Kommentar: Venna for livet?

 

Agenda Nord-Norge, Bodø: Det går en syltynn strek mellom religiøse vekkelsesmøter og politiske verksted. Agenda Nord-Norge balanserer på grensa, men faller heldigvis ned på rett side. Det kunne nemlig gått riktig galt da Nordnorsk Opera og Symfoniorkester dro i gang konferansen med ”Å eg veit meg eit land”.

Og det uten forkleinelse for Elias Blix. 

Konferansen Agenda Nord-Norge åpnet i Bodø mandag, dagen etter at Glimt-supporterne med mindre hell sang den samme salmen på Alfheim stadion. Tromsø slo Bodø Glimt i "slaget om Nord-Norge" og berget plassen i tippeligaen, en plass Glimt for lengst hadde sikret seg.

Salmen hadde altså ikke den forventede magiske virkning på fotballbanen. 

I konferansesalen på Scandic Hotell Havet i Bodø ble derimot  "Å eg veit meg eit land" til en felles nordnorsk hymne, en hymne som skulle løfte hele landsdelen opp i eliteserien. 

Allerede før konferansen åpnet, hadde konsernsjef Jan-Frode Jansen i Sparebank1 Nord-Norge, banken som sitter i førersetet for denne felles nordnorske satsingen, satt dagsorden for den politiske debatten. I ei pressemelding annonserte han at det var tid for investeringer i nord.

- Glem subsidier til Nord-Norge, la han til.

Akkurat det poenget hadde de fleste av omtrent 400 konferansedeltakere fra offentlig og privat sektor for lengst glemt. Jansons budskap var et slags ekko av 90-tallets politiske debatt. Subsidiemaset er for lengst utdatert og kastet på historiens søppeldynge. Det skjedde lenge før Janson satte seg i sjefstolen Nord-Norges største bank.
 
Den nordnorske kosekroken

Så dukket tidligere statssekretær Roger Ingebrigtsen opp, også han ansatt i Sparebank1.
Han tildelte seg selv en snau halvtime til å dra ut den nordnorske kosekroken, før han ga ordet til seks nåværende og tidligere nordnorske ordførere, som sammen kjempet om 15 minutters taletid. 

Det ble et kappløp i varme og fellesskap, hvor selv nyvalgt ordfører Jarle Aarbakke fra Tromsø framstod som en "pater familias" i den nordlige storfamilien. 
Akkurat der og da var det nordnorske fellesskap i ferd med å bli en romantisk tvangstrøye.

Man kunne falle for fristelsen til å tro at de tunge dørene inn til konferansesalen fungerte som et geografisk avlusningsmiddel.

De færreste hadde latt seg overraske dersom maleren og kunstneren Peder Balke var den neste som inntok talerstolen under Agenda Nord-Norge.
I 1864 malte han "Stetind i tåke", et maleri han selv beskrev på denne måten:

"I disse nordlige egne er det naturskjønnheten som spiller hovedrollen, mens naturens levende barn, menneskene, blott inntar en underordnet stilling."

Men det var ikke Peder Balke som sto opp fra de døde, det var forsvarsminister Ine Eriksen Søreide som inntok scenen.
 
Som ved et trylleslag

Og som ved et trylleslag brakte hun salen tilbake til virkeligheten og dermed også Nord-Norge inn i verden.
Derfra og inn fungerte Agenda Nord-Norge stort sett som et politisk verksted, om enn i monologs form.
Mens andre deler av landet sliter, opplever Nord-Norge økonomisk vekst, blant annet fordi oljen ikke har satt de samme spor i økonomien.
Og fordi Nord-Norge går godt, blir Arena Nord-Norge også en nasjonal arena.

Hør bare:
 
Kanoner på rekke og rad

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide plasserte nordområdene inn i en sikkerhetspolitisk kontekst. Selvfølgelig farget av sitt eget politiske ståsted og budsjettmessige rammer, men likevel.

Statsministerkandidat og partileder for Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre,  etterlyste i en bred gjennomgang et sterkere politisk fokus på nordområdene, og fryktet at regjeringen er i ferd med å overlate arenaen til andre nasjoner.

Fra LO møtte Gerd Kristiansen, mens Kristin Skogen Lund representerte NHO. De var bare to av flere svært godt forberedte foredragsholdere som fikk være statsminister for noen minutter. Både LO og NHO hadde for øvrig med seg et nærmest forpliktende løfte om å flytte flystripa i Bodø.
Noen hadde definitivt på forhånd gjort en god jobb i kulissene.

Statsminister Erna Solberg berørte ikke flystripa, men holdt sin tale og fulgte konferansen fra salen lengre enn statsministre flest har for vane. Det vanlige er at de bare "hører" seg selv før de flykter inn i et lukket møte, eller en ventende limousin.

I salen satt også fiskeriminister Elisabeth Aspaker, selv uten å være tildelt taletid.
 
Her berges norsk økonomi

Harald Magnus Andreassen, sjeføkonomen i Swedbank, utropte nesten uten noe forbehold Nord-Norge til framtidas vekstsenter. Mannen, som er mest kjent for sine tabloidvennlige analyser av rikets tilstand, fullførte et helt økonomisk resonnement, som i sin ytterste konsekvens flyttet investeringer fra sør til nord.  

Jan-Frode Jansons gjennomgang av Sparebank1s konjunkturbarometer for Nord-Norge ga ytterligere næring til spådommene.

Det er slike analyser som gjør Agenda Nord Norge til en interessant arena for nasjonale politikere, politikere som har et brutto nasjonalprodukt å ta vare på.

Og det er disse analysene som gjør at sjefen for Mo Industripark, Arve Ulriksen, mot slutten av konferansen kunne presentere ambisiøse transportplaner for Nord-Norge, planer som der og da virket nesten realistiske.
 
Fullstendig motstandsløst

Men i all denne vellykkede mobiliseringen ligger også konferansekonseptet Agenda Nord-Norges framtidige utfordring.

Valg av foredragsholdere, valg av tema, og den underliggende ideen om et felles Nord-Norge, avslører en tvers igjennom motstandsløs regi:
Det åpnes ikke for spørsmål, de lynkorte diskusjonsbolkene befolkes av mennesker som diskuterer med hverandre nesten daglig, og foredragsholderne høres ut som de uten unntak er æresmedlemmer av foreningen "Vi som elsker Nord-Norge".

Utfordringene og konfliktlinjene henges igjen i garderoben utenfor konferansesalen.
Bildet som tegnes av det framtidige Nord-Norge minner til tider om en sømløs geografisk union ,hvor verden utenfor enten ikke eksisterer, eller er der utelukkende for å styrke nordnorsk økonomi.

Slik er det selvfølgelig ikke, men kanskje blir det slik fordi det er en bank som har hovedregien for Agenda Nord-Norge.
 
Bank og politikk

En bank forankrer tradisjonelt sine prioriteringer og beslutninger i det som gir avkastning, ikke i de politiske strukturene som omgir dem.

Både LO og NHO er med på arrangørsida, men det skinner tydelig gjennom at det er banken som sitter med organisasjonskraft til å gjennomføre programmet.
Og med Agenda Nord-Norge er Sparebank1 Nord-Norge i ferd med å viske ut skillet mellom politikk og butikk.
Agenda Nord-Norge leverte med god margin denne gangen. På sikt blir likevel spørsmålet hvor lenge næringsliv og politikk orker å klø hverandre på ryggen uten at noen fyller på med kløpulver?

En meningsmåling på tampen av konferansen viste at hele 80 prosent av konferansedeltakerne tror på økonomisk vekst i nord til neste år.
Et annet resultat ville vært oppsiktsvekkende.

På Agenda Nord-Norge var skyene visket vekk og erstattet av sol fra klar himmel.
Slik styrer Sparebank1 Nord-Norge også værmeldinga for de tre nordligste fylkene.