Kronikk: Lenge leve norsk industri!

Norsk industri er moderne, miljøvennlig og godt rusta for den teknologiske revolusjonen vi står midt opp i. Og vi trenger den mer enn noen gang.

Jeg ble for noen uker siden intervjuet av VG om at stadig færre i Norge er medlem av en fagforening og at LOs andel av de fagorganiserte synker. En av grunnene til at dette skjer er at arbeidslivet har endret seg.


Jeg har stor tro på norsk industri

LO rammes spesielt av at det er færre som jobber i industrien, og at det er få industrijobber igjen for folk med lite utdanning. Dette er grupper der LO alltid har stått sterkt, og nå er de færre.  Sitatet i VG ble imidlertid forkortet til at "de store industribedriftenes tid er forbi". Jeg kan forstå at Arne O. Holm leste dette som at jeg ikke tror på norsk industri, selv om det ikke var det jeg mente. Jeg vil derfor avkrefte det med en gang: Jeg har stor tro på norsk industri. Norsk industri er moderne, miljøvennlig og godt rusta for den teknologiske revolusjonen vi står midt opp i.

Tankesmien Agenda har jobbet mye med næringspolitikk og industripolitikk. I fjor ga vi ut rapporten "Industripolitikk for framtida" sammen med Fellesforbundet og NITO. Målet var å se hvordan digitalisering og automatisering tar form på norske industriarbeidsplasser. Vi spurte tre norske industrigiganter: Raufoss, Kongsberg og Borregaard om hvordan de takler teknologisk omstilling. For å være sikre på å få en usminket og sann historie intervjuet vi ledelse og ansatte hver for seg. Det interessante var at de svarte akkurat det samme. Alle var enige i at teknologisk omstilling ikke noe nytt. Dette har norske industribedrifter drevet med i over hundre år. For det andre var de enige i at denne omstillingen har vært mulig takket være den norske arbeidslivsmodellen.


Konkurrerer i VM hver eneste dag

Norsk industri konkurrerer i VM hver eneste dag. Da er høy produktivitet er avgjørende for konkurranseevnen i et land som Norge med et høyt kostnadsnivå og høy levestandard. Høy produktivitetsvekst er mulig fordi den norske modellen sikrer lærende arbeidskraft og korte avstander mellom ansatte og ledelse. De tillitsvalgte er både helt sentrale pådrivere og buffere i omstillinger. De tar ansvar for å sikre de ansattes rettigheter og samtidig argumentere for nødvendigheten av omstilling ovenfor de ansatte. Funnene fra vår undersøkelse samsvarer med forskning som viser at virksomheter med høy organisasjonsgrad er bedre på omstilling enn andre.

Norsk industri er full av eksempler på akkurat dette. Et av de store norske industrieventyrene finner vi i Mosjøen. Aluminiumsverket Alcoa går så det suser, og investerer tungt i Norge og Mosjøen. Da virksomheten ble etablert på 50-tallet, var det 1100 ansatte og arbeidet var tungt og manuelt. I dag produserer de ti ganger så mye, med under halvparten så mange ansatte. De ansatte må i dag ha en helt annen kompetanse enn det som trengtes før, på grunn av den teknologiske utviklingen.


Fortere enn noen gang før

Akkurat nå går det fortere enn noen gang før. Det digitale skiftet drives frem av teknologiske muligheter og ubønnhørlig konkurranse. Det lar seg ikke stoppe. Digitalisering gir grunnlag for innovasjon, effektivitetsforbedringer og nye muligheter, som er veldig bra. Men det er også utfordringer.

Det er to ting vi bør være bekymret for i årene som kommer. Det ene er tempoet i den teknologiske utviklingen. Ifølge enkelte studier vil én av tre norske jobber kunne automatiseres i løpet av de neste tiårene. Det betyr ikke nødvendigvis at én av tre arbeidsplasser forsvinner, men at svært mange arbeidsoppgaver endrer seg. Nye teknologiske løsninger snur opp ned på og forandrer forretningsmodeller, organisasjoner, produksjons- og arbeidsprosesser og kompetansekrav.

I Agendas arbeid med digitalisering i industrien fikk vi klar beskjed fra både ledere og ansatte: Behovet for kompetanse er mye større enn før, og det kommer til å bli enda større. Nye produksjonsprosesser og arbeidsformer krever større breddeforståelse og hyppigere oppdateringer av kunnskap gjennom arbeidslivet, for absolutt alle. Skal vi sikre at folk kan gjøre nye arbeidsoppgaver når gamle blir borte, vil det være nødvendig å lære nye ting gjennom hele yrkeskarrieren.  Dagens utdanningssystemer er ikke gode nok for å møte framtidas behov, og det norske arbeidslivet må bli enda bedre på livslang læring.


Lønnsveksten har vært moderat

Det andre som gir grunn til bekymring er at færre velger å bli med i en fagforening. Hvis for få er med, mister organisasjonene legitimitet og innflytelse, og den norske arbeidslivsmodellen   er i fare. Fagforeningene er selvsagt veldig bekymret over dette, men de er ikke alene: NHO er også bekymret for dette fordi de ser at det organiserte arbeidslivet har vært til det gode for bedriftene, og et våre største konkurransefortrinn.

I tillegg til å sikre at vi får til omstillings og produktivitet, har den såkalte frontfagsmodellen vært en viktig suksessfaktor for norsk industri.  LO og NHO blir hvert år enige om en lønnsvekst og et lønnsnivå som ikke ødelegger konkurransekraften til bedriftene som konkurrerer internasjonalt. I gode tider har de fleste har fått ta del i lønnsveksten. Når konjunkturene har vært svake, har også lønnsveksten vært moderat. Da arbeidsledigheten økte i 2016, ble LO med på det laveste lønnsoppgjøret på hele 2000-tallet: Folk flest fikk bare 1,6 prosent lønnsvekst. Denne ansvarligheten har sikret at norsk næringsliv har gjort det godt, til tross for sterk global konkurranse.


Mer, ikke mindre, industri

Vi trenger norsk industri mer enn noen gang. Med fallende oljeinntekter og økte velferdsutgifter, må vi sørge for en sterk og konkurransedyktig industri som skaffer oss eksportinntekter. Vi må ha mer, ikke mindre, industri. Når vi vet at den norske arbeidslivsmodellen er vårt viktigste konkurransefortrinn må vi gjøre det vi kan for å sørge for at den fortsatt har oppslutning. Vi må også sikre at folk får den kompetansen de trenger. Industrien selv må selvsagt gjøre sitt, men skal vi lykkes som nasjon er det også nødvendig med klok og langsiktig politikk.