

Professoren minner om at Forsvaret etter den vedtatte langtidsplanen skal få hele 1635 milliarder kroner fram til 2036. 

– Dette er enorme ressurser som vi også kan bruke til å lette på den kroniske ressursknappheten i kommunene og til å styrke politiet. Viktige stikkord er mer felles sivil-militær planlegging og øving. 

Selv har han flere forslag til konkrete grep. 

– En konkretisering kan for eksempel være at Hæren bruker flere årsverk enn den gjør i dag på å bygge opp flere robuste avdelinger for sivilt-militært samarbeid, såkalte G9- og S9-avdelinger. Disse har i oppgave å interagere tett med lokalsamfunnet som de til daglig opererer i, enten det er lokale myndigheter eller innbyggere, framholder Heier. 

Mulige vrier 

– Et annet eksempel kan være at ordførere, kommunedirektører eller beredskapskoordinatorer får utsendinger til Forsvaret. Aktuelt er særlig forbindelsesledd til Heimevernet, Hæren og Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø. Det vil være gunstig med direkte kanaler mellom disse grupperingene som, etter min oppfatning, lever litt for mye hver for seg, bemerker han.

Professoren foreslår også etablering av sivil-militære sentre som samler representanter for kommuner, politi, Forsvaret, samt de mest sentrale aktørene innenfor næringsliv og frivillig sektor.

– Tanken er at disse møtes jevnlig for å utvikle en felles situasjonsforståelse ved sammensatte trusler – og at de kartlegger sårbarheter og utarbeider felles beredskapsplanverk, som de så trener og øver på. Ved tett samspill blir man også personlig kjent med hverandre, og det bidrar til å senke terskelen for å ringe når krisen inntreffer.

– Med andre ord: Vi må se på oss selv som sosiale entreprenører som bryter ut av våre rigide, faste firkanter som vi har avklarte rolle- og ansvarsforhold mellom – og begynne å bygge horisontale nettverk som virker på tvers av de vertikale. 

– Rasjonalet er: Skal vi bekjempe nettverk, må vi langt på vei også operere som nettverk. De russiske hemmelige tjenestene som driver med hybride trusselaktiviteter er ganske dynamiske og uformelle nettverk, poengterer Heier. 

Kompetansedeling 

En bærende tanke bak hans ovennevnte forslag er også at kommunene og politiet skal kunne dra veksler på Forsvarets kunnskaper og ferdigheter. 

– Kommunene og politiet trenger å få input av kompetanse som de selv ikke har. Hvilken da? Jo, evnen til å drive operasjonsplanlegging. Altså evnen til å samordne og orkestrere mange ulike samfunnsaktører som til daglig lever sine egne liv på ulike plasser og nivåer, men som når krisen inntreffer raskt må komme sammen og gjøre hverandre gode på riktig sted til riktig tid, sier professoren og fortsetter:  

– Dette handler om plan- og beslutningsprosesser som de militære er drillet på siden befalsskolen. Det ligger i ryggmargsrefleksen deres. Jeg mener at det ligger et uutnyttet potensial i å nyttiggjøre seg denne militære erfaringen og kompetansen. Slik kan man gjøre hverandre gode – og befolkningen kan se at dette er myndigheter og etater som bruker knappe samfunnsressurser på en effektiv måte. Det skaper tillit. 

– Enkelte deler av Norge er mer utsatte enn andre, og bør kanskje være piloter for å teste ut slik form for sivilt-militært samarbeid. I nord tenker jeg for eksempel på Bodø med Forsvarets operative hovedkvarter, Andøya med flystasjon, Tromsø med Grøtsund havn, samt samfunnskritisk infrastruktur ved Finnmarkskysten som er av betydning for nasjonal sikkerhet. 

Forsvaret som den støttende part

Heier understreker også betydningen av sivil-militær øving med mer veksling på hvem som skal være den som støtter og den som blir støttet.

– Jeg ser dessverre en tendens til at de militære styrkene øver på full krig, og forventer at det er sivilsamfunnet som skal støtte dem. Dette er viktig i de verst tenkelige, men også minst sannsynlige situasjonene. Det må trenes mye mer på at det er politimesterne som leder krisehåndteringen, og så må de militære avfinne seg med at det er de som skal være den støttende part, sier han.

Professoren bemerker at dette krever en helt annen tenkning og innordning av ressursene.

– For da skal vi ikke i krig, men inn i sivilsamfunn der det er mange redde mennesker. Det krever mye mer fingerspissfølelse enn å få sivil støtte i en krig mot en uniformert militær motstander som likner ganske mye på en selv.

– Denne logikken hadde jo de militære veldig framme i panna etter 20 år i Afghanistan. Der opererte de i lokalmiljøer i tråd med det man kalte «comprehensive approach», altså en helhetlig tilnærming. Den er også veldig relevant på hjemmebane, men jeg er redd for at vi har kastet aktuell erfaring og kompetanse litt ut med badevannet. For nå er det tilsynelatende bare én ting som gjelder – og det er å møte den russiske militære trusselen. 

Mer ressurser til sivilsamfunnet

Heier påpeker også at uavhengig av hvilke russiske trusler som skal møtes, hybride eller rent militære, kreves motstandsdyktige lokalsamfunn.

– En troverdig forsvarsmakt som kan avskrekke fienden fra å øve press er helt avhengig av et robust sivilsamfunn. Dermed blir det rart å bruke to prosent av BNP på flere fartøy og brigader i Forsvaret hvis ikke selve grunnmuren står støtt: solide lokalsamfunn som skal understøtte den militære innsatsen, sier han og fortsetter: 

– Vel så viktig som økte forsvarsbudsjetter og smart bruk av disse midlene, er derfor økte budsjetter til politiet, kommunene og statsforvalterne. For det er kun når disse, frivillige aktører og private næringslivsaktører med beredskapsoppdrag for Forsvaret kommer sammen med Heimevernet og andre forsvarsavdelinger, at den troverdige avskrekkingseffekten trer fram. 

– Ressursene må rett og slett finne hverandre og spille hverandre gode for at vi skal kunne motvirke ulike trusler.