Arne O. Holm mener Svalbard: Mens temperaturen stiger blir det kaldere menneskene imellom

– Vi har gjort grundige vurderinger i forkant av denne beslutningen, sier justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl til Svalbardposten, når hun skal begrunne hvorfor utlendinger på Svalbard fratas sin demokratiske rett til å stemme ved valg.

Hvilke vurderinger som er gjort, sier hun mindre om, bortsett fra, altså, at de har vært grundige.

Fjerner stemmeretten

Og det er jo betryggende, selvfølgelig, når en nasjon som topper statistikken over demokratiske land, fratar en tredjedel av sine innbyggere stemmeretten.

For det er det som har skjedd på Svalbard. Fram til i dag har alle som har bodd tre år eller mer i Longyearbyen hatt stemmerett.

Fra neste valg er ikke det tilstrekkelig. For å kunne stemme i Longyearbyen må man ha bodd minst tre år i en kommune på fastlandet. Svalbard er i alle offisielle dokumenter norsk, men altså ikke når det kommer til spørsmål om stemmerett. Da innskrenkes det offisielle Norge til fastlandet lenger sør.

Den uttalte begrunnelsen er smått ironisk.

– Det er for å sikre at man har tilstrekkelig kjennskap til det som gjelder for Svalbard, sier justis- og beredskapsministeren når hun skal forklare hvorfor det kreves botid på fastlandet for å kunne stemme på Svalbard.

Kan hun være feilsitert

Det er nesten så jeg tror hun må være feilsitert av den utmerkede lokalavisen i Longyearbyen. Her velger jeg likevel å stole på mine kolleger lengre nord. At ministeren faktisk mener at den eneste kvalifiserte kunnskapen om Svalbard hentes på fastlandet, og ikke i Longyearbyen.

Jeg kjenner knapt noen lokalbefolkning, enten de er norsk eller utenlandsk, som kjenner sitt lokalsamfunn bedre enn de som bor på Svalbard. Eller hva skal man kalle skoleringen innbyggerne får gjennom utdannelsen ved det lokale universitet, gjennom guideopplæring, på skolen og i barnehagen.

Jeg bodde selv på Svalbard da lokaldemokratiet ble innført i Longyearbyen rundt årtusenskiftet. At innbyggerne fikk reell stemmerett på sitt eget lokalstyre var en høytidelig understreking av at det norske demokratiet skulle gjelde over alt hvor norske lover gjaldt.

Klump i halsen

Jeg tror daværende justisminister Odd Einar Dørum fra Venstre hadde en klump i halsen da han innførte demokratiet på Svalbard.

Pussig derfor, at den offisielle begrunnelsen for å frata en tredjedel av innbyggerne stemmerett også er for «å føre en konsekvent og langsiktig politikk for Svalbard».

Det gir både konsekvent og langsiktig en ganske ny betydning.

Det har en selvfølgelig forklaring at begrunnelsen for å fjerne stemmeretten framstår som lett absurde. Den egentlige begrunnelsen er å styrke den norske kontrollen med Svalbard og Longyearbyen. Det kan man være enig eller uenig i. Men det sitter litt langt inne å forklare en så drastisk endring for lokalsamfunnet med så enkle ord.

Det kunne til og med trigge andre nasjoner.

En kile gjennom samfunnet

Det er ingen tvil om at regjeringen oppnår det den ønsker. Ikke bare mister utlendinger stemmeretten. De mister samtidig retten til å sitte i lokalstyret, og dermed også retten til å påvirke sin egen hverdag.

Det gir et kaldere samfunn når det slås en kile gjennom et lokalsamfunn. Det er en brutal sortering av mennesker i et samfunn som på mange måter er en foregangsmodell for integrering og raushet.

Nå må de innom Skibotn eller Ballangen, eller noe sånt, for å lære seg regelverket på Svalbard.

Bak denne beslutningen står noen av de 28 stortingsrepresentanter og 17 regjeringsmedlemmene som forleden fikk en brutal beskjed fra Skatteetaten om at de hadde brutt regelverket for pendlerboliger.

De fleste av dem har bodd i Norge hele sitt liv. Uten at det ser ut til å være til noen som helst hjelp.