Kommentar: Til Sagaøya for å gjøre seg fete

Onsdag i forrige uke møttes Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Francois Hollande til debatt i EU-parlamentet. Forrige gang topplederne fra Frankrike og Tyskland hadde en tilsvarende felles opptreden var i 1989. Allerede fredag møtes Frankrike og Tyskland på nytt. Denne gangen i Reykjavik, og temaet er Arktis.

Click here for the English version of this editorial comment.

Også Kina og Russland er sterkt til stede når konferansen Arctic Circle på nytt dras i gang denne uka. Nordområdene er fortsatt like brennhett, om enn kanskje på en annen måte enn vi har vært vant til å tenke.

Eller rettere sagt. For å forstå hele betydningen av nordområdene, må vi kanskje tenke oss tilbake i tid.

Norge deltar på utsiden

Den historisk sjeldne debatten mellom Merkel og Hollande i EU-parlamentet forrige uke hadde sitt utgangspunkt i to dyptgående kriser som for tida herjer verden: Ukraina-krisen og flyktningestrømmen til Europa. To kriser som forsterkes av en akselererende internasjonal konflikt i Syria.

Utgangspunktet for debatten i EU var at «når det fransk-tyske samarbeidet ikke fungerer, lider hele Europa», som Martin Schulz, president i EU, sa i sin introduksjon til det åpne møtet mellom Angela Merkel og Francois Hollande.

I 1989 var det Francois Mitterand og Helmot Kohl som møttes. Bakteppet var situasjonen i Europa etter Berlinmurens bråe og uventede fall.

Det ligger en viss symbolverdi i at det tok 26 år før historien skulle gjenta seg. Tvunget sammen av ytre omstendigheter advarte Hollande på toppmøtet i Brussel mot at EU-landene «kryper inn i sine nasjonale celler», mens Merkel i sitt svar understreket at «det historisk høye antall flyktninger er en historisk test».

Norge deltar som vanlig på utsiden av denne debatten.

Det gjør vi i høy grad også når det offisielle Tyskland og Frankrike reiser videre til Reykjavik for å diskutere framtida for Arktis.

Arctic Circle er ikke bare en i rekken av nordområdekonferanser. Det er en islandsk-amerikansk konstruksjon hvis mål er å være en konferanse som, mer enn andre åpne, internasjonale samlinger, definerer Arktis og nordområdene. Arkitektene bak konferansen er Islands president Olafur Ragnar Grimsson og den Alaska-baserte publisheren, Alice Rogoff.

Internasjonal tyngde

Sammen har de skapt en arena for diskusjoner om status og framtid i nord. Deltakerne kommer fra hele verden, men enkelte land setter tydeligere preg på konferansen enn andre.

Arctic Circle starter i år med en større kinesisk delegasjon, etterfulgt av en enda tyngre tysk representasjon.

Deretter følger Grønland og Japan, før Frankrikes president Francois Hollande avslutter første dag.

Lørdag åpnes av Vladimir Vladimirovich Barbin, Russlands offisielle representant i Arktis Råd, og avsluttes med et lengre innslag fra Sør-Korea. Søndag skal USA presentere sine visjoner som leder av Arktisk Råd, mens EU senere samme dag skal vise fram sin arktiske politikk.

Norsk klimadebatt

Og mellom alt dette en rekke arrangement både i plenum og som såkalte «sideevents». På ett av disse finner vi også offisiell norsk deltakelse.

Nyutnevnt statssekretær i Utenriksdepartementet, Tore Hattrem, med ansvar for nordområdene, skal delta i en debatt om klimaforskning i Arktis. I debatten møter han direktør for Norsk Polarinstitutt, Jan Gunnar Winther, og en amerikansk professor.

Utover den offisielle norske politiske deltakelse finnes det på sidearrangementene en rekke deltakere fra norske universiteter, forskningsinstitusjoner og urbefolkningsorganisasjoner. Rune Rafaelsen, påtroppende AP-ordfører i Kirkenes og tidligere leder av Barentssekretariatet, skal delta i en debatt om forholdet til Russland.

Det kan være mange grunner til at det offisielle Norge fortsatt deltar med en beskjeden delegasjon under arrangementet Arctic Circle.

Fra norsk side går det for eksempel an å hevde at det er viktigere å spille en sentral rolle i Arktisk Råd, hvor det i motsetning til på en islandsk konferanse, fattes reelle beslutninger.

Det kan også være grunner til at Norge begrenser sin deltakelse til en diskusjon om klimaforskning, mens de andre nasjonene snakker politikk og næringsutvikling. Men om begrunnelsen finnes, er den ikke uten videre lett å få øye på.

Marginaliseres

Men uansett forklaringer er de knapt tilstrekkelig til å begrunne at den norske forståelsen av nordområdene marginaliseres på denne konferansen.

Arctic Circle er en annerledes premissleverandør fordi den når ut til svært mange. Mediedekningen er stor, og studenter, framtidas arktiske ledere, sitter på skolebenken. Der sitter også tunge internasjonale industrikonsern som ønsker seg «markedsadgang» til nordområdene. De reiser til Sagaøya for å gjøre seg fete på ressurser i nord.

EU, Russland og Kina tegner hver for seg og sammen bilder av nordområdene som noe ganske annet enn det vi som bor her opplever. Det er en miks av sikkerhetspolitikk og råvareproduksjon, eller slik EU på sitt verste betrakter denne delen av verden: En vitenskapelig utfordring hvor urfolk og isbjørn er det fremste kjennetegnet.

De regionale nivåene, fylker og kommuner, som kjennetegner den mest befolkede delen av Arktis, har liten eller ingen plass i det internasjonale synet på nordområdene. Heller ikke forståelsen av at industriell satsing ikke bare er nødvendig, men framfor alt svært krevende.

Viktigst denne gangen er likevel det bakteppet som tegnet seg under EU-møtet i forrige uke, et ganske annerledes bakteppe enn det som har preget internasjonale nordområdekonferanser de siste årene.

Arktis som fredsskaper

Konflikten mellom øst og vest eskalerer, også i Syria. Antall mennesker som forsøker å redde seg unna krigsherjinger øker både langs Europas sørlige og nordlige grenser. Det er en flyktningestrøm som truer med å sprenge det europeiske samarbeidet.

I denne situasjonen er nettopp det fredelige samarbeidet i nord av sentral betydning, slik det også var under den kalde krigens mest intense periode.

Jeg tror selvfølgelig ikke at Vladimir Putin har utstyrt den russiske utsendingen til Reykjavik, Vladimir Vladimirovich Barbin, med mandat til å forhandle med Angela Merkel. Men, jeg tror løsningen på mange av de internasjonale utfordringene ligger i at samarbeidet fortsetter i nord, slik det blant annet gjør under Arctic Circle.

En norsk posisjonering handler derfor både om hvilke fotavtrykk vi ønsker å sette i nordområdeutviklingen, men også om hvordan det arktiske samarbeidet kan bidra til noe så tilsynelatende pompøst som en bedre verden.

Til sammen 40 nasjoner møtes på Island til helga.

Nordområdene er like hete som før, også for dem som leter etter løsninger på konflikter på den andre siden av jordkloden.

Highnorthnews.com følger konferansen Arctic Circle.