Mer åpenhet rundt vold mot kvinner i samiske miljø

I noen religiøse miljøer har det skjedd en endring. Blant annet har Den norske kirke gitt ut et ressurshefte som heter «Det har skjedd mitt barn», som har utspring i samiske og læstadianske samfunn. Den nye nasjonale handlingsplanen for vold i nære relasjoner skal også inneholde vold i samiske miljøer.

- Dette er tiltak som viser at det er vilje til å ta voldsproblematikken på alvor i et miljø som tradisjonelt har fortiet og skjult vold. Der spesielt seksuell vold har vært tabubelagt, og hvor kvinner har båret ansvaret for menns seksuelle behov, forteller Astrid Eriksen til High North News.

Astrid Eriksen er selv fra den lulesamiske bygda Drag i Nordland, og jobber som postdoktor ved Senter for samisk helseforskning ved UiT, og førsteamanuensis ved OsloMet. Hun har lenge vært opptatt av vold i nære relasjoner - særlig i samiske miljø.

Etter «Tysfjord-saken», skrev politiet en rapport hvor de tok selvkritikk for det som hadde skjedd. Flere titalls kvinner og menn hadde over flere tiår opplevd overgrep og vold i nære relasjoner, i et tilsynelatende trygt og rolig lokalmiljø. Politiet påpekte i rapporten betydningen av å bygge tillitt mellom politi og det samiske miljø.

- Allerede nå i 2020 er det kommet en domfellelse i det samme lulesamiske området. Dette viser at det nå er større vilje til å anmelde til politiet, og at det blir tatt på alvor.

Synet og holdninger på vold endrer seg over tid, men i enkelte miljø endrer det seg veldig sakte. Det kan noen ganger ta en hel generasjon for å endre holdninger.

- Vi vet at kvinner og barn er mer utsatt den grove, gjentakende volden og seksuell vold, og majoriteten av overgriperne er menn. Det viser at det finnes normer og verdier enkelte plasser som tilsier at man kan bruke makt og vold. Selv om det er en straffbar handling er det noen som gjør den legitim.

Mye har skjedd

I 2017 tok hun doktorgraden sin ved UiT- Norges arktiske universitet, og med tittelen «Breaking the silence» fant hun ut flere ting om hvordan samiske kvinner er mer utsatt for vold og overgrep enn ikke-samiske kvinner.

- Forestillingen om å være sterk og tåle alt, er dypt forankret i den samiske kulturen. Likevel er det ingen forskjell mellom samer og andre nordmenn når det gjelder konsekvensene vold i barndommen får, understreket hun til kjonnsforskning.no den gang.

Eriksen forteller at ting ser bedre ut i 2020, selv om det kan avhenge av hvem man spør eller hvilket miljø man ser til. Det har på generelt grunnlag vært veldig mye fokus rundt samiske kvinner og deres voldsutsatthet de siste årene. Flere samiske kvinner tør også å si ifra om overgrep, og holdningene mot vold i nære relasjoner endrer seg stadig.

- På en overordnet nivå er det skjedd mye, og det har vært enormt fokus rundt vold i nære relasjoner de siste årene – særlig blant samiske kvinner. Både fra nasjonale myndigheter, Sametinget, senter for samisk helseforskning, og andre samiske interesseorganisasjoner. Det er en veldig god ting, forteller hun til High North News.

I enkelte miljø har det også vært gjennomført systematisk endringsarbeid, som tidligere Tysfjord kommune. De har gjennomført et prosjekt som heter Jasska/Trygg. Der har de blant annet jobbet med informasjon og undervisning til barn og unge, og til det offentlige hjelpeapparatet som helse og politi.

- Det er veldig viktige tiltak for å beskytte og verne om de mest sårbare, nemlig barn og unge. Så har man også fått kommuner som har laget egne handlingsplaner mot vold, og det er et viktig tiltak der kommunen forplikter seg å jobbe forebyggende.

Mangler undersøkende spørsmål

Samtidig er det et stykke igjen. For å kunne styrke det forebyggende arbeidet og gi et godt behandlingstilbud må man dokumentere at vold forekommer, konsekvenser for liv og helse, og hjelpebehov.

- Det er fortsatt få undersøkelser som inkluderer spørsmål om vold og overgrep. Man må kunne stille spørsmålstegn ved hvorfor det er sånn. Det kan blant annet vise at det enda er motstand og redsel for denne problematikken. SAMINOR 3 skal imidlertid inkludere flere spørsmål om voldsadferd.

Problematikken har vært preget av taushet. Eriksen trekker frem hvordan «Metoo»-bevegelsen med all tydelighet har synliggjort seksuell trakassering og vold. Det gjelder særlig hvordan sentrale maktpersoner, særlig menn, har brukt sin posisjon til å utøve seksuell trakasserende atferd.

- Når det gjelder voldtekter og seksuell trakassering, er det den fornærmede som ofte har blitt stilt til ansvar. Alt fra hvor man var, hva man hadde på seg, om man var beruset, kanskje flørtet litt også videre. De som driver med seksuell krenkende atferd får sjeldent den samme typen spørsmål fra omverden. Ofte får ikke voldsutøveren spørsmål i det hele tatt, eller så blir de satt i et positivt fortegn.

Selv om flere tør å stå frem, understreker Eriksen at alle har et ansvar for å bidra til endrede holdningen. Om man ser urett uten å si noe, er man medskyldig i det som skjer.

- Det vil alltid være noen som verken kan eller vil endre sin atferd. Men hvor stor denne gruppa er til enhver tid vil variere ut fra hvor stort miljøet rundt disse personene er. Enten det er lokalmiljøet, vennemiljøet, og så videre. Det har noe å si om de får belønning eller sanksjoner fra de rundt seg.

- Dette er noe alle er nødt til å bidra med. Det vil si at hver og en må ta et standpunkt med tanke på dette, og hjelpe med å justere atferd. Hvis man ikke gir noen tilbakemelding eller hjelper personer som driver med denne typen atferd med å justere seg, er man indirekte med på å opprettholde den type atferd, avslutter hun.