Når naturen brøler

Uvær er fascinerende, herlig - og livsfarlig.

Jeg gikk glipp av Ole. Jeg fulgte besøket hans fra godværs-Oslo. Jeg så ham komme, så ham tvinge folk innendørs, tvinge flyene fra å lande, røske plater av veggene på nyhotellet i Bodø, herje ekstra med Lofoten og Vesterålen før han stakk videre nordover.

Jeg savner ordentlig vær! Det østlendingene har å by på, er bare en blass kopi. Når de klager over vind, er det så vidt det blafrer litt i tretoppene. Det de kaller uvær er bare frisk bris.

Da er det noe annet i nord. Her er været synonymt med hele landsdelens temperament - herlig heftig. Mens det dysser, daler og yrer på Østlandet, bryter, brøler og herjer værgudene i nord.

Aller best er det å oppleve uværet når man sitter trygt og godt innendørs, med pledd, stearinlys og fyr i ovnen. En skikkelig uværstur er heller ikke å forakte, men jeg innrømmer glatt at jeg er glad når jeg slipper å reise til vanns og i lufta under de aller verste stormene. Når man ser bilder som dette fra Hammerfest - der det er utrolig at Widerøe-flyet kan lette like etterpå, så får man virkelig respekt for mannskapet i cockpit som får passasjerene trygt fram.

På kontoret mitt har jeg to bilder av nordnorsk natur. Det ene er et vakkert sommerbilde. Det andre er et stormbilde fra moloen i Bodø. Jeg pleier å si at det ene er slik vi liker å skryte av at det er i nord. og at det andre er slik det egentlig er.

Selv har jeg mye mer sans for uværsbildet  enn den mer glansede midnattssolklisjeen. Jeg gikk faktisk rundt og håpet at neste ordentlige orkan skulle bli min navnesøster.

Som kjent får jo ekstremvær navn, og vi følger alfabetet med annen hver kvinne og mann. Nå har vi jo hatt både Nina og Ole, det er tid for et kvinnenavn på P, et mannsnavn på Q (det blir ikke lett), og deretter - drømte jeg om - ei furie av en storm ved navn Reidun. Helt til jeg sjekket Wikipedias liste over ekstremvær i Norge siden Agnar raste på Nord-Møre i 1995. For Reidun var oppbrukt allerede i 2000. Ikke var hun spesielt imponerende heller.

Reidun lånte navnet til noe så pinglete som høy vannstand fra Lindesnes til svenskegrensa.

Jeg kan forstå uværsfotografene som dras ut for å fange vind og rasende bølger når Ole og slektningene hans bryter mot kysten. Det er fristende å gå litt lenger for å fange øyeblikket. Men overmotet kan fort fortrenge fornuften.
GPS, 4G, Gore-tex og andre moderne hjelpemidler bidrar til at mange føler seg trygge på at ekstremværet ikke er farlig. Men naturen tar fortsatt liv i Norge. Denne uka gikk et liv tapt i et snøskred i Lyngen i Troms. Totalt har 26 mennesker omkommet i snøskred siden 2004 bare i Troms.

Havet tar også liv. I 2014 druknet 115 mennesker i Norge. Mange nordlendinger har slektninger som har omkommet på havet. Jeg er en av dem. Min oldefar Albert Otelius Pedersen Brennsund ble en del av den triste statistikken i 1958. Sammen med en unggutt skulle 65-åringen ut og dra line utenfor Brennsund i Steigen. Så kom austavindsrokk og de forliste. Båten, lue og oljehyre ble funnet, men de to mennene ble aldri funnet. "Det antas at båten ble brukket ned av sjøene", heter det i avisreferatene fra den gangen.

Man skal ikke spøke med naturen i nord. Mot kulde, snø og hav må mennesket noen ganger gi tapt. Vi skylder naturen og de som er glad i oss å ikke sette oss i unødig og uvettig fare. Og vi må lære ungene våre å glede seg over vær og uvær, men samtidig ha respekt for naturkreftene og alltid yte maksimalt for at alle skal komme seg trygt hjem.