- Kinas økonomiske vekst skaper store sikkerhetsutfordringer i nord

–  Kina, Kina, Kina, sier Tunsjø når han skal forklare en av hovedårsakene til at Norges rammebetingelser i utenriks- og sikkerhetspolitikken har endret seg.

Det er langt fra Kina til nordområdene, men landets galopperende utvikling får følger verden over. Kina har gjennomgått en voldsom økonomisk utvikling, og er i dag den største bidragsyteren til veksten i verdensøkonomien.

–  Kinas fremvekst er det viktigste som skjer i verden nå. Aldri før har en stat vokst seg så mektig, så raskt, sier Tunsjø.

–  Hva har så dette å si for Norge – om nordområdene?

Global maktforskyvning

Professoren, som jobber ved instituttets senter for asiatiske sikkerhetsstudier, sier den aller viktigste endringen – med betydning for Norge – er den globale maktforskyvningen som følger av Kinas fremvekst. Forenklet sagt: Det sikkerhetspolitiske verdensbildet er snudd på hodet.

Vårt tradisjonelle verdensbilde - med Europa i sentrum – er i ferd med å bli erstattet av en ny Asia-sentrert verden og et nytt bipolart internasjonalt system, konsentrert rundt USA-Kina-relasjoner og Øst-Asia-regionen.

–  Det kan føre til at Norges viktigste allierte, USA, dreier oppmerksomheten bort fra våre nærområder og til Kina, sier Tunsjø.

Professoren mener USA fortsatt vil se muligheter i nordområdene og Nord-Europa hva etterretning gjelder, men at nordflanken trolig vil nedprioriteres. USA vil bli mindre opptatt av Nord-Atlanteren og det europeiske kontinent. Tunsjø tror også NATO vil nedprioritere nordflanken. Forklaringen er kort og godt at hovedutfordringene ligger i sør og øst.

–  Hvem tenker vel på låven når huset brenner, spør han retorisk, før han legger til at NATO får stadig større forpliktelser, men færre ressurser. NATO mangler både en maritim strategi, og maritime kapasiteter for avskrekking i nord, slår han fast. 

Russlands svake økonomi

Kinas betydning, og maktforskyvningen fra Europa mot Asia, vil neppe reverseres, sier han, og det er en utvikling Norge ikke må lukke øynene for.

–  Kinas brutto nasjonalprodukt (BNP) og forsvarsbudsjett er større enn alle landene i Øst-Asia-regionen til sammen. Vi kan ta med både India og Russland i det regnestykket, og Kina matcher likevel alle de landene. Dette registreres selvsagt også hos Pentagon, det amerikanske forsvarsdepartementets hovedkvarter, sier han.

–  Hva ser analytikerne og strategene der, når de skuer mot Europa?

–  Jo, de ser at noen land i Europa frykter Russland. Men Russlands BNP er omtrent på linje med Spanias BNP. Tyskland alene har et BNP som er nesten tre ganger så stort som Russlands. Hadde bare Tyskland orket å bruke to prosent av sitt BNP på forsvaret, som er NATOs målsetning, hadde de alene hatt et forsvarsbudsjett som er større enn Russlands. I Norge har vi lett for å glemme at USA faktisk har to flanker, ikke bare en over Stillehavet, men også over Atlanteren, mener professoren.

–  Vi må se på maktbalansen. Det er den som gir viktige føringer for hvor USA vil prioritere å være en motvekt i årene som kommer. Det er i Øst-Asia-regionen, for å demme opp for Kina. Dette vil føre til et press på europeerne, som må ta større ansvar for egen sikkerhet, sier han. 

–  En sikkerhetspolitisk brytningstid

–  Hvis amerikanerne blir mindre til stede, vil vi enten måtte ta mer ansvar - eller leve med større risiko, konkluderer Tunsjø, som tidligere i år kritiserte utenriksminister Børge Brendes Veivalgmelding om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Professoren mener den ikke fanger opp at Norges sikkerhetspolitiske utfordringer formes av grunnleggende endringer, langt utenfor Europas grenser.

–  Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk står definitivt i en brytningstid, sier han.

I NATO jobbes det i disse dager med alliansens maritime strategi. Det løfter bevisstheten om det som skjer i nord, sier Tunsjø, også i forhold til moderniseringen av den russiske nordflåten - og de utfordringene det medfører. Alt dette må imidlertid sees i en større sammenheng:

–  Vi må se på prioriteringslista, og da ikke bare for amerikanernes del. Kina vil være prioritet nummer en, Midtøsten nummer to. Og prioritet nummer tre? Kanskje Europa, men ikke nordområdene. Vi begynner å komme langt ned på en prioriteringsliste.

Dette, sier professoren, er veldig ulikt det vi forholdt oss til og ble vante med, under den kalde krigen. Da var det Europa og Sovjetunionen som ble prioritert, og nordflanken utgjorde en viktig del av det å ha et større strategisk overblikk - for å forsvare Europa.

Få ser mot nord

–  Det er en utfordring for Norge å få de andre europeerne til å se til nord. I dag er det ikke mange som gjør det. De europeiske landene i sør har sine egne utfordringer, i Middelhavet. De europeiske landene i Øst-Europa har sine utfordringer - knyttet til Russland. Da er det veldig få land igjen som vil se til nord, poengterer Tunsjø.

–  Da havner vi igjen tilbake på dette med at man tenker ikke på låven når huset brenner. Det handler om prioriteringer, sier han.

Forholdet mellom Russland og Europa er dessuten svært annerledes i dag, enn for bare to, tre år siden. Det er mindre samarbeid nå, enn før urolighetene i Ukraina og sanksjonspolitikken i etterkant.

–  Det ligger noe i dette med at Russland har mindre å tape på en konflikt nå. Samarbeidet og gjensidigheten som fostrer stabilitet er tatt bort. Sannsynligheten for konflikt er ikke stor, mener jeg, men den øker, sier Tunsjø. 

Kinas militære fotavtrykk

Kina og Russland – på sin side - har allerede inngått et strategisk partnerskap. Professoren tror vi kan forvente oss mer samarbeid mellom de to landene i årene som kommer.

–  De har ikke en allianse a la de alliansene vi så i gamle dager, mellom stormaktene. Men det viser likevel hvilket globalt, militært fotavtrykk kineserne er i ferd med å sette.

Vi som bor i nord trenger ikke nødvendigvis å uroe oss for at en konflikt vil oppstå i nord. Da er det, skal vi tro forsvarseksperten, langt mer sannsynlig at vi kan komme til å oppleve ringvirkninger av konflikter som utspiller seg andre steder i verden. Norges geografiske plassering - på NATOs nordflanke og som Russlandsnabo – er den enkle forklaringen på det.

–  Skulle det eksempelvis oppstå en konflikt mellom Russland og NATO, kan Norge komme til å «ligge i veien» for russerne, dersom de tar landets bastionforsvar i bruk, sier Tunsjø.

–  Tenk om det skulle starte en konflikt eksempelvis i Taiwan-stredet, og at USA fosser dit med det de har av hangarskip og så videre - for å demme opp for Kina. Hva ville skje dersom Russland brukte det som et påskudd for å trykke på i Baltikum, og satte inn bastionforsvaret sitt i nord? Da vil vi ha en situasjon hvor amerikanerne plutselig vil måtte tenke i tre teatre samtidig, og da vil det igjen handle om prioriteringer. Det er konsekvensene, slår professoren fast.