Kommentar: Hvis Svalbardgruvene produserte sjokolade

Få ting forundrer meg mer enn norsk industripolitikk. Det måtte i så fall være pressens manglende forståelse av det samme. Akkurat nå raser debatten i nasjonale media om mulige oppsigelser ved Freia sjokoladefabrikk i Oslo, mens nedleggelsen av 200 gruvearbeidsplasser på Svalbard knapt problematiseres.

Jeg har knapt nok tall på hvor mange ganger NRK har kjørt debatt om økningen av sukkeravgiften i neste års statsbudsjett, en økning som i sin tur kanskje truer norske arbeidsplasser.

Til gjengjeld er det lett å holde oversikten over diskusjonene om norsk svalbardpolitikk. Den er nesten ikke-eksisterende.

Harry-handel

En økning av sukkeravgiften, som utvilsomt vil være et bidrag til bedre helse, skal være en trussel mot ei næring som åpenbart lever av å fylle norske kropper med sukker. Katastrofen inntreffer fordi det norske folk ikke kommer til å slutte å drikke brusen som blir noen ører dyrere på grunn av avgiftsøkningen, men i stedet vil kjøre til Sverige for å kjøpe den samme brusen.

Dermed, hevdes det, ofres norske industriarbeidsplasser til fordel for svenske forhandlere.

Det er selvfølgelig en mulighet. Men bare dersom man bor slik til at det er mulig å kjøre til Sverige for å etterfylle sukkerbehovet. De færreste av oss gjør det.

Det er dessuten enkel logikk å slutte seg til at det er helt andre norske avgifter, som alkohol og tobakk, som jager nordmenn over grensa for å spare noen kroner.

De fleste av oss, ikke minst i Nord-Norge, har verken tid eller økonomi til å bedrive den grensehandelen som ifølge debattene i NRK nå truer en hel industri.

Arbeidsplassen som forsvant

For å underbygge sukkeravgiftens dramatiske betydning, vises det stadig til konsekvensene for Freia Sjokoladefabrikk. Her har direktøren allerede antydet at det kanskje kan bli aktuelt å redusere arbeidsstokken.

Et dårligere sannhetsvitne skal man lete lenge etter.

Freia Sjokoladefabrikk var en gang et norsk eventyr. I dag er det en industri eid av Philip Morris, verdens største tobakkselskap. De aller fleste industriarbeidsplassene som en gang lå i Oslo, er for lengst flyttet ut av landet, til Sverige, Litauen og Estland. Den trusselen norske sukkeravgifter utgjør for de norske arbeidsplassene er minimale sammenlignet med den trusselen eieren av Freia Sjokoladefabrikk utgjør.

På Svalbard handler også industriarbeidsplassene om vårt forhold til andre land. Det handler om en robust geopolitikk og tilsvarende solid lokalsamfunn.

Det er noe ganske annet enn tapte sukkerkroner i Harry-handel.

Hemmelig rapport

Regjeringen har allerede bestemt at gruvedriften i Svea ikke skal gjenopptas, og at det i stedet skal brukes over en milliard kroner på opprydning. Denne kostnaden er nesten doblet i løpet av kort tid.

Næringsminister Monica Mæland begrunner beslutningen med at det ikke vil være lønnsomt å gjenåpne gruvene. Fra hennes side handler det ikke om miljø, men økonomi, og usikkerhet knyttet til framtidig drift.

Det samme gjentok hun i torsdagens debatt på Stortinget.

Det er et ærlig og gjennomsiktig synspunkt.

Problemet er at rapporten fra konsulentselskapet Deloitte, som beregner lønnsomheten i prosjektet, er unntatt offentligheten, samtidig som kostnadene ved opprydning altså stadig øker.


Teoretisk utslag av sukkeravgift

Normalt ville et slikt hemmelighold, og en slik omtrentlighet med tall, utløst en opprivende debatt, en debatt med langt større betydning og konsekvenser enn svenskehandel på grunn av økt sukkeravgift.

I stedet for å gå inn i en realitetsdebatt om 200 industriarbeidsplasser på Svalbard, velger opposisjonen og pressen seg en debatt om teoretiske utslag av økt avgift på sukker.

Kanskje er løsningen en storstilt satsing på sjokoladeproduksjon på Svalbard. Da vil næringen i det minste unngå avgiftsøkningen, og i tillegg være garantert mediedekning i alle kanaler.