Kommentar: Märthas industrielle engleskole

Bodø: I to dager har industripolitikere og industriledere sittet sammen under Norsk Industris årlige arrangement i Bodø. For hver konferansedeltaker som gikk inn i Stormen konserthus, gikk 100 ansatte i oljebransjen ut i arbeidsledighet. 

Verken Tord Lien, olje- og energiminister, eller Carl Bildt, tidligere statsminister og utenriksminister i Sverige, klarte å fjerne dette dystre bakteppet.

Ikke at de ikke prøvde.

Men hver eneste ungdom som må bytte ut en langvarig ingeniørutdannelse med arbeidsledighet, minner oss om en industri som kan se ut til å velge nedbyggingens vei framfor omstilling.

 
En viktig konferanse

Det betyr ikke at denne ukens konferanse i regi av Norsk Industri ikke er viktig. Det er den. 
Først og fremst er den viktig for bransjens egne. Her kan de møte kolleger som deler deres oppfatning av at Norge bør være stolt av sin industri, at industri er en del av velferdssamfunnet.

Utenfor møtelokalene er ikke en slik holdning like opplagt.

Som nasjon vil vi gjerne ha tilgang på industrielle produkter, men vi vil helst ikke se snurten av de avtrykk industrien nødvendigvis setter både i natur og miljø. Det vil vi i stigende grad overlate til land uten et regulert arbeidsliv.

Eller som seniorrådgiver Bror Yngve Rahm i Norsk Industri sa det i debatten:

-  Vi lever ikke av å bruke disse dingsene, men av å produsere dem.

Norsk Industris konferanse er også viktig fordi den minner både nasjonale og lokale politikere om industriens rolle i et velferdssamfunn. I foredrag etter foredrag hamres dette budskapet inn, og industrien selv mener at det er grunn til en viss optimisme. Forståelsen av industriens rolle er økende, understreket flere talere.

De kan ha rett.
 


Gjorde som vi ba om

Men ute av Stormen, under en lav høsthimmel, er jeg ikke like sikker. 

Vi har nettopp lagt bak oss et valg, et valg hvor ansvaret for dem som skyves ut av oljebransjen i beskjeden grad har vært til stede.

Det politiske tilbudet til de ungdommene som akkurat har gjort som de fikk beskjed om er heller magert, de som har tatt seg en langvarig utdannelse, tatt opp studielån og flyttet dit arbeidsplassene er, med de kostnadene som følger med.

De tilbys is i magen, en diett som man verken blir mett av eller spesielt stolt over.

Den massive oppfordringen de siste årene om å skaffe seg en ingeniørutdannelse framstår i dag som mer villedning enn veiledning for alt for mange. 

I tillegg er det en påminnelse om at i alle fall deler av næringslivet (les: oljebransjen), har vært og er fortsatt uten verktøy til å forstå prisutviklingen på sine egne produkter.

Den krisa vi nå er inne i kan ikke løses av politikerne, men den kan være en påminner om at det politiske søkelyset trenger justering.  

Selv om det finnes både viktige og betydelige unntak, har årets valgkamp, ja de siste valgkampene for den saks skyld, vist at politisk oppmerksomhet som regel går til offentlig sektor. Det er her både lokale og regionale politikere ser at de kan gjøre en forskjell.

Når et offentlig kontor trues med nedleggelse, eller skal flyttes, mobiliseres venner både i Storting og regjering. Det spiller ingen rolle om det er to eller ti ansatte, eller om det er Mattilsynet, sykehuset eller Fiskeridirektoratet som er truet. 

 
Framtidas kompetanse

Alt for sjeldent ser vi at det mobiliseres tilsvarende innsats for å forstå industri og næringsliv. Antakelig er forklaringen manglende kjennskap til bedriftene, og dermed en mangel på kunnskap om virkemidler og tro på at det nytter å engasjere seg. 

For det ligger åpenbart større symbolverdi i å berge ett skattekontor, enn et kontinuerlig arbeid for industriell utvikling.

Så iler jeg til med å si at dette langt fra er situasjonen over hele den politiske fjøla, og i ethvert kommunestyre. Det betyr likevel ikke at problemet er lite.

Norsk Industris konferanse handler først og fremst om fastlandsindustrien, og der finnes det lyspunkt.

Nedbemanningen i oljesektoren øker tilgangen på kompetanse. Og som om en reaksjon på oljekrisa snakker politikere igjen om viktigheten av industri, samtidig som norske bedrifter ligger teknologisk langt framme, ikke minst i forhold til klimautfordringene.

Denne optimismen, i kombinasjon med vilje til omstilling, vil forhåpentligvis rette opp noe av den grove urett vi er i ferd med å begå mot ungdom som har tatt på alvor det oppdraget vi har gitt dem. I hvert fall på en ikke altfor lang sikt. 

For det er her framtidas kompetanse ligger.

Tar vi ikke vare på denne ressursen blir det lettere å tro på prinsesse Märthas engleskole enn en industriell framtid i Norge.