Kommentar: Den komplette mangel på innsikt og utsikt

Følelsen av den komplette mangelen på innsikt er i ferd med å sige innover meg. På egne vegne en ikke uvant tanke, og bekymringsfullt stort sett bare på det personlige plan. Denne gangen er det en slags universell uvitenhet som bekymrer meg. Det er i så fall verre.

Det er forestillingen om at vi omgir oss med politikere og forskere, for å nevne et par eksempler, som forvalter en verdifull og nødvendig innsikt i den verden de er satt til henholdsvis å styre og forstå, som er i ferd med å slå katastrofale sprekker.

Vi fyller våre liv med debattflater på radio og TV, vi fråtser i politiske pressekonferanser og politiske uttalelser og våre datamaskiner og bokhyller kneler under tyngden av privat og offentlig finansiert forskning. Noen av oss, meg selv inkludert, lider av en uhelbredelig redsel for å gå glipp av nye tanker. Derfor blir en pressekonferanse med finansminister Siv Jensen noe jeg bare må ha med meg. Selv når temaet er en beskjeden saldering av et stadig mer voluminøst statsbudsjett, er redselen for å gå glipp av noe sterkt til stede. Heller ikke når pressekonferansen får karakter av å være en slags parodi på radioleken 20 spørsmål, og svarene stort sett begrenser seg til sitater av hva hun har sagt tidligere, har noen av oss vett til å skru av og i stedet zoome inn på våren noen påstår er i ferd med å vise seg utenfor kontorvinduet.

Vi henger med på nyhetsjaget og ekspertkomiteene som var vi groupies på en Rolling Stones turne på slutten av 70-tallet.

Det er i konstateringen av at all denne tid plutselig føles uendelig bortkastet, at desperasjonen oppstår.

For akkurat nå ser det ut til at enhver spådom av betydning er uten substans og treffsikkerhet.

Jeg har selvfølgelig for lengst akseptert at de politiske debatter som regel er endeløse oppgjør om fortidas synder, og at forskere først og fremst har blikket vendt bakover i historien. Men jeg har likevel klamret meg til håpet om at all denne arkeologiske kunnskapen er der fordi det som kan eltes ut av skatteforlik på 70-tallet, eller studier av landbruksoppgjør på 50-tallet, kan fortelle oss noe om framtida vår.

Slik er det ikke nødvendigvis.

Forleden la et ekspertutvalg fram sitt syn på det norske forsvaret. Jeg betviler ikke deres ekspertise, men debatten som fulgte etterlater et inntrykk av at det norske forsvarets fremste egenskap er å legge til rette for en invasjon av landet. Kritikken mot et svakt norsk forsvar er ikke av ny dato. Det ble slått en slags alarm også i 2013, og sikkert før den tid. Nå går alarmen på nytt, og det tegnes et bilde av et forsvar som ser ut til å være fundert på et eneste mulig scenario, nemlig «peace and love» og alt som hører til. Hvis det er riktig kan man jo spørre hvorfor vi trenger et forsvar overhodet.

På Svalbard famler både politikere og forskere etter et geopolitisk svar på at kullprisene har stupt og forandret Store Norske fra et inntektsbringende gruveselskap til et blødende økonomisk slakt. Så langt er det avlevert politiske svar med gyldighet til en gang utpå neste år, og spørsmålet blir derfor om norsk geopolitikk i nord er avhengig av kullprisene på verdensmarkedet?

Norge er stappfullt av eksperter på Russland, men ingen så Ukrainakrisa komme. De fortalte det i hvert fall ikke til meg eller noen andre jeg kjenner.

Og hvor var ekspertene da finanskrisa smalt til i 2007? Satt økonomene i sine laboratorier og studerte Karl Marx?

Alt forteller meg at vi er inne i ei ny finanskrise. Gjelda er høyere enn da det kollapset sist, uten at en eneste økonom ser ut til å ha gravd ut en fornuftig medisin i ruinene etter den forrige krisa.

Går vi lenger tilbake i tid finner vi antakelig verdens samlede korps av statsvitere innestengt på sine kollokvierom. Derfra var det åpenbart ingen utsikt til Berlinmurens fall.

Da terroren for alvor slo til 11. september 2001 ble all verdens overvåkning, og det meste av den militære mobiliseringen, satt inn mot nettopp framveksten av terrorisme. Likevel var ingen forberedt på framveksten av ISIL, eller IS som norske nyhetsmedier og politikere konsekvent velger å kalle dem.

Eksemplene er mange og deres eneste fellestrekk er at de utfordrer respekten for dem som er satt til å styre eller forstå.

Derfor denne smule desperasjonen ved inngangen til ei helg hvor flaggene skal vaie i vinden som kontinuerlig blåser i nordområdene.

Da er det en slags trøst at vi antakelig kan stole på de forskerne som årvisst dukker opp for å forklare oss hva teksten i «Ja vi elsker egentlig betyr», før de legger til at andre vers begynner med det komplett uforståelige «Dette landet Harald berget med sin kjemperad», og ikke, slik de fleste av oss åpenbart tror, «Norske mann i hus og hytte».

Eller kanskje tar jeg feil. Jeg også.

God 17. mai.