Longyearbyen: Lokalstyret og staten mot viktig enighet

- Store Norske måtte jo operere som et selskap og ivareta sin bunnlinje, det skjønner jeg godt. Men nå har staten hatt god tid på seg til å ordne i avtalene med Longyearbyen.

Det sier Arild Olsen (A), leder i Longyearbyen lokalstyre, til High North News.

Statssekretær Daniel Bjarmann-Simonsen i Nærings- og fiskeridepartementet sier seg i stor grad enig med Olsen.

Ingen fungerende avtale

- Strengt tatt burde dette vært på plass for lengst og dagens situasjonen burde vært unngått. Longyearbyen Lokalstyre har i prinsippet en ikke fungerende avtale på bordet med Staten for drift av Longyearbyen, sier Olsen.

Lederen av Longyearbyen lokalstyre (LL), er klar på at det ikke er Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) som er «skyldig» i at LL har måttet betale millionbeløp for vedlikehold av statlig eiendom i byen gjennom årens løp – som High North News omtalte for noen dager siden.

Mange ulike selskaper under SNSK

- En viktig del av historien er de mange ulike selskapsstrukturene som hadde sitt utspring fra SNSK. I særlig grad Svalbard Samfunnsdrift (SSD), som hadde som formål å drive og videreutvikle de norske lokalsamfunnene i Longyearbyen. SSD ble etablert og skilt ut fra Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS som et heleid selskap fra januar 1989, og hadde driftsstart 1.januar 1993, og må anses som forløperen til opprettelsen av LL i 2002, forteller Arild Olsen.

Det var avtaler på bordet mellom partene fra og med 2003. Men LL hadde en «glidende overgang» gjennom at tekniske tjenester i LL skjedde i regi av Bydrift KF (eid av LL) frem til endelig fusjonering av disse organene i 2008, hvorpå en ny avtale måte bringes i stand med grunneier, som da var SNSK.

Stortinget har bestemt

- Men like viktig og mer prinsipielt en den lokale historien: Avtalene og de ulike selskapene må sees i det perspektiv at det er Stortingets beslutninger, siden 1990, som er katalysatoren for lokale endringer.

Samtidig har og hadde Staten i prinsippet total kontroll over de mange ulike selskapsstrukturene, og det er nesten innlysende at de lokale partene burde fått mer støtte fra Staten, både på prosess og økonomisiden, hevder lederen av lokalstyret i Longyearbyen.

- Det er staten som må rydde

- Poenget vårt er at nå, når staten, ved Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), endelig har overtatt SNSKs tidligere eiendommer, så bør staten i alle fall nå betale for vedlikeholdet og oppryddingen av deponiet, sier Olsen.

- Det som er noe av poenget her, er at det er staten som skal rydde opp, ikke LL eller SNSK. Og det er Staten som burde ha lagt bedre til rette for restruktureringen av et helt samfunn som skulle forvandles totalt, slik at lokale årelange diskusjoner ble unngått, påpeker lokalstyrelederen, og understreker at han ikke har problemer med å forstå SNSKs ståsted.

Dårlig forhandlingsklima

Også når det gjelder spørsmålet om deponi må man ta historien i betrakting, ifølge lokalstyreleder Olsen i Longyearbyen.

- Det som er viktig her er selve forhandlingen. På den ene siden et AS som skulle ivareta sin egen bunnlinje, på den andre siden LL med et samfunnsoppdrag i en svak forhandlingsposisjon.

Det gir seg selv at forhandlingsklimaet var dårlig, samt preget av Statens fravær, når en ender opp med å kvittere ut følgende i avtaleteksten: «.. SNSK og LL er ikke enige om ansvars- og byrdefordelingen vedrørende ras- og skredsikring..», påpeker Olsen.

En urimelig byrde

- Når det gjelder det som handlet om deponier, var SNSK naturlig nok av den oppfatning at LL skulle, gitt samfunnsoppdraget, ta ansvaret for alle deponier som er å finne innenfor planområdet.

Med tanke på den store gruveaktiviteten og det den gang underregulerte samfunnet, dreide dette seg om svært mange deponier, og en urimelig stor byrde for både SNSK og LL å skulle ta ensidig. Men det måtte de gjøre. 

Forhandlingen endte til slutt med at LL blant annet ble sittende med det omtalte deponiet, mens SNSK satt med de øvrige. Internt i LL var man av den formening at vi ikke kunne komme lengre. Risikoen var at forhandlingen havarerte, vi måtte komme oss videre, forteller Olsen.

Savnet statens medvirkning

- Den store feilen, etter min mening, er at staten lot lokale parter alene komme frem til resultatet. Alternativt kunne, eller burde, en tverrdepartemental gruppe bistått og vært aktiv mellom de lokale partene.

Det er jo denne jobben vi nå har fått satt i gang med sikte på å få på plass et robust rammeverk for samfunnsdrift, slik at nasjonalpolitiske mål blir oppnådd, sier Olsen, og peker på de møtene som nå har vært mellom departementet og lokalstyret.

- Uansett, alle politiske vedtak har konsekvenser som man må stå ansvarlige for, avtalen må sees i det perspektiv at det er Stortingets beslutninger, siden 1990, som er katalysatoren for lokale endringer.

- Langt på vei enig med Olsen

- Det er på det rene at Stortinget har satt lokale parter i urimelige posisjoner og således bør bidra i enda større grad, hevder lederen i Longyearbyen lokalstyre,  Arild Olsen.

I NFD er det statssekretær Daniel Bjarmann-Simonsen (H), som har ansvaret for forhandlingene med LL - på vegne av staten. Han sier seg langt på vei enig med lokalstyreleder Olsen.

- De tre rammeavtalene om bruk av grunn i Longyearbyen ble opprinnelig inngått mellom Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS og Longyearbyen lokalstyre. Både lokalstyret og vi er enige om at avtalene bærer tydelig preg av at det var et selskap som tidligere eide grunnen i Longyearbyen og at avtalene skal reforhandles og erstattes med en ny avtale, skriver Bjarmann-Simonsen i en epost til HNN.

- NFD er imøtekommende innstilt

- Staten er i denne reforhandlingsprosessen innstilt på å, så langt som mulig, imøtekomme Longyearbyen lokalstyres ønsker og behov om bruksrett til grunn som er nødvendig for at Longyearbyen lokalstyre skal kunne utøve sin funksjon som planmyndighet og som samfunnsutvikler, forteller Bjarmann-Simonsen.

Han understreker også at staten ønsker at det nye avtaleverket skal gi klare rammer for Longyearbyen lokalstyres bruksrett til grunnen, «slik at de kan fortsette deres gode arbeid med å ivareta sine oppgaver i Longyearbyen».

- Jeg har forståelse for at Longyearbyen lokalstyre ønsker fortgang i den pågående prosessen med reforhandling av de tre rammeavtalene. Vi beklager at prosessen har tatt lengre tid enn planlagt, men jeg kan forsikre om at dette er fordi vi ønsker en solid og varig avtale til beste for begge parter, sier statssekretær Daniel Bjarmann-Simonsen.