Nord-harsk julesalme

Som en annen visesanger fra 70-tallet har jeg reist rundt i krise-rimets Nord, utro mot eget bosted og forfyllet av rabiat natur. Bedrevet kor. Og konserter.

Bare i november og desember har jeg hatt Harstad, Tromsø, Bodø, Mo, Honningsvåg, Vadsø, Hammerfest og Alta på lønningslista. Betalt for å få dem til å skinne. Jeg har ønsket dem sexy,  og stimulert alt av kveldsøkonomi så langt det har latt seg gjøre. Jeg har flørtet vilt med Lakselv, Tana og Karasjok, Gamvik, Nordreisa og Sørreisa, reist langs vassfar på indre østre, og reist på vannet langs ytre vestre. Jeg har trøstet spøkelser på hospits i Sandnessjøen, grått på kirkegård i Brønnøysund, blakket meg på galleri på Myken, svettet i rallar-trapper i Glomfjord, skrevet dikt på Storjord, klinet under tørrfeskhjell  i Svolvær, og jeg har truffet folk og truffet folk igjen. På Skrova, i Flakstad, i Målselv. Og igjen. Folk som klamrer seg seg fast til sin egen tro om et liv i Nord, til sitt eget mangel på valg. Til sin nydelige vilje. Jeg vil så inderlig dette Nord skal fungere for folk som vil skape og bo. For, og med hverandre.

Men en ting er jeg helt sikker på. Vi sørger selv for vår undergang gjennom å ikke se hvem vi er, hva vi har og  hvilke mekanismer som råder, hva alle slags ressurser angår.

Velsigna du villfesk i fjordan.

Velsigna du reinsdyr på land

Velsigna de rikeste ordan

Som fortell ka vi har, ka vi kan

Verg dette ville du gav oss

den dagen du fløtta oss hit.

Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme

i grådighet og skit.

Jeg er ombord i nordgående hurtigrute MS Lofoten, og jeg dytter det gamle året uti omtrent der Eit fjell stig mot sky,for å gi plass til et nytt. Det slår meg, med blinkende oppdrettsanlegg rundt på alle kanter, hvor nært vi egentlig er å bli et slags Alaska, et rått og rent produksjons-samfunn. Folk flytter, og det kjennes når man farter rundt. Helgeland legges ned, Finnmark leges ned. Eller omvendt. Folk har noe å leve av, men de virker slite med å ha noe å leve for. Og når nessekongen heter Babcock, hjelper lite disse førjulsdagene.

Vi leve med i-phone i handa

Og har så sterk ei tru

På dekning på Myken og Sanna,

Vi treng facebook og nett vi som du.

Nå har vi den hardaste ria

vi slit med å albue oss frem

Tell makta og æren, og de som selg unna,

d'e langt inn til dæm

Oss og dem, hua i handa. Aldri vi, aldri hand i hand. Nordlendingen selv, herunder også samen, holder liv i dikotomien. Den urett og det uvett som vi føler begås, må fightes, men fighter vi på rett sted?

Nytt av i år er at Disney ser oss, ikke bare det, de ser til oss. Endelig får vi en bekreftelse på vår eksistens. Vent, Oslo ser ikke at Disney ser. Fokk Oslo. Og dessuten, er fokuset ment å komme min selvtillit til gode? Jeg, som bare er nordlending? Utfryst 2.

La oss rydde opp internt først som sist. Forstå at dikotomien ikke er noen nord-sør konflikt, at konflikten sitter mye mer lokalt enn som så. Internt på sametinget. Internt i fylkesrådet. Internt i kommunen, i nabolaget.

Den effektiviserte forflytningen, om det er langs skinner, sjø eller bekkefar på indre, bærer i seg færre og færre muligheter for de minste stedene. Bevisstheten er ikke vesentlig tilstede rundt ansvarlig deltakelse i samfunnsøkonomien. Hvem av oss er det som ikke forstår? Hvem av oss ser ikke det store bildet?

Gamle dystopiske året sig i havet. Opp stig  det nye, og det har jeg tro på. Å rope om hjelp er noe annet enn kjefte, selv om det ofte minner om det samme. Vinden fra Nord kan være røff å la seg kjæle av, men la oss elske i sneen, om ikke bare finne hverandres hand å holde i. Før siste verset.

Guds fred over dyran på båsen.

Som leve på langreist fôr,

Guds fred over kodelåsen

Som hold oss fra ressursan i nord

Du treff oss i mørketids-landet

Om du klare å finn kor vi bor.

Strømmen fra møllan e’kje førr

folket som lev her nord.