Kommentar: Spøkelsene er ikke nye selv om de dukker opp i et nytt hode

Journalist Kjetil Stormark har latt seg skremme av hvordan hans krigsretorikk er mottatt i Finnmark. Trøsten får være at nordlendinger ikke lar seg skremme av hans angrep på deler av befolkningen i nord.

Skjult bak anonyme kilder i PST, Politiets Sikkerhetstjeneste, har Stormark erklært at det foregår en krig på grensa mellom Norge og Russland, og at deler av befolkningen i Finnmark har en «sterkere binding til Russland enn til Norge».

Vellykket propaganda

Mange har reagert på Stormarks kildebruk, og hans såkalte analyser.

I en debatt i Kirkenes forleden, beskyldte Kjetil Stormark Lars Rowe, forsker og Russlandsekspert, og meg selv, for å være levende bevis på at russerne lykkes i sin propaganda. Kanskje kom beskyldningene fordi vi lot to russiske journalister delta i den samme debatten.

Etter det bestemte jeg meg for å la Stormark kave ubemerket videre i sin jakt på fiender. Hans utømmelige lager av anonyme, angstbiterske kilder, lot seg tilsynelatende uansett ikke påvirke av sentrale, åpne kilder som hevdet det motsatte av ham selv.

Fra misforståelse til forståelse

Hans agenda, å fyre opp under frykten for Russland, lever sitt eget liv.

Men så er det at mannen igjen springer ut på banen. Denne gangen er begrunnelsen at han føler seg misforstått.

I et innlegg i Nordnorsk debatt, hevder Stormark at han slett ikke har påstått at en del «finnmarkinger er illojale».

Det han derimot har sagt, skriver han, er at «et betydelig mindretall i Øst-Finnmark har en høy lojalitet til og sympati for Russland». Og videre at «slike holdninger, dersom de ledsages av uklar rolleforståelse og blir styrende for menneskers handlinger, kan være ytterst problematisk for Norge dersom den sikkerhetspolitiske krisen vi er inne i blir satt ytterligere på spissen».

Kilden til akkurat dette resonnementet er noe Stormark kaller «myndighetshold».

Det er vanskelig å lese dette som mindre anklagende enn de opprinnelige beskyldningene.

Tar feil hver eneste gang

Kilden er altså flyttet fra PST til det langt mer «presise» myndighetsnivå. Og nå handler det ikke lenger om at noen finnmarkinger er illojale. Det handler om et betydelig mindretall som representerer en nasjonal sikkerhetsrisiko.

I den grad noen har misforstått Kjetil Stormarks analyser, er det først og fremst han selv.

For alle andre er det helt åpenbart hva han mener.

For egen del mener jeg i tillegg at han tar feil. Jeg mener sågar at han tar feil hver eneste gang, uavhengig av hvilke anonyme kilder han velger å begrunne sine analyser med.

Men så er jeg da også et offer for russisk propaganda. Eller, for å snu på det: Et offer for åpne norske kilder.

Som for eksempel generalløytnant Robert Mood, leder for forsvarssjefens stab i NATO, og generalløytnant Morten Haga Lunde, sjef for den militære etterretning i Norge.

Folket som ressurs

Begge har i løpet av de siste dagene latt seg intervju om den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden, og begge er bekymret.

Først og fremst er de bekymret for terror. Terroren bekymrer blant annet fordi den er uforutsigbar, og fordi terrorister ikke deltar i noen dialog.

Både Lunde og Mood understreker i tillegg at Russland er en god nabo, så lenge Norge møter naboen i øst med fasthet, militær tilstedeværelser, i tillegg til diplomati og dialog.

Diplomati og dialog er en del av hverdagen i forholdet mellom Russland og Norge i nord. Sjøl møter jeg hver eneste dag russiske kollegaer på jobb. Det understreker det tette samarbeidet mellom norske og russiske kunnskapsinstitusjoner, slik samarbeidet fortsatt pågår for fullt innenfor for eksempel kultur, fiskeri, miljø og folk-til-folk. Barentssekretariatet har velfortjent fått økt sine statlige bevilgninger for å styrke samarbeidet over grensa i nord.

Når det likevel blir viktig å ta til motmæle mot Stormarks analyser, er det nettopp fordi han angriper Norges viktigste sikkerhetspolitiske og geopolitiske virkemiddel: En robust befolkning i nord.

Kirkenes og Longyearbyen

Enhver debatt om nordområdene, enten den handler om sikkerhetspolitikk eller ressurser, både begynner og slutter med menneskene som bor i nord.

Akkurat nå er debatten spesielt konsentrert om Norges to yttergrenser, Kirkenes og Longyearbyen.

Begge byene er hardt rammet av en kollaps i gruveindustrien. I begge byene jobbes det knallhardt, både nasjonalt og lokalt, med å opprettholde en robust befolkning. Det har alltid vært nødvendig for å forsvare norske interesser, men dagens sikkerhetspolitiske situasjon gjør det også åpenbart for alle og enhver.

Den innsatsen som legges for dagen i nord er det motsatte av nasjonal illojalitet.

Vekker ingen følelser

Det er snarere en betydelig sikkerhetspolitisk innsats, basert på historiske erfaringer, og et innstendig ønske om at grensa mellom Norge og Russland skal forbli en fredelig møteplass.

Når Kjetil Stormark, uten kilder, fortsetter å svinge anonymitetens piskeslag over deler av den nordnorske befolkning, gjør han det uten kunnskap og innsikt.

Han tar også direkte feil, når han i sitt innlegg påberoper seg å ha satt i gang sterke følelser i Finnmark og deler av Nord-Norge.

Det eneste Stormark har satt i gang er en smule oppgitthet over at vi nok en gang må bruke tid på å forklare at spøkelsene ikke er nye, selv om de dukker opp i et nytt hode.

Mistenkeliggjøring i seg selv ikke noe nytt. Heller ikke det faktum at den skjuler seg bak anonyme kilder.