Kronikk: Lønnsom kulldrift på Svalbard er fullt mulig

I 1916 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani stiftet, etter at kullutvinningen i Longyearbyen hadde vært drevet under amerikansk ledelse med norsk arbeidskraft i 10 år. Selskapet overtok den amerikanskeide virksomheten. Store deler av arbeidsstokken var da som nå fra Nord-Norge. 100-årsjubileet ble avviklet i skyggen av en dyp produksjonsteknisk og finansiell krise.

Etter 2009 sank produktiviteten dramatisk. Dette falt sammen med utviklingen av Lunkefjellgruven. Her ble det foretatt en rekke uforståelige og kostbare valg når det gjaldt produksjonsmetode – og utstyr. Etter betydelige underskudd i årene før måtte selskapet i 2015-2016 ha finansiell hjelp fra eieren, Staten. Et ledd i dette var statens kjøp av Store Norskes landeiendommer, samt en avtale om at Store Norske fortsatt skulle forvalte eiendommene.

Toppen av selskapets vanskeligheter ble nådd da det ble besluttet og gjennomført drift i et område nær hovedstollen mot Märtabreen og Lunkefjellgruven. Beltestollen raste da sammen i en lengde på ca. 300 meter. Uten at den forbindelsen gjenopprettes er det umulig å fortsette virksomheten i Lunkefjellgruven hvor det ligger ca. 8 mill tonn klar for bryting.

I Svea Nord ligger det ca. 6 mill tonn brytninsklart. Det meste vil måtte brytes mens en trekker seg tilbake i en avslutningsfase, - en del kan brytes uten at en ødelegger hovedstollen mot Lunckefjell. I 2016 ble det besluttet å legge Svea/Lunckefjellvirksomheten i driftshvile i 2-3 år, og staten bevilget 143 mill kroner for 2017 for at selskapet skulle kunne holde anlegg og utstyr i beredskap. Det ville bli en vaktstyrke på ca. 45 ansatte. Samtidig ble det besluttet å doble produksjonen i Gruve 7 i Longyearbyen, som leverer kull til energiverket og til europeisk kjemisk industri.

Etter snart 2 års driftshvile har nå styret i Store Norske foreslått å gjenoppta driften i Svea/Lunkefjell, og har beregnet at selskapet trenger et påfyll av kapital på ca. 880 mill kroner, hvorav det meste må komme fra eieren. Staten engasjerte konsulentselskapet Deloitte for å vurdere de forretningsmessige sider av styrets henvendelse og alternativer.

Deloitte kom fram til at det var stor markedsmessig usikkerhet og at det måtte en finansiering på 1050 mill kroner på plass. Etter henvendelse fra styret i Store Norske og egne vurderinger anser Næringsdepartementet at Staten som eier står overfor to hovedalternativer:

1. Oppstart i Svea/Lunkefjell eller

2. Avvikling og opprydding i området. I begge tilfelle vil det være en begrenset drift i Gruve 7 hvor det er kartlagt kull for minst 10 års drift. Hovedspørsmålet er om Staten er villig til å finansiere inntil om lag 1050 mill kroner for en eventuell oppstart, eller om en samlet vurdering av ulike hensyn tilsier avvikling og opprydding.

Både styret i Store Norske og Departementets rådgivere mener at en oppstart i Svea vil kunne være lønnsom under gitte forutsetninger, men også at det er betydelig risiko knyttet til et slikt prosjekt. Rådgiverne gir uttrykk for at en gjennomføring av prosjektet ikke er forretningsmessig forsvarlig. En avvikling og opprydding har Store Norske beregnet til ca. 700 mill kroner, og det er dette alternativet Nærings- og fiskeridepartementet nå foreslår i statsbudsjettet for 2018.

Er det bare disse alternativene er det lett å slutte seg til Departementets forslag. Det er også, slik jeg ser det, helt meningsløst å subsidiere norsk kullvirksomhet på Svalbard, med tanke på alle uløste oppgaver i Norge som krever finansiering. Alle kalkyler og beregninger i forbindelse med mulig oppstart og drift i Svea/Lunckefjell er unntatt offentligheten, men en kan nok gå ut fra at beregningene har tatt utgangspunkt i at virksomheten skal gjennomføres etter det samme opplegg som før driftshvileperioden, et opplegg som var sterkt omdiskutert, og som førte Store Norske inn i de uløste vanskelighetene.

Men de ansatte har et alternativ som rådgiverne ikke har vurdert: Dropp longwallstrossemetoden. Utstyret som er kjøpt inn har dimensjoner som gjør at det må sprenges plass hver gang utstyret må flyttes. Selg dette utstyret som knapt er brukt og anskaff moderne rum og pillar utstyr, - normalt ortdrivingsutstyr men supplert med 4 selvgående stempler og 4 batteridrevne skyttelvogner.

Gjeninnfør det tidligere suksessfylte kvalitetstyringsystemet, og legg ned det nybygde våtsepareringsanlegget, og bruk Bredfordtrommel for sortering før skipning. Kullet og varierende mengde gråberg går da gjennom trommelen hvor det harde gråberget knuser kullet som så går gjennom sikten og deretter i båt. I et slikt opplegg går kullet fra brytningsmaskinene rett til kailager og deretter i båt uten ytterligere mellomlagring og behandling.

I Norge har vi verdens høyeste levestandard og dermed også kostnadsnivå. Vår eksportindustri av standardprodukter som kull må derfor være blant de 10% mest effektive om en skal satse på langsiktig overlevelse. Det må være en kontinuerlig oppmerksomhet mot produksjon og sikkerhet.

Oppstart etter dette alternative opplegg vil være ukomplisert om beltestollen var ryddet og adkomsten til Lunkefjell var gjenopprettet. Det er rum- og pillarutstyr i Svea Nord. Drift kunne startes straks det er mannskap på plass, samtidig som en ordner hovestolladkomsten til Lunkefjell. Leveringstid for rum- og pillarutstyr er ca. 6 måneder og utstyret vil koste ca. 110 mill kroner.

Dette kan dekkes ved salg av longwallutsytyret og annet utstyr som ikke er egnet, for eksempel våtsepareringsanlegget. Midlertidig drift i Svea Nord randsonen vil gi rask produksjon som finansieres av selskapets bankforbindelse med pant i den produserte tonnasje på kaianlegget.

Dette er viktig fordi skipningsesongen i Svea er svært kort. En normal drift i Svea/Lunkefjell vil gi arbeid til 110-120 gruveansatte. I tillegg kommer ansatte i leide tjenester som lasting/transport renhold, innkvartering osv.

Om en oppnår samme produktiviteten som tilsvarende amerikanske gruver vil en årsproduksjon på ca. 1 mill tonn være lett oppnåelig. Med en normal kostnadsstruktur vil en da ha en lønnsom produksjon selv med en normal kullpris på 60 dollar pr tonn og en normal dollarverdi på 7 kr. (I dag henholdsvis 90 dollar og 8 kr p.g.a. økende etterspørsel etter kull. P.g.a. høgt energiinnhold betales Store Norskes kull 10% over den noterte pris.) Når en nå står med et gruveanlegg med infrastruktur og et samfunn hvor alt er nedbetalt og regnskapsmessig avskrevet gir dette eventyrlige muligheter både for selskapet selv og for private investorer.

Hvordan kan en oppstart i Svea/Lunckefjell gjennomføres?

Naturligvis kan Store Norske selv gjennomføre oppstarten innenfor de finansielle rammer som 145 mill i driftshvilekostnader gir. Jeg går ut ifra at dette allerede er vurdert av selskapet fordi det er tidligere foreslått og avvist.

Et alternativ er å selge hele Store Norske Gruvekompani (Svea-virksomheten) til et kompetent privat selskap, - eller rett og slett sette bort hele Svea-virksomheten.

Det er da fornuftig av Staten å gjøre Store Norske Gruvekompani mer uavhengig av eierselskapet ved at gruvekompaniet får eget styre osv. i likhet med Svalbard Samfunnsdrift da dette var eid av Store Norske.

Salget av dette selskapet eller virksomheten som har gitt så store tap kunne foregå for en symbolsk sum, samtidig som kjøper og driver betaler en avgift på 1-2 dollar pr tonn i gruvens levetid.

Det er kjent at en gruppe nåværende og tidligere ansatte arbeider med en løsning med fortsatt drift, og det er også fra investorhold signalisert interesse.

Jeg anbefaler at Regjeringen og Departementet går inn for å få vurdert en videreføring av kulldriften i Svea/Lunkefjell etter de her omtalte retningslinjer før en beslutter nedlegging og tilbakeføring. Dette vil ikke få noen budsjettmessige konsekvenser for 2018.

Departementet har i budsjettproposisjonen holdt seg til økonomiske forhold og disse bør være avgjørende. Langsiktig subsidiering av kulldrift på Svalbard bør ikke være hverken nødvendig eller godtagbart.

Markedet for kull spiller naturligvis en stor rolle. Fra 2000 til 2015 økte kullforbruket i verden fra 5 til 9 milliarder tonn. Økningen fant sted i utviklingslandene mens det var nedgang i Vest-Europa og USA. Nå er etterspørselen stor og både kullprisene og dollarkursen unormalt høy. Dette gir muligheter, men langsiktig er det nå som før kostandene ved de mest effektive kullgruvene som styrer prisutviklingen. I Norge forbrukes netto 1-2 millioner tonn kullmaterialer, vesentlig i metallurgisk industri og sementindustrien.

Store Norskes kull har stor brennverdi ca. 7500 kcal/tonn (handelskull normalt 6200) og lavt askesmeltepunkt. Steinmaterialene som er blandet i kullfløtsen smelter ved 1100 grader C mens forbrenningstemperaturen i moderne kullkraftverk er ca. 1300 grader C. Store Norskes kull må derfor blandes med annet kull på et eller annet trinn før forbrenning. Ca 30% av Store Norskes kull har kunnet selges til metallurgisk industri etter selektiv brytning og lagring. Normalt har Store Norskes kull for høgt innhold av svovel og fosfor for slik bruk.

At utslipp av CO2 er skadelig for miljøet og medvirker til global oppvarming er alminnelig akseptert. At kullfyring av kraftverk gir mer CO2 pr produsert energienhet enn andre hydrokarbonmaterialer er således en ulempe, - en mulighet gir det allikevel om en skal fange, konsentrere og lagre CO2 ved at avgassen har høyere konsentrasjon av CO2. Den er da lettere å konsentrere. Fattigdom, nød og ulikheter er vår tids viktigste problem. Enda i mange år vil verdens fattige befolkning være avhengig av kull som energikilde for å komme ut av fattigdommen. Forskning vil nok etter hvert gi oss alternativ, men til nå kan hverken vann, vind eller solenergi tilfredsstille det økende behov for stabil energi.

Blant kullmaterialer står Store Norskes kull i en særstilling, både når det gjelder utvinning, transport og forbruk gir Store Norske kullene mindre utslipp av CO2 pr produsert energienhet enn de viktigste konkurrentene fra Australia og Sør-Afrika.

Et emne som ikke er berørt i Statsbudsjettet er Svalbardtraktaten og Bergverksordningen. Dette emnet har alltid vært behandlet med stor klokskap av norske myndigheter. Etter traktaten/bergverksordningen er det begrenset hvor store reserver et gruveselskap kan kreve. Om forhold som berøres av traktaten blir utfordret kan også dette gi uønsket problem og oppmerksomhet, noe som kan føre til at spørsmål om forvaltningen av sokkelen omkring Svalbard igjen kommer på dagsordenen.