Journalistikk helt på grensa
Mari Bekkestuen og Henriette Bøe vokter grensa mellom Russland og Norge i Pasvik. (Foto: Arne O. Holm).
(Kommentar) Utnes, Pasvik: Ferga går ikke lenger, og landet på andre sida av den frosne elva har skiftet navn. Her møtes øst og vest.
Jeg står ved det gamle fergeleiet på Utnes i Pasvik, om lag fire mil fra Kirkenes. En venn av meg forteller at hans far i 1939 tok ferga over Pasvikelva til det som den gang var Finland. Størst inntrykk gjorde ei bilforretning i byen som i dag er russisk og heter Nikel.
Når isen har lagt seg som et lokk over Pasvikelva, er Russland bare noen skritt unna.
De er likevel ikke mulig å gå.
Grensa mellom Norge og Russland går midt i elva, og Utnes er ikke lenger en åpning mot øst.
Skjønt midt i elva. Grensekommisær Jens Høilund forteller meg at dokumentet som inneholder grenseavtalen mellom Norge og Russland er på 1000 sider. Men for alle praktiske formål er midt i elva en grei beskrivelse.
Norske soldater i førstegangstjeneste holder kontinuerlig oppsyn med grensa på norsk side. Jeg møter noen av dem i det de er på vei ut i felt for å følge påsketrafikken på og langs elva. Dialekten fraskriver dem enhver lokal tilhørighet, men kjærlighetserklæringene til grenseområdene i Pasvik er like vakker i mine ører, uansett hvilken dialekt de framføres på.
Sammen med sine offiserer på Grensestasjonen er de ikke blind for det krigsmaskineriet som vokser seg stadig mer truende og brutalt i nord. De er alle sammen i førstelinja i tilfelle konflikt, men er samtidig de første til å understreke normaliteten som hviler over det norsk-russiske samarbeidet i nord.
Om det er penger igjen etter at hotellkongenes har fått sitt
Haukene, har jeg lært meg de siste årene, sitter ikke i Forsvaret.
Lenger inn på elvebredden holder forskerne til, også de en viktig del av norsk tilstedeværelse langs den norsk-russiske grensa. Mer sårbar, fordi de er underlagt et annet budsjett enn Forsvaret. Viktig, ikke bare på grunn av forskningen de utfører, men også fordi forskningen foregår som et rent fysisk samarbeid mellom norske og russiske forskere.
En avtale mellom Norge og Russland gjør at grensene med jevne mellomrom åpnes for forskere fra Svanhovd i Svanvik og deres russiske kollegaer. Stasjonssjef Anne Wikan viser meg et illustrerende bilde. Om bord i en lettbåt, med en nesten hjelpeløs liten påhengsmotor i elvestrømmen, sitter norske og russiske forskere sammen i Pasvikelva.
Hvert år opphever de tyngdekraften som ligger i grenselinja mellom våre to land, og beveger seg fritt mellom øst og vest. Sammen gir de oss innsikt i en natur og et dyreliv helt uten respekt for kald krig og grenser stengt av en pandemi. Statsbudsjettet for neste år avgjør om dette grunnleggende folk-til-folk-samarbeidet skal få fortsette.
Om det er penger igjen etter at hotellkongenes har fått sitt.
Og det bør det være, for i sum tilfører disse miljøene på grensen, både det sivile og det militære, førstehånds kunnskap og et historisk godt naboskap.
Mye er usikkert for tida, men middagen er sikret
I november ble det kjent at smelteverket i Nikel, et smelteverk som i årtier har sendt sine svovelskyer inn over Finnmark, skulle stenges. Fra å ligge bare en liten fergereise fra Utnes i Pasvik, flyttes smelteverket til Montsjegorsk lenger øst i Russland. Det gjør ikke det forskningsbaserte samarbeidet mellom Norge og Russland mindre interessant.
Nærhet til begivenhetene er et nødvendig bidrag til politisk forståelse og handlingsmønster.
Men akkurat nå banket en forsker på døra til mitt mobile kontor. Han hadde med seg en fersk ørret fra Pasvikelva.
Mye er usikkert for tida, men middagen er sikret.
God påske i både øst og vest.
