Arne O. Holm mener: Rustnings-kappløpet i Arktis handler ikke bare om militærmakt
KNM Thor Heyerdal, en av Norges fire fregatter, er her på oppdrag for å vise tilstedeværelse i nordlig del av Norskehavet og i Barentshavet. (Foto: Marius Vågenes Villanger/Sjøforsvaret)
Kommentar: Forslaget om en kraftig opprustning av sjøforsvaret i nord handler ikke bare om militær kapasitet. Den handler like mye om den sikkerhetspolitiske tilnærmingen til Russland, og hvem som skal holde handa på rattet i Arktis.
I regjeringens forslag til ny langtidsplan for forsvarssektoren legges det opp til en kraftig økning av Sjøforsvaret. Nye ubåter, nye fregatter og andre typer fartøy til Marinen og Kystvakten er noe av det som står på regjeringens handleliste.
Økte tilstedeværelse
Forslaget er i tråd både med Forsvarskommisjonens og forsvarssjef Eirik Kristoffersens anbefalinger. Kommisjonen pekte spesielt på utfordringene til havs for et land med en svært lang kystlinje. De åpenbare argumentene handler om et aggressivt Russland og utsatte og sårbare havområder. Sårbare i forhold til forsyningslinjer, men også med tanke på internasjonal energiforsyning fra norsk sektor.
Eller som kommisjonen sier det: Utsiktene for stabilitet og lavspenning i norske nærområder er dårligere enn på lang tid, og norsk verdiskaping i samme område har aldri vært større.
I disse havområdene har Norge, sammen med USA og andre Nato-land, de siste årene økt sin tilstedeværelse gjennom militære øvelser og operasjoner ganske betydelig. Det skjer samtidig som den russiske Nordflåten tillegges mer vekt og styrkes med flere ubåter.
Men dette handler om mer enn militær kapasitet.
Forutsigbarhet erstattet av overraskelse.
Forutsigbarhet
Det handler også om å kunne holde fast på en sikkerhetspolitikk som bygger på forutsigbarhet i forhold til Russland. Det er ikke en strategi som deles og etterleves av et samlet Nato.
I den amerikanske doktrinen er forutsigbarhet byttet ut med overraskelse.
– Vi må på et selvstendig grunnlag være i stand til å ivareta våre maritime interesser, samtidig som vi må kunne operere sammen med allierte, sier Berdal, og legger til:
– Hvis vi i stor grad hadde vært nødt til å overlate denne formen for patruljering til andre, ville det kunne skapt dårligere situasjonsforståelse og utfordringer som går på tvers av den lavspenningen vi ønsker å ha i nord.
Tydeligere kan man ikke forvente at en sjef i forsvaret beskriver ulikheter i den strategiske tenkingen mellom allierte.
Inngripende avtaler med Finland og Sverige.
Norge og Russland kjenner hverandre. Russlands angrep på Ukraina har ikke endret på det, selv om mye av kunnskapen forringes når den direkte kontakten mellom landene er på et absolutt minimum.
Problematisk
Den norske tilnærmingen til Russland har vært og bør fortsatt være en kombinasjon av avskrekking og beroligelse. Gradvis har likevel USA tatt et stadig mer bestemmende grep rundt også den norske sikkerhetspolitikken i Arktis, forsterket av til dels ganske inngripende bilaterale avtaler med de nye Nato-landene Finland og Sverige.
Etter en kort høringsprosess er Norges reforhandlede tilleggsavtale om forsvarssamarbeid med USA nå til behandling i Stortinget. Samtidig skal parlamentene i Sverige og Finland for første gang ta stilling til bilaterale forsvarsavtaler med USA.
Det er problematisk, og skjer nesten uten politisk debatt.
Å styrke sjøforsvaret i nord er nødvendig, som kontreadmiral Oliver Berdal sier, for lavspenningen vi fortsatt ønsker å ha i nord.
Å gi fra oss kompetansen og kontrollen i nord er dårlig sikkerhetspolitikk.
