Kommentar: Eau de bærekraft - Kosmetisk lefling med viktig begrep

"Cruise, cruise, cruise", skriker by-måsen i Bodø. Den vet det er søppel på vei, og gleder seg. Det gjør ingenting at maten kommer lett, for det maset forfedrene måtte igjennom for føden, vil ikke by-måsen ha selv. Tenk å måtte bo på de ytterste holmene, nei, fly te faen. Ikke kan du dykke etter fisk, og om du hadde kunnet det, hadde du likevel måtte jobbet som en alke for å overleve. Og selv ikke med alkens dykke-egenskaper, hadde du vært sikret. Det grådige mennesket hadde mest sannsynlig vært der før deg. På jakt etter mat, eller var det profitt?

Salten og Helgeland er ukjente som internasjonale reisemål sammenlignet med Lofoten. Innholdet i begrepet "bærekraft" diskuteres nå i Nordland av en rekke instanser. Regionene vil ta over for Lofoten som suksessdestinasjoner, og har alle forutsetningene for dét. Men jeg får en pipetone i hodet. Kommer de begeistrede i Bodø til å ville ta avgjørelser som losser av, og ikke lesser på en natur som er belastet nok allerede? En natur det er fort gjort å glemme er global, og ikke kun lokal. Kommer de til å klare å bruke begrepet "bærekraft" som noe annet enn et kosmetisk begrep?

Noen må tørre å ta avgjørelser, for året 2035, eller enda senere. Lofoten har ikke klart det, øyene flytes over av folk og søppel, og turistmålet klarer ikke å få kontroll. Vi elsker å vise frem det vi har til besøkende, men når det blir for mange av dem, klarer ikke naturen eller lokaløkonomien ta unna dritten, slik er det bare.

Enn om begrepet "bærekraft" fylles ved å forby cruiseskip, enn om ingen kan få ferdes i fjellene uten sertifiserte guider, enn om rib-turer må totalforbys? Hva om fisketurisme kun blir tillatt dersom båtutleier har nordlandsbåter? Hva om leiebiler leies ut med sjåfør som guide for å få kontroll på ferdsel? Enn om bobilen må totalforbys? Enn om havbruk må forbys i visse områder, rett og slett fordi de er estetisk grufulle på bilder, og dermed hindrer gjensalg i en næring som i kontrollert form viser seg mer bærekraftig enn havbruk? La denne listen koke over før vi reduserer den. 

Fremtidens reiselivsbilde kan komme til å se stygt ut med nordlendingen til rors. Fattigdom sitter hardt i. Grådigheten som inntreffer når vi først har tilgang på livgivende ressurser, kommer til å utarme. Den nyrike i nord mangler perspektiv, og selv om vi har midlene, synes det som vi verken har viljen eller evnen. Eller kunnskapen, for kan vi egentlig nok om hvordan håndtere naturen vi bor i? Klokheten taper. VM i nordnorsk grådighet må vel være å selge hval til turister i Tromsø år etter år, selv om skipperen vet at hvalen ligger utenfor Skjervøy. 

Et skarpt hode i måsebyen uttrykte det så fortreffelig rundt bitcoin-hysteriet i august: "hva i alle dager er det med oss nordlendinger, vi agerer som om siste sjanse er kommet hver eneste gang en rik utlending dukker opp." Eller et cruiseskip. Eller et fly med 250 mennesker som vil oppleve autentisk småbyidyll. "Nei, vi kan ikke håndtere din forespørsel", er også et svar.

"Visit us, visit us, Visit Bodø, we have northern lights and beautiful sunsets", skriker måsen vilt begeistret, og rister lettet på hodet av at den ikke kan dykke. Slik slipper den å se det den ikke vil se under overflaten.