Pentagon lanserer snart ny arktisk strategi: – Vi snakker mye med Norge, Finland og Sverige
Washington D.C. (High North News): En ny arktisk strategi fra USAs forsvarsdepartement er like rundt hjørnet. Den er utformet i tett dialog med allierte – ikke minst de nordiske, sier statssekretær Iris Ferguson. Hun uttrykker beundring for Norges ‘doble strategi’ med balanse mellom avskrekking og beroligelse i nord.
Et viktig vårslipp på det arktiske forsvarsfeltet er på trappene.
– Vi har arbeidet med den arktiske strategien over et år, og er nå svært nær målstreken. Vi opererer med en tidsramme omkring denne våren, sier Iris Ferguson, statssekretær i USAs forsvarsdepartement, til High North News.
Hun leder Pentagons kontor for arktisk strategi og global motstandsdyktighet, som ble etablert høsten 2022. En oppdatering av departementets arktiske strategi anno 2019 ble varslet i fjor.
– Prosessen har tatt såpass lang tid dels fordi vi har lagt stor vekt på samordning. I skisseringen av strategien har vi arbeidet med våre allierte og partnere helt fra starten av, forteller Ferguson og utdyper:
– Etter lanseringen av dette kontoret, satte vi oss raskt fore å besøke alle likesinnede arktiske nasjoner, for å høre om hva de selv tenker omkring prioriteringer for den arktiske regionen – og hvilke ulike sikkerhetsinteresser de har.
– Så vi har drevet med mye ‘signalsjekking’ overfor allierte og partnere. De utgjør et svært betydelig fokus i strategien; vår tilnærming er å handle på linje med dem, sammen med dem og gjennom dem.
Input fra det nordlige Norden
Kan du si noen ord om hvilken input dere har fått spesielt fra Norge, Finland og Sverige – det nye Nato i nord?
– For det første opplever jeg en økende erkjennelse blant likesinnede land om at Arktis er i ganske dramatisk endring. Ikke bare på grunn av klimaendringer – da regionen varmes opp mer enn tre ganger raskere enn resten av verden, ledsaget av voksende menneskelig aktivitet og påvirkning på eksisterende infrastruktur – men også som følger økende aktivitet fra potensielle konkurrenter, responderer statssekretæren og fortsetter:
– Vi bruker mye tid på å snakke sammen med disse landene om oppfatning av trusselbildet, og hvordan Russlands fullskala invasjon av Ukraina har endret den strategiske konteksten, spesielt med hensyn til den arktiske regionen.
– Mange av Russlands konvensjonelle styrker som var i Arktis er ikke der lenger nå. Samtidig legges det ganske stor vekt på strategiske ressurser som fortsatt er der [særlig atomstyrker, journ. anm.]. Vi snakker om truslene i regionen for nettopp å danne et felles operasjonsbilde.
Et kompetent trekløver
Utvikling av kapabiliteter har også vært et gjennomgangstema i dialogen mellom Pentagon og de tre nordiske partene.
– For oss likesinnede arktiske stater er det nå virkelig en god mulighet til å samarbeide på bakgrunn av geopolitisk samkjøring. Norge, Finland og Sverige har også har svært kapable militære styrker. De tre landene har på mange måter operert med høyere kompetanse i Arktis enn vi har gjort de siste tiårene, framholder Ferguson.
USA kan særlig ta lærdom av norsk, finsk og svensk kompetanse omkring det å operere i kalde, arktiske miljøer, påpeker hun.
– Derfor øver amerikanske styrker så hyppig med nordiske partnere. Gjennom dette får vi innsikt i beste praksis innenfor kaldværsoperasjoner, samt innsyn i både utfordringer og muligheter i samvirket oss imellom. I det store og hele er det mye vi kan lære av og sammen med disse svært dyktige partnerne.
Balansegang
Norges regjering holder fast ved balansering mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland i nord – og utdyper at beroligelse handler om å være forutsigbar og gjenkjennelig. Dette har også implikasjoner for alliert militær aktivitet på norsk territorium. Hva er Pentagons betraktninger rundt denne balansegangen?
– Jeg har lenge beundret det norske konseptet med simultan avskrekking og beroligelse, og tenker at dette er en svært viktig formulering. Dette er litt av en balansekunst, svarer Ferguson og fortsetter:
– Hvis man ser på denne regionen som endrer seg så drastisk, både i et fysiologisk perspektiv og med hensyn til det menneskelige fotavtrykket, er det svært viktig å bygge felles forståelse og intensjoner. Vi arbeider veldig tett med Norge og våre nordiske partnere som deler grenseområder med Russland for å bli informerte når de ser signaler på ulike trusler, men også for å bli oppmerksomme på ulike intensjoner. Så vi setter stor pris på partnerskapene som vi har med dem.
– Vi vet at det absolutt er litt av en balansegang rundt det å vise fram at vi har de rette kapabilitetene til å operere i regionen og bygge opp vår egen kapasitet, men også være bevisst på at dette ikke gjøres slik at det medfører utilsiktet eskalering. Dette er noe også vi ved dette kontoret jobber ganske mye med.
Nylige artikulasjoner av Norges strategiske hovedlinje i nord
– Jeg er opptatt av at vi skal holde fast ved avskrekking og beroligelse. Noen sier at det må være slutt på beroligelse, det er jeg intenst imot. Beroligelse betyr at man er langsiktig, forutsigbar og gjenkjennelig. Det mener jeg at vi skal være. Avskrekkingen må også være troverdig, og disse tingene skal balanseres, sa statsminister Jonas Gahr Støre på Kirkeneskonferansen i februar.
– Vi ønsker mer alliert tilstedeværelse og aktivitet i nord, men vi ønsker samtidig at denne aktiviteten skal være kalibrert. Det vil si at vi er opptatte av stabilitet og forutsigbarhet, framholdt forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) nylig under Øvelse Nord i Bodø.
Fellesnevnere og nye grep
Pentagons nåværende arktiske strategi ble mer spesifikt lagt fram i juni 2019 av Trump-administrasjonen med James Mattis som forsvarsminister. Den erstattet da en strategi av 2016 fra Obama-administrasjonen med forsvarsminister Ashton B. Carter.
Hva er de mest betydningsfulle forskjellene mellom den kommende strategien og den eksisterende?
– Der er en god del forskjeller. Men det som forblir det samme som i 2019-strategien er også svært viktig: Vårt sluttmål med å utvikle denne typen strategi og skape samhold med våre allierte og partnere, er å sikre at den arktiske regionen forblir stabil og sikker – da ved å arbeide på linje med dem, sammen med dem og gjennom dem – så vel som å beskytte våre nasjonale interesser, sier Ferguson.
– Til forskjell adresserer vi i denne strategien det strategiske miljøet med noe annerledes briller. Vi fokuserer ganske sterkt på klimaendringer og hvordan dette driver fram mer menneskelig aktivitet. I tillegg retter vi søkelys på noen av våre konkurrenters aktiviteter i regionen, inkludert Russlands utvidede infrastruktur og større engasjement. Vi omtaler Kinas interesser i Arktis, samt den økende graden av samkjøring og samarbeid mellom disse to landene i regionen.
I den eksisterende strategien omtales klimaendringer kun indirekte, rapporterte High North News etter dens framleggelse.
Går i dybden
– Storparten av strategien vies til å dykke ned i strategiske begreper – og beskrive på hvilke måter og med hvilke midler vi kan oppnå ønsket resultat, fortsetter statssekretæren.
– Vi utdyper på ganske detaljert vis hva vi trenger å investere i, spesielt når det gjelder kapasiteter for situasjonsbevissthet i de ulike [militære, journ. anm.] domenene. Dette dreier seg om hva vi skal kunne observere og hvordan vi skal kunne kommunisere. I tillegg handler det om å adressere hvorvidt vi har et godt nok nivå på værvarsling, og det rette utstyret for å kunne overvåke og respondere i regionen på effektivt vis.
Strategisk konkurranse
Like før nevnte lansering fem år tilbake, ble den arktiske regionen re-artikulert av daværende utenriksminister Mike Pompeo som ‘en arena for makt og konkurranse’.
I forlengelsen framgår det av 2019-strategien at den skisserer Pentagons «tilnærming for å beskytte USAs nasjonale sikkerhetsinteresser i Arktis i en æra av strategisk konkurranse.»
USAs blikk for konkurranse med især Russland og Kina i arktiske strøk har ikke akkurat mistet momentum siden den gang.
Angående strategisk konkurranse: Hva er Pentagon spesielt oppmerksom på for tida når det gjelder Moskva og Beijings aktiviteter i Arktis?
– Strategisk konkurranse har vært et sentralt fokus for meg gjennom hele min fartstid i forsvarsdepartementet. Vi ser elementer av slik konkurranse utfolde seg i Arktis. Russland legger virkelig stor vekt på arktiske kapasiteter. Russerne peker på Arktis som et av deres viktigste strategiske områder, og de fortsetter å investere tungt i sin infrastruktur langt nord.
– De gjør dette dels for økonomiske formål. Men når vi biter oss merke i noe, er det når deres potensielt defensive investeringer kan ha offensive kapabiliteter. Vi har et skarpt øye på noen av investeringene de gjør i den arktiske regionen, påpeker Ferguson.
Russisk-kinesisk samvirke i siktet
– Kina har lenge, og særlig i senere år, hatt et sterkt fokus på Arktis. Dette i et forsøk på, slik vi ser det, å endre strukturen for samstyring og -forvaltning i regionen – og posisjonere seg slik at dets tilstedeværelse blir noe normdannende, fortsetter statssekretæren.
I senere år har USA hatt et skjerpet fokus på Kina som trussel mot egen global maktposisjon, og et voksende engasjement i Asia. Også i et arktisk perspektiv kan den amerikanske kikkerten nå synes å vendes østover.
– Av økende interesse for oss er samarbeidet som finner sted mellom Russland og Kina spesielt i Indo-Stillehavsdelen av Arktis. Der observerer vi voksende samspill dem imellom i diplomatiske baner, økonomiske baner og attpåtil i militære baner ettersom deres styrker har øvd sammen. Vi følger tett med på deler av denne økte samhandlingen, spesielt når det gjelder militær aktivitet, forteller hun.
– Vi sørger for at vi, sammen med våre allierte og partnere, er posisjonerte for å vise fram vår egen tilstedeværelse og drive avskrekking der det er mulig, samt sikre at vi har de riktige kapasitetene for slike operasjoner.
Norge som avholdt partner
Så, fra søkelys på rivaliserende stormakters aktiviteter tilbake til den allierte småstaten Norge.
I kjølvannet av alliansens utvidelse i Norden, er ikke Norge lenger alene om å være ‘Nato’ i det europeiske nord – og må omstille seg til også å kunne være et transittland for allierte forsterkninger til Finland og Sverige.
Kan du si noen ord om betydningen av Norges evne til å ta imot allierte styrker i lys av den nye nordiske utvidelsen?
– Norge er en kritisk viktig partner for oss på mange måter. Også i forkant av utvidelsen har dette partnerskapet vært høyst sentralt i vår strategiske tenkning omkring Natos posisjonering i den arktiske regionen, poengterer Ferguson.
– Norge har lenge vært en partner innenfor infrastruktur og kaldværstrening; våre roterende marinestyrker tilegner seg enorm kompetanse gjennom trening med norske marinesoldater. Vi har også et sterkt framvoksende romsamarbeid. For eksempel er Norge vertskap for en nyttelast for oss som skal oppgradere kommunikasjoner særlig i Arktis, bemerker hun.
Tidligere i april kunngjorde USA og Norge at de vil gå sammen om å utvikle rombasert missilforsvar i Arktis – med base på Andøya i Nord-Norge. Arktiske bredbåndssatellitter med omtalte nyttelast skal sendes ut i verdensrommet i regi av Space Norway til sommeren.
– Jeg tror at vårt samvirke bare blir dypere med Natos utvidelse – og at vi bare er i starten av å begynne å pakke ut potensialet rundt kapabilitetene som vi kan samarbeide om og utvikle sammen, stadfester hun entusiastisk.
Strategisk balansering i norsk kontekst
– Balansegang mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland kan forstås som todelt, ifølge stipendiat Ingeborg Nortvedt Bjur ved Institutt for forsvarsstudier og UiO.
– Den ene balansegangen kan omtales som småstatens kalibrerte avskrekkingsstrategi. Kalibrering, eller nøye justering, består i å drive avskrekking med visse modererende eller beroligende grep for å unngå å provosere.
– Dette handler bl.a. om dialog med den russiske Nordflåten, en anvendt forståelse av at norsk militært nærvær i grensetraktene til Russland vil oppfattes som mindre utfordrende enn eksempelvis amerikansk – og at Norge søker koordinering av alliert militær aktivitet i slike områder med lavspenning for øye.
– Den andre balansegangen kan betraktes som vekting mellom avskrekking og beroligelse som to mer separate stier. Disse kan forfølges parallelt, og grep tatt langs dem kan komme i konflikt med hverandre.
– Forsvarsdepartementet og Forsvaret er gjerne sentrale aktører på «avskrekkingsstien», der de kan bruke nevnte kalibrering for å dempe den militære brodden.
– På «beroligelsesstien», med politisk og mellomfolkelig kontakt og samarbeid i sentrum, er gjerne Utenriksdepartementet en viktig institusjon. En grunnpilar for denne stien er samhandling basert på folkerett, som eksempelvis havrett og Svalbardtraktaten.
– Avskrekking og beroligelse kan sies å være dynamiske, strategiske konsepter for konfliktforebygging. Tyngdepunkt og tiltak i balanseringen har blitt endret særlig etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina.