Kuupik Kleist: Den kalde krigen er tilbake på Grønland

For ti år siden var daværende regjeringssjef på Grønland Kuupik Kleist i styringen da loven om grønlandsk selvstyre trådte i kraft. High North News møtte Kleist for et eksklusivt intervju om Grønlands nasjonale utvikling og de nye sikkerhetsutfordringene i Arktis for å markere tiårsjubileet.

I denne første delen av intervjuet reflekterer Kleist over eksisterende og potensielle konsekvenser av Grønlands geostrategiske posisjon i lys av Trumps påfunn om å ville kjøpe verdens største øy.

• Les også: Donald Trump vil kjøpe Grønland

Kan den grønlandske regjeringen bruke den økte internasjonale oppmerksomheten omkring Arktis til sin egen fordel?

- Bare hvis den aktivt håndterer oppmerksomheten i stedet for å oppføre seg som en passiv kommentator på sidelinja, og det syns jeg vil alle har gjort. Trumps påfunn med å ville kjøpe Grønland har stjålet overskriftene i regionen sånn at vi nå atter en gang bare kan stå og se på mens Grønland er sentrum for stormaktenes kamp om Arktis, akkurat slik det var under Den kalde krigen. Det er veldig ubehagelig, må jeg innrømme.

- Amerikanerne har åpenbart funnet ut at de tilsynelatende har nedskalert sin egen styrke i Arktis litt for mye. De har særlig lagt ned mange baser og flyplasser på Grønland. Nå viser de interesse for å bidra til å utvide vår infrastruktur. Det høres fint ut, ikke sant? I virkeligheten sier amerikanerne: "Oisann, vi skar ned for mye på Grønland. Kan vi få bygge opp noe av det igjen?" Årsaken til det er den såkalt kinesiske trusselen. Men hvor i alle dager er kineserne? De er ikke her!

Så kan regjeringen på Grønland bruke oppmerksomheten til å finansiere bygging av nye flyplasser?

- Spørsmålet er om man ønsker å ta imot finansiering på det grunnlaget. Hva er det egentlig man selger? Man selger sin sjel til djevelen.

Hva tror du blir neste trekk fra USA?

- USA har erklært at de vil etablere et ambassadeaktig representasjonskontor med intet mindre enn sju ansatte her i Nuuk. Det er mye!

- Det foreligger også allerede planer om å oppgradere Thule-basen. I tillegg er de interessert i andre typer infrastruktur andre steder i landet, men det er ikke helt klart hvorfor. Det kan være nye rullebaner med både militære og sivile formål i Kangerlussuaq, Nuuk, Ilulissat og/eller Qaqortoq. Det er ikke noe vi har behov for. Det er overhodet ikke Grønlands interesse, så langt jeg kan se.

Tror du at den siste utviklingen bare skyldes Donald Trumps tilnærming til internasjonal politikk?

- Jeg tror man skal være veldig varsom og obs på hvordan maktforholdene på verdensbasis later til å være i en periode med endringer. Ting er ikke på rett plass. Jeg kan ikke forutsi hvordan de senere vil befeste seg, men det er tydelig at det er bevegelser og kontant posisjonering der noen er veldig høylytte, mens andre utmerker seg med å være nesten usynlige, mens atter andre er stillere enn hva de burde være.

Hvem sikter du til?

Det er alle som oppmuntrer til en sivil heller enn en militær agenda. Jeg var forbløffet over hvor lett det var for amerikanerne å få andre med på kald krig-perspektivet igjen. Tida vi lever i tyder på at situasjonen er slik at Grønland burde – sammen med Danmark og de andre statene i Arktisk råd – forsikre seg om at de handler veloverveid, at de ikke bare naivt godtar den nye agendaen som Trump har introdusert. Hvis det er noe vi ikke trenger, så er det akkurat det. Den kalde krigen har blitt gjeninnført på Grønland, som nå har blitt en slagmark for stormaktsstrid. Det er på tide at andre hevder seg.

Grønland besitter betydelige mineralressurser som etter sigende er i fokus for stor interesse fra eksterne aktører. Er det også relevant for den fornyede amerikanske interessen i å være mer tilstedeværende på Grønland?

- Vel, i egenskap av konsulent for det australske gruveselskapet Tanbreez har jeg møtt den amerikanske ambassadøren i Danmark, Carla Sands. Hun uttrykte interesse for sjeldne bergarter som Kina i øyeblikket har et slags verdensmonopol på.

- Den amerikanske regjeringen, inkludert forsvarsdepartementet, er opptatt av såkalt strategiske mineraler, som anses for å være viktige for det amerikanske forsvarets posisjon. Så ja, det burde også ses i lys av dette.

- Siden hun fikk jobben i København har Sands besøkt Grønland flere ganger. På et av sine besøk tok hun med seg en delegasjon for å se på to store mineralprosjekter i det sørlige Grønland: Tanbreez-prosjektet ved Killavaat Alannguat, og Kuannersuit-prosjektet som eies av australske GME og General Nice Group, et kinesisk selskap som eier 12.5 prosent av prosjektet og har en opsjon på å øke til 62 prosent. Begge gruvene inneholder sjeldne bergarter, og Kuannersuit-prosjektet inneholder i tillegg uran.

- Besøket var en oppfølging av den nylig signerte avtalen mellom Grønlands regjering og USAs geologiske byrå om hyperspektral bildefremstilling innenfor kartlegging av mineralressurser. Dette er en historie som er en del av historien om amerikanere på Grønland.

Så Kina skremmes ikke vekk av amerikanerne, siden de investerer i grønlandske gruveprosjekter?

- Jeg tror ikke det er mulig å skremme vekk kineserne. De har helt andre perspektiver og helt annen kultur enn amerikanerne. De er langt mer tålmodige, går mer under radaren og utfører sine forretninger på en smidig måte.

Hvordan da?

- For eksempel hvis de kjøper tillatelse til en stor jernmalmforekomst og så legger lisensen brakk. Det er ikke av typen "Vi vil ha tilbake pengene våre!" Nei, i stedet er det ‘godt og smidig’, og så vil det plutselig komme en dag når det blir strategisk interessant å gjøre bruk av lisensen. Jeg tror ikke at ringene på overflata er noe som påvirker kineserne veldig. Amerikanerne har til sammenligning en svært engasjert president.

 Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk og er oversatt av HNNs Elisabeth Bergquist.