Kommentar: Om å være stolt Vesteråling i Kina

Shanghai: Det internasjonale nord ble satt på vent da sanksjonene mot Russland ble innført. Så fikk vi Donald Trump, som kontinuerlig truer med å strupe internasjonal handel. I mellomtida er Kina igjen åpnet, og det offensive næringslivet i nord er i utålmodig posisjon. 

Forleden satt jeg på kafe i Shanghai sammen med Geir Wold, investor og grunder i Vesteraalens på Sortland, og hans kinesiske kollega Floris Vaessen.

Omgivelsen var uvante, men Wold er som nordlendinger flest. I t-skjorte og fleecejakke er han klar til å erobre det kinesiske markedet. Lenge før norske myndigheter fikk i gang dialoger med sine kinesiske kollegaer, var han i gang.

Fabrikk for Kina

Det har tatt tre år å komme dit han er i dag.

Hjemme på Sortland ferdigstilles snart en fabrikk som skal forsyne det kinesiske markedet med fiskeprodukter.

Geir Wold og hans samarbeidspartnere har satset 250 millioner kroner på dette eventyret.

De er snart i mål.

Utålmodige kunder i Kina venter med lengsel på ferdigstillelse av denne nordnorske satsingen.

Som liten sto jeg ofte på kaia til Vesterålens Hermetikkfabrikk på Sortland.

Skjønt, akkurat det er ikke helt sant.

Jeg sto under kaia.

Vi balanserte på sleipe, grønnslimete tømmerstokker som bare var tilgjengelig på fjære sjø.

Puta, kalte vi det.

Fiskeutstyr var hjemmelaget, og fangstet vi på en fiskesort jeg ikke kjenner det offisielle navnet på. Den var uspiselig, som mye annet fra havet i nord på den tida. I dag antakelig en delikatesse. Mytene ville ha det til at den svært uskjønne, piggete fisken, spiste sølvglinsende mynter. Piggene skulle I tillegg medføre døden om vi stakk oss på dem. Buken kunne skjule 10-øringer og 50-øringer. Hard valuta for unger som knapt var gamle nok til å få ukelønn, og dermed vel verdt å risikere livet for. Under kaia var vi usynlig for alle, også for foreldre som trodde vi spilte fotball på en eller annen grusbane.

Skattejakt 

Å avsløre skattejakten ville medført både husarrest og inndraging av det primitive, men for oss teknologisk fullkomne fiskeutstyret.

Vesteraalens Hermetikkfabrikk, med de grønne fiskebolleboksene, var Sortlands stolthet på denne tida, hvor jeg med rette, og med den samme stolthet, kunne kalle meg Vesteråling. Oppskriften på fiskebollene var hemmelig, men i følge Geir Wold var det ingen annen hemmelighet enn at de ble laget av ferske råvarer av beste kvalitet.

Fortsatt finnes boksene i butikkhyllene. I stadig flere butikkhyller, faktisk, og med en økende markedsandel.

I tillegg produserer Vesteraalske blant annet fiskeolje av beste kvalitet.

Nei, ikke tran, men olje tappet på designflasker som selges på nettet.

Det aller meste av fisken som landes på Sortland foredles og klatrer i verdistigen.

Og nå står det kinesiske markedet for tur: Så snart fabrikken er ferdig, og de norske og kinesiske matmyndighetene har funnet hverandre i et felles regelverk. Det er god vilje på begge sider, men slike teknikaliteter tar nødvendigvis tid.

For mye tid, I følge forretningsfolk som har det travelt med å få avkastning på investert kapital.

Fabrikken som bygges på Sortland blir, når den er ferdig, en av de mest moderne fiskeforedlingsbedriftene i verden.

Konkurrerer på lønn

Gjennom en utstrakt automatisering flytter den også grenser for hva som er industrielt mulig i nord.

Teknologien gjør at det norske handikappet med høye kostnader, ikke minst på grunn av lønnsnivået sammenlignet med Kina og andre land, langt på vei elimineres. Det betyr ikke at Vesteraalske og andre som tar i bruk ny teknologi ikke må konkurrere på lønn. Det betyr bare at det er en annen type arbeidskraft som etterspørres i framtidas marked. Det handler om ingeniører og andre med høyere utdanning, og i disse yrkene er ikke Norge lønnsledende.

Kompetanse er ofte billigere i Norge enn i andre land.

Det investeres i kompetansearbeidsplasser på Sortland, og det investeres i det gigantiske kinesiske matmarkedet.

Bak en slik storsatsing fra Vesterålsgründerne ligger det hardt arbeid, solide analyser og tunge investeringer. Med dette bakteppet har Geir Wold og hans medarbeidere og medeiere alle muligheter til å lykkes.
De satser offensivt, basert på en historisk tradisjon i en tradisjonsrik bedrift.

Da er det heller ikke vanskelig å hente fram stoltheten som følger med å ha klart å balansere på puta under Vesteraalens Hermetikkfabrikk.

Vi fanget aldri fisk med penger i buken, men drømmen klarte ingen å knuse.

Og vi ga oss aldri.

Det gjør heldigvis heller ikke Vesteraalens.

God helg.