Arne O. Holm mener: I den gedigne møtesalen her i Alaska er Donald Trump elefanten ingen snakker om

Read in English.

Her, om noe annet sted, måtte det finnes et svar på hvordan en rettsforfulgt narsissist kunne fortsette å styre Amerika lenge etter at velgerne hadde gitt ham sparken som president.

Men etter tre dager på konferansen Arctic Encounter i Anchorage, folkemøter og intervjuer, leter jeg fortsatt etter en forklaring.

Samtaler med både republikanere og demokrater, de finnes de også i en amerikansk delstat hvor Demokratene bare har vunnet en gang siden 1960, har ikke gitt noe klart svar.

Selv den republikanske senatoren fra Alaska, erfarne Lisa Murkowski, har erklært at hun nekter å stemme på sin egen presidentkandidat, Donald Trump, ved valget i 2024.

Mer enn 1000 deltakere

Den internasjonale arktiske konferansen Arctic Encounter feiret tiårsjubileum i år. Med mer enn 1000 deltakere, mange av dem representanter for internasjonale organisasjoner, forsvar og næringsliv, et den et lysende eksempel på hvordan verden flytter nordover.

I år også med et særlig vekt på de nordiske landene. Norge forsyner Europa med energi, mens Sverige og Finland har meldt seg inn i Nato.

Ikke unaturlig derfor, at en av de første som inntok scenen var viseadmiral Douglas Perry, leder for Joint Force Command i Norfolk, USA. For bare tre uker siden stod han i spissen for 100 amerikanske fallskjermsoldater på tokt i Norge.

Syv timer etter at de lettet fra den militære flyplassen i Anchorage, via Nordpolen, fallskjermlandet de i indre Troms.

Selv brukte jeg nesten 30 timer på den samme reisen. Et stadig mer brutalt og blodtørstig Russland med grense til både Norge og USA, kutter den militære reisetida betydelig.

Med dypt alvor begrunnet viseadmiralen øvelsen, som bar det beskrivende navnet «Arctic Shock», som nødvendig for å kunne forsvare selvstendige europeiske stater, og framtida til Alaska og USA.

Krig og klima

Arktis, framfor noe annet sted i verden, er en geografisk region der russisk aggressivitet møter ei akselererende klimakrise.

Hvor mennesker gjør sitt beste for å skape et godt liv under til dels ekstreme klimatiske forhold, samtidig som risikoen for en utvidelse av krigen eller utilsiktede konfrontasjoner under den kontinuerlige militære tilstedeværelsen, er høyst reelle.

Tidligere i uka deltok jeg på et folkemøte i regi av Alaska World Affairs under tittelen «As told from the North: A Journalists Perspective on Russia, Ukraine & the Arctic».

I en ellers svært talefør forsamling var det ikke spor av republikansk entusiasme for Donald Trumps nesten perverse spill med Ukrainas skjebne.

Omtrent i samme øyeblikk som admiralen entret scenen under Arctic Encounter, og sammen med blant annet den finske ambassadøren Petteri Vuorimäki, Jua Helle, finsk forsvarsattache og en Doug Jones fra Department of State, hyllet den ukrainske motstandskampen, foregikk et helt annet spill i Washington.

Mulige og umulige

Sammen med Donald Trump tok speakeren i White House i bruk alle mulige og umulige strategier for å stoppe en helt nødvendig hjelpepakke på 60 milliarder dollar til Ukraina.

Ingen, absolutt ingen, nevnte dette i sine innlegg fra scenen. Det var som om Trump ikke eksisterte annet enn som et marerittaktig spøkelse med evne til å spenne beinkrok for et hvert forsøk på å forsvare vestlige demokrati mot en russisk despot.

En elefant som fylte hele den gigantiske møtesalen uten at han verken ble sett eller nevnt.

Det forhindret ikke at konferansen Arctic Encounter tviholder på verdien av dialog på tvers av både landegrenser og politisk farge.

Ikke en kostbar utpost

Russlands krig mot Ukraina, Finland og Sveriges inntreden i Nato, har flyttet verdens øyne mot Arktis. Vi er ikke lenger en kostbar utpost som skal forsyne resten av verden med mat og energi. Vi er et levende skjold mot en aggressor på vegne av syv arktiske stater.

Vi er få, relativt sett, men vi er viktigere enn noen gang.

Og når resten av verden nå har forstått det vi selv har visst, om ikke annet siden Russlands annektering av Krym i 2014, så er det opp til oss å bruke dette momentumet til å stille krav til hva som kreves i forsvaret av demokrati og frihet.

Så langt føles derfor eksperimentet med å bruke året til å snakke med mine meningsmotstandere som ganske vellykket.

Arctic Encounter er et eksempel på at dialog ikke har gått av moten.