Stive brystvorter etterlyses: Et rop etter Nords sensualitet

Husbonden var på sitt beste sist uke. Jeg hadde startet morgenkaffen med å spoile den planlagte overskriften på denne kronikken:

«Jeg kjeder meg, Nord».

Og fortalt at jeg skulle fortsette slik: «Du er for usexy, frekk på feil steder. Smakløst dyr. Du er for ensartet året igjennom, går i samme tøy uansett årstid og anledning. Du lukter ingenting, og du smaker enda mindre».

Bonden hadde startet dagen så tidlig at dagen egentlig tilhørte dagen før. Jeg hadde vært på enda en reise langs E6 i nord, og hadde syn å dele.

«Det er umulig å skille kunstner fra byråkrat i dag, og det er ikke slik at byråkraten har lært seg å snakke kunstnerisk, nei, kunstneren har lært seg byråkratsk».

Morgenkaffens politiske gullkorn utgjorde kjernen av problemet rundt min kjedsomhet.

Alt blir likere og likere.

Sannelig, jeg sier dere, vi som skaper, tør mindre og mindre. Vi som lager butikker, som lager kunst, som lager produkter. Kunden får mindre og mindre å velge i. Alt blir kjedeligere, men hvem sitt ansvar er dette?

Noen byråkrater som snakker kunstnerisk hadde sikkert gjort seg. De finnes knapt i dag. Men i dag skal jeg ikke ta kjedsommeligheten ut på disse. For begjæret finnes knapt i Nord, og jeg bare lurer på om det er fordi det står en annen dødssynd i veien.

Dette lille påstandsbaserte forskningsbyrået dro for noen måneder siden på turné med Elling som sjåfør. Også langs E6. Elling kjører for Bussring, et ekte Tromsø-firma med busser plassert over hele landsdelen.

De røde, vet du.

Vi kom i snakk om turisme, og en av Ellings nydeligste historier understreket min mistanke. Hver mandag gjennom hele sommeren går det seks røde busser ut fra Bodø, opp til gullkua Nordkapp.

Ulike ruter benyttes, men en ting går igjen uansett rute: laks til middag. Elling sier at den lakse-sure italieneren aldri kommer tilbake til Nord-Norge igjen, og at det heller ikke er meningen. Kvantitet vinner over kvalitet, og laksen er jaggu meg igjen inne i en grådighets-sammenheng.

Vi må prise oss riktig, sier blårussen. Nei, vi må prise oss lykkelig, faktisk, for at såpass mange finner veien til dette.

Grådighet, rett og slett, står i veien for begjæret, for sensualiteten, for den rike hverdagen.

Hva har forresten hverdagen med den lakse-sure italieneren å gjøre?

Alt.

Ferie og hverdag må henge sammen, tenker jeg. Om kjøkkenet som lager laksen kunne fått en litt annen økonomi rundt seg, grunnet kvalitet og ikke kvantitet, hadde hverdagen blitt mer spennende for oss som har hverdagene her.

Tenk deg om restauranten hadde kunnet bygget kapital grunnet annerledes drevet turisme, god nok til å tørre å ha åpent noen rare dager året, feks. tirsdager, med mat som gjør en spenningssøkende musiker glad.

Jeg vil ha thaisuppe på Tranøy fyr når det stormer som verst en onsdag. Jeg vil ha en villig Edvarda, sus og dus og åpent hus på samme sted en torsdag. Heldigvis fikk jeg en hamsunsk pjolter hos Idunn på Oppeid en fredag, ukas opptur.

Men turistene er nå en ting. Vi som bor her må folk hjelp til å endre holdninger for å få tilbake den rike hverdagen. Jeg har kun ett tiltak å foreslå i dag.

Legg ned festivalene, de er hverdagens største fiende.

Vi som elsker hverdag, vi som elsker i hverdagen, som yter og nyter i hverdagen, fortjener hverdager som skinner. Sørg for høyere omsetning ved å lokke oss ut, slik at enda flere tilbud kan utvikles, sørg for folk i gatene som elsker.

Festivalen er den nordnorske grådighetens alter ego, den er identitetsløs kvantitet forsøksvis fordekket som kvalitet. Festivalen er konsertenes, klubbenes, og restaurantenes største fiende.

Sjokker oss med kåte grep, Nord. Frist oss uka igjennom. Gi oss stive brystvorter, bh-løs hverdag, frekkhet. Lek deg med sivil ulydighet, sett opp ei bu for umoral og lyst der ingen moralsk trusretning kan tru. Bytt grådighet med begjær, finn frem sommerkjolen midt på vinteren, gå i lindress om sommeren.

 «Hva med deg da, mann som kjeder deg, hva med dine brystvorter?»

Vel, sensualitet er aldri beskrevet som «mann, 48, med stive brystvorter». Jeg deltar i Nord som identitets-oppsøkende kunde med kjøpelyst langt over normal villighet.

Apropos menn. Jeg er så sykt lei mannfolk. 180 dager i året med menn rundt meg. I flertall. På flyet, i køen, på frokosten. Jeg vil treffe DEG, Nord, spandere og konversere uten at jeg får styggblikket som lurer på hvor faen jeg vil med vennligheten.

Ølet har blitt så dyrt at det nærmer seg en perversjon å motta en flytende vare fra en ukjent person, verdt 150 kroner. Så jeg kan forstå at viljen til å flørte er forsvinnende liten. Klarer du å få til litt billigere øl?