Arne O. Holm mener Strømkrisa: Minner om en innbruddstyv som forsøker å slette sporene etter seg

For all del, det kan være gode grunner til å hjelpe de av oss som sliter med å få økonomien til å gå rundt når strømregninga stikker av med en stadig større del av lønna, og stat og kommune håver inn penger på de samme høye strømprisene.

Politisk nødhjelp

Det er slik den norske velferdsstaten er skrudd sammen. Rundt oss i resten av Europa er strømprisene langt høyere enn i Norge uten at det utløser noen form for politisk mobilisering av «nødhjelp» slik vi ser her hjemme.

Men det er lett å glemme at den såkalte strømkrisa langt på vei er skapt av de samme politikerne som nå mener seg i stand til å løse de økonomiske problemene den skaper for noen norske husholdninger. Ikke fordi vi deltar i et internasjonalt strømmarked, slik debatten gir inntrykk av.

Strømprisene stiger først og fremst fordi vi gjennom politiske vedtak er i ferd med å ta steget inn i det grønne skiftet. At det har konsekvenser, burde ikke overraske noen.

Aller minst et nærmest samlet Storting.

Over hele Europa stenges kullkraftverk og atomkraftverk ned. De stenges ned fordi det er politisk enighet om at kloden vi bor på ikke tåler utslippene fra kullkraftverk og fordi det ikke er funnet gode nok løsninger på avfallet fra atomkraftverk.

Nedstengingen fører til bortfall av store mengder elektrisitet som må erstattes av reinere energi.

En villet politikk

Gassprodusenten Norge varmer hele Europa. Selv bruker vi ikke gassen fordi det forkludrer vårt eget klimaregnskap. I stedet eksporterer vi store mengder gass og legger på en stadig økende CO2-avgift for å redde klimaet.

Avgiften øker prisen på gass og flytter forbruket over på rein energi der det er mulig.

Som nasjon er vi ledende på subsidiering av elbiler, men subsidiering av elbilparken øker strømforbruket betydelig.

Vi har i tillegg bestemt oss for å elektrifisere norsk sokkel. I stedet for å bruke gassen som produseres, bygger vi kabler som skal frakte rein energi ut til produksjonsplattformen. Igjen snakker vi om en ganske så enorm økning i energiforbruket.

Summen av disse politiske vedtakene, vedtak gjort fordi det anses som klimavennlig, fører til en kraftig økning i etterspørselen etter en vare som bare finnes i en begrenset mengde. Uten nedbør og vind forsterkes det politisk bestemte underskuddet i kraftmarkedet og prisene stiger, slik prisene stiger på et hvert produkt hvor etterspørselen er større enn tilbudet.

Som koronaepidemien

Det overraskende er altså ikke at strømprisene stiger. Det overraskende er at det overrasker de som har bestemt at vi skal flytte forbruket vårt fra fossilt brensel til rein energi.

Slik den politiske diskusjonen om nødhjelp til sultne, frosne og blakke nordmenn foregår akkurat nå, kan det se ut som økte strømpriser kom like brått og uventet som koronaepidemien.

Det er oppsiktsvekkende fordi kraftmarkedet oppfører seg helt i tråd med de politiske vedtak som ble gjort i forkant.

Og den samme oppskriften kommer til å øke strømprisene permanent de neste årene. For når det heies på en storstilt utbygging av batterifabrikker, når flere titalls hydrogenfabrikker settes i produksjon, vil etterspørselen etter ren energi øke, og dermed også prisene.

Da står selvfølgelig staten fritt til å bruke de enorme offentlige inntektene som følge av økte strømpriser slik den selv vil. Det er også en del av den norske velferdsstaten.

I et marked med permanent høyere strømpriser enn det vi er vant til er det ikke nødvendigvis en god ide å dele ut sjekker til hele den norske befolkning. Det plastrer et akutt blødende sår også hos de som ikke blør.

De økte inntektene bør i stedet brukes der det har en sosial effekt, over skatteseddelen.

I lengden vil nødhjelp bare være egnet til å slette sporene etter politiske vedtak gjort av et velmenende men tilsynelatende intetanende politisk flertall.