Amerikanske forskere: Se til Norges håndtering av forholdet til Russland

English version.

Hvordan håndtere risiko og relasjoner med Russland i Arktis?

Dette spørsmålet rammet inn et nylig seminar i regi av Polar Institute, Wilson Center, under konferansen Arctic Circle på Island. 

– Vi kan oppnå bedre sikkerhet i Arktis ved å se til Norge, slik jeg ser det, sier Michael Petersen, til High North News.

Petersen er professor og direktør ved Russia Maritime Studies Institute, US Naval War College. Han er også rådgiver for USAs marine, men presiserer at han kun uttaler seg på egne vegne fra et forskerståsted.

Som kjent vektlegger Norge forutsigbarhet, tydelighet og transparens overfor Russland. Dette er noe Petersen mener at det transatlantiske fellesskapet bør hente inspirasjon fra.

– Noen ganger er det verdi i strategisk tvetydighet, men jeg tror ikke at det er tilfelle i Arktis. Å være mer forutsigbar, tydelig og transparent kan være nøkkelen til å styrke stabiliteten i regionen, påpeker professoren. 

Hans kollega ved US Naval College, amanuensis Emily Holland, mener at det også kan hentes inspirasjon i Norges evne til viss samhandling med russisk side.

Klare linjer

– Norge er veldig tydelig på hva som aksepteres og ikke fra russisk side. Det transatlantiske fellesskapet bør også utvikle tydelige linjer for hvilke russiske aktiviteter i Arktis som vi ikke vil tolerere – og tilhørende målrettede straffetiltak for spesifikke overtredelser, sier Petersen.

– I Vesten snakker vi mye om Russlands brudd på folkeretten eller uakseptabel atferd, men går sjelden inn på hva de konkrete bruddene eller uakseptable handlingene er – og hva som er den konkrete straffen for disse. Akkurat nå er det strukturløst, vurderer han.

På hvilke områder bør Vesten utvikle tydelige standpunkter og mulige straffetiltak overfor Russland, slik du ser det?

– Min primære bekymring er operasjonene til russiske marinefartøy og gjennomføringen av russiske militærøvelser i havområder som regelmessig brukes til sivile formål, slik som godstransport og fiske. Dette er en vanlig taktikk fra det russiske militærets side. Det setter sikkerheten til sivile sjøfolk i fare, og bremser frakt av varer i det som skal være et fritt og åpent domene.

Øvingsaktivitet til risiko og bry

Selv om Havrettskonvensjonen ikke forbyr gjennomføring av militærøvelser i en annen stats eksklusive økonomiske sone, inkluderer den bestemmelser om å beskytte menneskeliv til sjøs, påpeker Petersen.

– Man må for eksempel spørre hvorfor Russland annonserer sperring av områder for øvingsaktivitet som stadig frekventeres av norske fiskere når det meget lett kunne ha lagt øvingene til andre steder.

Han viser blant annet til den russiske Nordflåtens store marineøvelse i Barentshavet i august. Opprettede fareområder for missiltester lå nord i norsk økonomisk sone og sør i fiskevernsonen ved Svalbard – og navigasjonsvarslene kom brått på flere fiskefartøy som oppholdt seg der, skrev NRK.

Tilsvarende russisk praksis påvirker òg amerikanske fiskere i Beringhavet, forteller Petersen. I 2020 fikk eksempelvis fiskefartøy i USAs økonomiske sone utenfor kysten av Alaska plutselig radiovarsel om russisk missilskyting og beskjed om å komme seg unna, meldte New York Times.

Seniorforsker Øystein Jensen ved Fridtjof Nansens Institutt har også problematisert russisk militær øvingsaktivitet i Barentshavet med hensyn til norske fiskerier.  

– Ved gjennomføring av militærøvelser må det ifølge Havrettskonvensjonen tas tilbørlig hensyn til kyststatens fiskeriaktivitet. Det kan dermed stilles spørsmål ved om Russland tar godt nok hensyn til norske interesser, ettersom det rapporteres om store fareområder og kort varsling, uttalte Jensen til High North News.

Grep mot ulovlig fiske

Å utvikle felles klare grenser og reaksjoner rundt russiske brudd på fiskebestemmelser er også relevant, mener Petersen.

– Beskyttelse av fiskerier er kritisk i mine øyne. Russiske fiskefartøy har stått for brudd mot både norske og amerikanske fiskeribestemmelser. Vi i det transatlantiske fellesskapet bør utmeisle tydelige linjer rundt hva straffetiltak for slike brudd vil være. For eksempel kan ulovlig fiske straffes med økonomiske sanksjoner mot russisk fiskerinæring. Å være mer proaktiv enn reaktiv i denne sammenhengen kan være veldig nyttig, tror jeg.

– Inntil nylig har Russlands relasjoner med Norge, spesielt rundt fiskerivern, vært stabile, fortsetter professoren.

Han viser til at den siste hendelsen med ulovlig russisk fiske i fiskevernsonen ved Svalbard var i 2011. Tidligere tilfeller var i 1998, 2001 og 2005.

Imidlertid ser Peterson ser risiko for uro i Barentshavet i lys av Russlands trusler om å suspendere fiskeriavtaler med Norge – da hvis det innføres nye begrensninger på russiske fiskefartøys tilgang til norske havner.

– Jeg tror at russiske trusler om å trekke seg fra fiskeriavtalene for 2023 og 2024 kan øke muligheten for destabilisering av regionen. Mens Russland har økonomisk interesse av å opprettholde 2024-avtalen, har de siste to årene vist at dette ikke er et land som tar beslutninger utelukkende på grunnlag av økonomisk fordeler. Vi bør ikke se bort ifra dette.

Til drøfting

Med sine forslag spiller altså Petersen opp til drøftinger imellom de vestlige arktiske landene – og han mener de med fordel kan føres både bilateralt og multilateralt. 

– Diskusjoner om dette kan for eksempel foregå mellom Norge og USA eller Canada og USA – og i EU, Nato eller andre multilaterale formater. De bør ikke begrenses til bare én ramme. Etter slik drøfting kan det gjerne komme en felles uttalelse om hvilke aktiviteter som ikke vil tolereres – og hva konsekvensene for brudd vil være.

– Vi kan selvfølgelig aldri dekke alle uønskede aktiviteter, og russerne vil finne andre måter å konkurrere på – det være seg lovlige og ulovlige. Men jo tydeligere vi kan være, jo mer kan vi styrke stabiliteten – spesielt i Arktis. Og det er et kritisk punkt, understreker han.

– Et tredje aktuelt område er inntrengninger ved eller ødeleggelser av undersjøisk infrastruktur. Selv om det kan være svært vanskelig å tilskrive skyld for slike angrep, tenker jeg at det transatlantiske fellesskapet bør utvikle spesifikke straffetiltak på dette feltet, påpeker professoren.

For generell avskrekking

Vesten opererer også på et for overordnet nivå når det gjelder avskrekking av Russland i Arktis, mener professoren. 

– I de siste årene har vi i Vesten heller ikke vært særlig tydelige på hvorfor Nato-land har styrket sin tilstedeværelse i den arktiske regionen. «Vi skal avskrekke Russland fra aggressive aktiviteter», sies det gjerne. Men hva er det vi spesifikt skal avskrekke russerne fra i Arktis? Søker vi å avskrekke dem fra å legge militærøvelser til sjøruter? Fra å gjennomføre atomøvelser i høyrisikoområder? Hva er de konkrete målene?

– Det er opp til politiske miljøer å svare på disse spørsmålene – og utvikle klare retningslinjer som militære ledere så kan implementere. Jeg synes at vi bør være svært konkrete rundt hva vårt militære nærvær handler om, og hva det skal bestå i.  

Spisset økt nærvær

Ved US Naval War College forsker Petersen nettopp på hvordan avskrekkingen kan spesifiseres og munne ut i mer konkrete militæraktiviteter.

– I mine øyne er det gode muligheter for å forbedre måten vi utøver sikkerhetspolitikk på i Arktis, sier han og fortsetter:

– Et godt eksempel er at vi i USA har en tendens til bare å sende militære styrker til ulike steder for å drive med bred, generell avskrekking. Vi sender marinefartøy til å seile med allierte blant annet i Norskehavet. Vi sender B-1 strategiske bombefly til å øve med for eksempel norske og svenske jagerfly.

– Det vil være interessant å artikulere spesifikke formål for disse aktivitetene. Russland vil raskt tolke bombeflyoperasjoner i dets nærområder som aggressiv framferd med mindre slike knyttes til konkrete russiske illegale handlinger eller overtramp.

Med dette etterlyser Petersen imidlertid ikke mindre alliert militært nærvær.

– Jeg anser det som svært viktig for Nato å utvise større tilstedeværelse i Arktis. Det er kanskje noe kontroversielt å si da mange er bekymret for militarisering av regionen. Jeg sympatiserer sterkt med slike betraktninger, men dette toget har allerede gått. Arktis er militarisert, og jeg sliter med å huske en tid da regionen ikke var det.

Rom for samhandling

Norges måte å forholde seg til Russland på aktualiseres også av amanuensis Emily Holland, Petersens kollega ved US Naval War College.

– Å inngå et begrenset vitenskapelig og teknisk samarbeid med Russland bør ikke utelukkes fra et vestlig arktisk perspektiv. Michaels henvisning til Norge er i så måte svært viktig. Norge evner å drive begrenset samhandling med Russland innenfor svært klare rammer, som felles fiskeriforvaltning og grensesamarbeid, sier Holland og utdyper:

– Over det siste halve året, har vi sett at Russland yter mindre motstand mot Kinas planer i Arktis. Når vi ikke arbeider noe sammen med Russland, havner vi helt utenfor samtalen om hvordan Russland vil utvikle Den nordlige sjørute. Å ikke ha input rundt det som skjer i Arktis en stor risiko både på kort og lang sikt, slik jeg ser det. Kinas planer for arktisk utvikling samsvarer i liten grad med Vestens interesser.

– Hvis vi ser tilbake til den kalde krigen, var det noe vitenskapelig og teknisk samvirke mellom vest og øst selv i de verste periodene. Dersom vi mener alvor med å takle klimaendringer og regulere skipsfarten i Arktis, krever det viss samhandling med Russland. Dette er et arbeid som er umulig å gjøre uten russiske vitenskapelige data og dialog med russisk side, påpeker hun.

Stø politikk

Den norske diplomaten Inga Nyhamar bekrefter på Arctic Circle at Norges tilnærming i nord ligger fast.

– Vi gjør vårt beste for å opprettholde et ordnet forhold til Russland. Arktis ikke er noe fjerntliggende sikkerhetsteater, men vårt hjem. En tredjedel av Norge ligger i regionen, og det bor rundt 483 000 mennesker der, sier Nyhamar og fortsetter:

– Man kan ikke flykte fra geografien – og vi har en nær 200 kilometer lang grense til Russland. Norsk nordområdepolitikk forblir den samme selv i dagens spente situasjon: Å opprettholde og styrke respekten for folkeretten, være forutsigbar, tydelig og synlig.

– Kanskje er disse retningslinjene, anvendt over flere tiår, viktigere enn noen gang – det være seg med hensyn til brudd på fiskeribestemmelser eller militær aktivitet.