Skal vi tro Jonas Gahr Støre er det nå nordområdene skal skyte fart - igjen

Likevel er det fortsatt de forspilte mulighetene i nord som har hovedrollen politikkutformingen.

Det forteller at lite et virket i de femten årene siden nordområdene ble et sivilt politisk prosjekt i 2005.

Fortsatt mulighetens landsdel

Vi er fortsatt «mulighetenes» landsdel, ifølge tittelen på Arbeiderpartiets nordområdeseminar i Tromsø i går ettermiddag. I noen timer turnerte Jonas Gahr Støre representanter for politikk, akademia og næringsliv, før stortingsrepresentant Martin Henriksen, som har ledet arbeidet, ga oss utvalgets visjoner for de neste ti årene i nord.

Og verken Støre, Henriksen eller utvalget skuffer. Forslagene er både forpliktende og innholdsrike, i tillegg til at de største utfordringene menneskene i nord står overfor adresseres på en god måte.

Arbeiderpartiet korrigerer på sett og vis egen sin retoriske innsats i de siste års nordområdepolitikk. Etter en nesten manisk opptatthet av havet, er fokus igjen rettet mot menneskene, og de bor som kjent på land. Havfokuset har skygget for at det meste av ressursene som befinner i nord, fyller bankkontoer i sør.

Det er både bra og nødvendig.

Folk bor på land

Det har vært en slags politiskvitenskapelig unnskyldning for å slippe å sette søkelys på økonomiske og politiske ulikheter mellom nord og sør. En mulighet til å drukne debatten om at verdien av ressursene og kunnskapen i nord, som et resultat av politiske beslutninger, ganske konsekvent er flyttet ut av landsdelen.

Når Arbeiderpartiet nå reverser sin egen politikk, og samtidig angriper regjeringens nordområdepolitikk, er forslagene til løsning mange og varierte. Det veksler mellom utflytting av statlige institusjoner og styrking av utdanning, til overføring av mer makt til Nord-Norge og nordnorske institusjoner.

Bakteppet handler om en synkende befolkning som reduserer verdiskapingen og truer den sikkerhetspolitiske stabiliteten i nord.

Noen av forslagene er nye, noen er gjengangere.

De samme ambisjonene

Ambisjonene, derimot, er nesten skremmende lik ambisjonene slik de også ble presentert for femten år siden.

Utfordringene er derimot større enn på samme tidspunkt, fordi vi i noen år siden 2005 opplevde en vekst i folketallet, og fordi Arktis har gått fra en forutsigbar fredelig sameksistens til et spill mellom stormaktene.

Gjennom sine observasjoner og forslag til løsninger, beskriver Arbeiderpartiet bevisst eller ubevisst en nasjonal nordområdepolitikk som i løpet av de siste femten årene knapt nok har satt spor etter seg. Hadde summen av politikk som er lansert på vegne av oss i nord de siste årene vært gjennomført, ville utfordringene vært færre og ambisjonene annerledes enn for 15 år siden.

For det er slett ingen ny oppdagelse av landsdelen eksporterer sine overskudd inn i nasjonale eller internasjonale selskap. At en stadig mindre del av overskuddet i nord reinvesteres i nordnorsk næringsliv, og at de såkalte ringvirkningene for en stor del uteblir.

Etter et elendig valg i Nord-Norge tar derfor Arbeiderpartiet igjen sats i nord. Jonas Gahr Støre ga det løftet allerede i samme øyeblikket som han erkjente valgnederlaget.

Avgjørende for Norge

Men så er det ikke slik at partioppnevnte utvalg styrer Norge. I neste omgang skal Arbeiderpartiets landsmøte godkjenne at makt og kapital overføres fra sør til nord. Sannsynligheten for at det skjer, er stor. Jonas Gahr Støre kommer til å sette mye inn på at hovedlinjene i forslaget blir tatt med i partiprogrammet.

Men til syvende og sist er det Finansdepartementet og Stortinget som avgjør disse spørsmålene.

En viktig effekt av at Arbeiderpartiet nå presenterer sine visjoner for nord, er at det samtidig utfordrer regjeringen, når den om et par måneder legger fram ei stortingsmelding om det samme.

Vi har ikke klart å skape den nødvendige forståelsen for at en aktiv og radikal nordområdepolitikk er et nasjonalt anliggende, ikke et regionalt spørsmål.

I november vet vi også hva regjeringen vil med nord. Kanskje gir dette i sum et større nasjonalt engasjement rundt de store spørsmål:

Sikkerhet, internasjonalt samarbeid, nasjonaløkonomi og velferd.

For det er det nordområdepolitikken handler om.