Kommentar: Det Arktiske menneske

Jeg skulle ønske våre trofaste lesere en god jul. Men det kom et ras i veien. Et nesten lydløst, dødelig snøskred fra fjellsida opp mot Sukkertoppen. Det feide med seg menneskeliv og hus på sin ferd mot dalen, hvor Longyearbyen standhaftig ble liggende, selv etter at gruvedriften hadde forlatt byen og reist ut gjennom Adventdalen.

Det kom et ras i veien for en oppsummering som skulle handle om nordområdene på terskelen til et nytt år.

En bølge av sne som slapp taket i underlaget før den traff Spisshusene, eller Indianerlandsbyen, som de først ble kalt. I nesten 40 år fikk husene stå før naturkreftene knuste dem.

Hus som ble feid ned av pælene, noen steder sto gulvet igjen, før husene tok med seg menneskene som levde sine liv inni dem. Den myke, vennlige sneen som i løpet av noen sekunder endret karakter på vei ned gjennom fjellsida. De nesten vektløse snefnuggene som brått ble til dødelig vekt. Nesten granitt når lavinen legger seg til ro.

Og deretter nok en redningsaksjon i det polare mørket. Polarnatta på Svalbard som er mørkere enn noe et fastlandsmenneske kan forestille seg.

En redningsaksjon i den arktiske kulden, en kulde som likevel knapt nok enses av menneskene som bor på 78 grader nord når de mobiliserer for å finne overlevende, etter en katastrofe som har truffet med dødelig presisjon.

I Longyearbyen er det ingen klisje at alle kjenner alle. De kjenner menneskene som er savnet. De kjenner menneskene som leter etter overlevende. De kjenner menneskene som etter hvert fikk noen korte minutter på å evakuere sine hjem. Og de kjenner menneskene, som på tross av en, for de fleste av oss, ufattelig innsats fra byens egen befolkning, likevel ikke overlevde.

Og framfor alt kjenner hele Longyearbyen igjen smerten.
En dyrekjøpt erfaring skapt av et levd liv ved livets yttergrense.

29. august 1996 traff et russisk passasjerfly Operafjellet 14 kilometer øst for Longyearbyen. 141 mennesker mistet livet. Det blåste til tider nærmest orkan i fjellområdet hvor de lokale redningsmannskapene lenge var alene om å kjempe seg opp mot en nesten 1000 meter høy fjelltopp, en fjelltopp som likevel ikke sparte noen liv. Et nesten umenneskelig redningsaksjon med livet som innsats.

4. februar 2001, bare noen dager etter at polarnatta forsiktig var i ferd med å slippe taket, et ras i Fardalen utenfor Longyearbyen. Igjen mobiliserte en hel by. Noen laget varm mat og drikke, mens andre beveget seg ut av Longyearbyen og inn i et mørkt, kaldt og rasfarlig område. To ungdommer ble etter hvert funnet begravd i snemassene. De ble funnet av sine nærmeste venner.

To av mange eksempler. Likevel Ikke tilfeldig valgt. Jeg var der da disse tragedien rammet Longyearbyen.

I juni 2013 gikk Yukon River i Alaska over sine bredder, blokkert av massiv is som plutselig slapp taket i elvebredden. Elva, som normalt gir mat og utkomme til et hundretalls innbyggere av indiansk opprinnelse i landsbyen Galena, raserte på noen øyeblikk nesten hele byen. Eric Huntington, sønn av den legendariske indianerhøvdingen Sidney C. Huntington, var bare en av mange som nektet å gi opp. Med et ukuelig pågangsmot tok han fatt på gjenoppbyggingen, mens hans far, indianerhøvdingen, satt på aldershjemmet med utsikt til elva som hadde gitt ham et liv, men som nå truet med å legge hele landsbyen hans øde.

Menneskene, enten de bor på Svalbard eller i Alaska, vil aldri gi seg.

Det Arktiske menneske har valgt et liv med utfordringer fremmed for de fleste, men også et liv hvor samhold, vennskap og gjensidig avhengighet paradoksalt nok gjør livet mer meningsfullt enn noen tekst kan beskrive.
I Longyearbyen er menneskene den viktigste ressurs. Det er menneskene som skaper de robuste arktiske samfunnene som politikere over hele det circumpolare nord ønsker seg i sine politiske dokumenter.

Ulykken som rammet Longyearbyen forteller oss noe viktig om hvor mye slike ønsker krever av de som bebor disse områdene.

Bare et fåtall av innbyggerne som ble evakuert etter raset i Longyearbyen skal ha valgt å forlate byen med et ekstrafly som gikk til fastlandet søndag kveld. De aller fleste ble igjen for å ta vare på hverandre.

Jeg skulle ønske våre trofaste lesere ei god jul, mange av dere bor på Svalbard, men det kom et ras i veien.
Så er det likevel slik at livet skal gå videre. 
God jul alle sammen.