Kuupik Kleist: Vi bør ta riksfellesskapet med Danmark mer på alvor

For ti år siden var daværende regjeringssjef på Grønland Kuupik Kleist i styringen da loven om grønlandsk selvstyre trådte i kraft. High North News møtte Kleist for et eksklusivt intervju om Grønlands nasjonale utvikling og de nye sikkerhetsutfordringene i Arktis for å markere tiårsjubileet.

I denne andre delen av intervjuet reflekterer Kleist over den politiske og samfunnsmessige utviklingen i Grønland det siste tiåret, og over veien videre mot økt selvstyre.

Første del av intervjuet finner du her.

Hva tenker du på når du tenker tilbake til 21. juni 2009, dagen da du fikk innføre selvstyre på Grønland?

- Stemningen var veldig annerledes. Mye mer optimistisk og progressiv. Uheldigvis er det bare en halv prosent eller noe sånt av selvstyreloven som har blitt implementert. De etterfølgende regjeringene har gjort alt de har kunnet for å oppheve tiltakene min regjering startet, som for eksempel det å overta ansvarsområder fra Danmark. I dag føler jeg noen ganger at jeg sitter fast og ikke kan puste.

Har noe positivt skjedd i denne perioden?

- Jeg er sannsynligvis ikke rett person å stille det spørsmålet til. Jeg så nettopp en overskrift i en avis om at befolkningen på Grønland øker. Men bak disse tallene lå en sørgelig nyhet begravd: Selv om 1.200 personer som ikke er fra Grønland har immigrert til landet, har 800 grønlendere emigrert. Skal vi være glade for det? Nei! Hvis landets borgere ikke ønsker å bo i sitt eget land er det noe fundamentalt galt.

Hva er årsaken til at så mange grønlendere emigrerer?

- Årsakene som blir oppgitt av dem som drar var for eksempel lav kvalitet på utdanningstilbudet og ustabil styring. Gruppen av dem som er såkalte etniske "halvblods" – gruppa jeg tilhører – sa også at de føler at stemninga i landet har blitt så ekstremt ubehagelig at de ikke lenger ønsker å bo her. I dag måles nesten alt i en slags etnisk målestokk.

Hva er utsiktene til grønlandsk statsbygging?

- Det finnes mye potensiale, ingen tvil om det. Men i den konkrete debatten om uavhengighet virker det som om folk bare er interessert i å diskutere sluttresultatet i stedet for de avgjørende skrittene som må tas for å komme dit. Uavhengighet blir ofte fremstilt som noe som vil nærmest frelse grønlenderne. Det er en utopi. I stedet er det nødvendig å diskutere hva vi må gjøre for å etablere et bærekraftig samfunn som fungerer på en rekke områder; sosialt, økonomisk, politisk, utdanningsmessig, arbeidsmarkedsmessig, regjeringsmessig og så videre. Det er en klisje, men det er sant: Det er ikke målet som er viktig, men prosessen.

Hvis uavhengighet ikke kommer i nær fremtid…

- Det gjør den ikke.

…hvordan kan det dansk-grønlandske forholdet innenfor Riksfellesskapet utvikles sånn at grønlendere føler seg mer hjemme?

- Jeg tror ganske enkelt at vi må ta det danske riksfellesskapet mer på alvor. Hvis jeg var dansk statsminister ville jeg gjøre alt mulig for å være sikker på at grønlenderne skulle føle at "wow, det er virkelig kult at vi er en del av det danske riksfellesskapet". Kostnadene ved det er veldig lav i forhold til hva Danmark får igjen for det.

- Jeg har alltid sagt til de forskjellige danske statsministrene at "Hvis jeg var deg, ville det danske riksfellesskapet alltid være øverst på lista. Jeg ville gjøre nesten alt for å forsikre meg om at vi ikke skulle miste 98 prosent av det geografiske området som tilhører det danske kongedømmet".

Har du opplevd noen forskjeller i de ulike danske regjeringenes tilnærming til Grønland?

- Det er min erfaring at de sosialdemokratiske danske regjeringene er langt mer progressive enn det de høyrevridde regjeringene er. For eksempel ble Anders Fogh Rasmussens veldig strengt liberale ideer og lovprisning av individuell frihet – og derav også folks frihet – reflektert i en mer positiv holdning til Grønlands ønske om mer selvstyre. Det var ganske ulikt hans forgjenger, Poul Nyrup Rasmussen.

Hva med den nåværende danske sosialdemokratiske regjeringen som ledes av Mette Frederiksen?

- Vi må se hva den nye regjeringen kommer med. Det er åpenbart en sterkere internasjonal agenda i Arktis som gjør det påkrevd med nye tiltak. Det er også uløste spørsmål mellom Danmark og Grønland når det gjelder det uløste spørsmålet om hvem som har ansvaret når det gjelder mulighetene for å utvinne og eksportere uran.

- Det er noen tunge spørsmål som må diskuteres. I øyeblikket er spørsmålet om misbruk av barn i Tasiilaq noe som den danske regjeringen gir ytterligere hjelp for å bidra til å håndtere. Det vil sannsynligvis bidra til stor forbedring av sosialpolitikken på Grønland.

Så et slikt initiativ kan også styrke forholdet mellom Danmark og Grønland?

- Ja, i høyeste grad. Uheldigvis er det slik at den grønlandske nasjonalismen ser på Danmark som en slags overherre heller enn å legge vekt på den ånden som er innebygd i selvstyrelovgivningen, som er et samarbeidsprosjekt mellom landene. I stedet for å være på vakt mot mulige konfrontasjoner burde man legge langt mer vekt på denne formen for godt samarbeid.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk og har blitt oversatt av HNNs Elisabeth Bergquist.