Innerst i Amerikas bakgård: Et møte med det egentlige Alaska

Nikolai, Alaska: Hvis Alaska er USAs bakgård er Nikolai en av de aller innerste stedene i bakgården. En liten landsby med 80 innbyggere, noen sier 65, ingen er helt sikker. Det burde ikke være vanskelig å telle, men hvorfor skulle man nå det.

De aller fleste som bor her tilhører Alaskas urbefolkning og lever stort sett av det villmarka har å by på, i tillegg til faste, statlige utbetalinger.

Oljesjekk

I likhet med resten av Alaskas innbyggere får også innbyggerne i Nikolai hvert år en olje-sjekk, et slags personlig utbytte av oljevirksomheten i denne delstaten helt i nord. Beløpet varierer fra år til år, avhengig av finansmarkedet, og var i fjor på bare 900 dollar. Det er lite sammenlignet med tidligere utbetalinger på rundt 2.500 dollar, men skyldes tilbakegangen i verdensøkonomien de siste fem årene.

Nikolai med sine 80 utbyggere utgjør en liten del av de amerikanske nordområdene, områder som i likhet med Nord-Norge blir stadig mer attraktiv på grunn av ressursrikdommen. Det totale innbyggertall i Alaska er omlag 700 000 mennesker, en forsvinnende liten del av Amerika, med andre ord. Men likevel ikke mindre enn av Barak Obama har lansert et forslag om en egen stedlig nordområderepresentant i Alaska.

Akkurat det ser det heller ikke ut til at befolkningen i Nikolai bryr seg mye om, selv om professor Gunnar Knapp ved Icer institutt, et slags Nordområdesenter ved Universitetet i Anchorage, mener utnevnelsen av en stedlig representant først og fremst er et rent innenrikspolitisk utspill.

Nordområderepresentant

- Det er lite utenrikspolitisk og strategisk tenking i utnevning av en stedlig representant for den nordlige delen av Amerika. Det er først og fremst innenrikspolitiske årsaker til dette, sier professor Knapp.

Han tror i likhet med andre HNN snakker med i Alaska at representanten først og fremst kommer til å synes på konferanser.

- Så ligger det selvfølgelig et element i at USA om 14 måneder skal overta lederskapet i Arktisk Råd, legger Gunnar Knapp til.

- En stedlig representant er en måte å vise engasjement på, sier han.

I Nikolai, som i tre dager står i sentrum for ultramarathonen Iditarod, er opptatt av helt andre ting, som for eksempel spørsmålet om det skal være lov å drikke alkohol i denne lille Atabascan-landsbyen.

Forhistorien til denne diskusjonen er et tragisk bakteppe som preger en del av bosetningen i de amerikanske nordområdene. For 17 år siden opplevde Nikolai et bestialsk drap begått av en voksen, sterkt ruset person. Offeret var ungt og hadde livet foran seg.

Stemmer over alkohol

Hendelsen var i all sin bestialitet en illustrasjon på et voksende problem i mange små samfunn befolket av mennesker som er født og oppvokst på slike steder. Etter drapet ble det innført totalt alkoholforbud i Nikolai, et forbud som også er vedtatt for et 70-talls andre lokalsamfunn i Alaska.

Hos Alaska Transit Air, som flyr fra Anchorage til Nikolai, forteller skilt på veggen at det er forbud mot å ta meg seg alkohol til bestemmelsesstedet.

Selv om ikke så mange vil snakke om dette, er det åpenbart at alkoholforbudet ikke har fjernet alkoholen fra samfunnene, men forbudet har kriminalisert enhver form for bruk av alkohol, enten den produseres lokalt eller smugles inn på scooter fra landsbyer som ikke har samme forbud.

Når spørsmålet nå tas opp til revurdering i Nikolai skjer det ved at det først skal foretas en beslutning om hvorvidt i det hele tatt skal fremmes et forslag om å legalisere bruk, men ikke salg av alkohol. Blir dette forslaget vedtatt fremmet, skal det i neste omgang stemmes over forslaget.

Let it damp

Beslutningen blir tatt i løpet av kort tid, men noen av ungdommene HNN snakket med i Niolai, er ikke i tvil.

- Let it damp, sier Damian Dennis og hans venner Douglas Tony, Ben Petruska, Tom Keesling og Scott Gover.

De har er født i og har mer eller mindre bodd i Niolai i hele sitt liv. Det betyr også at de har sett den forrige generasjonen gjøre seg til kriminelle for å kunne drikke alkohol.

Det mener ungdommen er uheldig.

- Dessuten liker vi å drikke, sier de.

Nikolai er en landsby stort sett befolket av atabascanere. De kaller seg selv Dena som betyr folket. 

Større en jula

Når Iditarod passerer gjennom landsbyen er det en stor begivenhet.

- Det er større en jula, sier Dennis Gardella. Gardella kommer fra Fairbanks og var tidligere lærer i Nikolai i mange år. Nå er han tilbake som vikarlærer, og kjenner alle som bor i byen.

- De tre dagene Iditarod er i Nikolai er kanskje de beste dagene i hele året, og den aller beste måten å komme i kontakt med folket som bor her på. Det er en begivenhet som alle setter pris på, og det får fram det beste i samfunnet, sier han.

En litt eldre innbygger i byen, mener likevel det var bedre før.

Sittende på sin firhjulsmotorsykkel minnes han ei tid hvor hundekjørerne bodde privat, og ikke på byens relativt nye skole, slik som nå.

- Før kom de inni husene våre, spiste vår mat, og vi fikk snakke sammen, sier han.

- Slik er det ikke lenger.

Men om ikke hundekjørerne bor privat lenger, er det full fart med hundekjørere og lokalbefolkning under Iditarod. Skolens gymnastikksal er gjort om til kantine hvor det serveres gratis kaffe døgnet rundt, og både frokost- lunsj og middagsmenyen bærer preg av lokale matretter.

Hugh Neff, som er av Iditarod mest erfarne hundekjørere, forteller at han har mange venner i Nikolai. Kanskje er det fordi han legger seg til å sove midt i den improviserte kafeen, og ikke i en mer skjermet rom beregnet på hundekjørerne.

- Iditarod har neppe så stor økonomisk betydning for dette og lignende samfunn i det amerikanske nord, sier Dennis Gardella.

- Men sosialt betyr det veldig mye for befolkningen i nord.