Arne O. Holm mener Hva hvis 20.000 soldater ble stående fast bak en trailer med motorstopp på E6?

Read in English.

Scenen var konferansen «Arctic Frontiers» i Tromsø. Admiralen het Nathan Moore og distinksjonene på uniformen avslørte at han var Deputy Commander i U.S. Coastguard.

Den akutte krisa han snakker om var tyfonen, eller orkanen som vi sier, som traff den vestlige delen av den amerikanske delstaten Alaska i september 2022. Tyfonen rammet 35 avsidesliggende og stort sett veiløse samfunn i Alaska hardt og brutalt.

Nødmelding på telefonen

Midt i admiralens fortelling, i hans forsøk på å svare på spørsmål om Arktis er forberedt på å håndtere denne typer kriser, våkner mobiltelefonen min, og gir et slags svar.

Nødmeldinga, som er sendt fra Nordland Politidistrikt, er en skrikende alarm som når deg selv om telefonen skulle være slått av. «Akutt fare», sto det, hilsen politiet, etterfulgt av en ordre om å holde seg innendørs på grunn av ekstreme værforhold. Politiet hadde stengt sentrum av byen.

Det var farlig å bevege seg utendørs. Beskjeden ble sendt til rundt 50.000 innbyggere, og skulle senere bli sendt også til innbyggere i andre nordnorske byer etter hvert som uværet beveget seg nordover.

Et år etter at tyfonen traff Alaska, beskrev Public Media hva som hadde skjedd i september 2022. Matlagre som skulle vare i et helt år ble ødelagt på noen timer, eiendommer som hadde stått i generasjoner ble rasert, og livsviktig fangstutstyr ødelagt. For å nevne noe.

Jeg var på vei til Nome

Jeg var på vei til Nome, Alaska da Tyfonen slo til. Rullebanen var skadet, hotellene – det er ikke mange av dem, fylt opp av redningsmannskap.

Mens dette skrives, halvannet år senere, herjer en ny orkan langs en arktisk kyst. Denne gangen nord i Norge. Det noteres nye rekorder i vindstyrke. Bølgehøyden nærmer seg 20 meter før havet dundrer mot land. Vinduene rives ut av hoteller og høyhus og dundrer i bakken.

Naust og låver gir opp og bryter sammen. Tak rives av boliger og sykehus. Tømmerstokker knekker som tannpirkere.

Og til slutt, altså, en ordre fra politiet om å holde seg innendørs.

Jeg deltok på konferansen «Arctic Frontiers» i Tromsø, slik jeg har for vane. Temaet i år var «Actions & Reactions». Min egen reaksjon på det varslede uværet var å returnere til Bodø en dag tidligere enn planlagt.

Meteorologene fortalte med utestemme at flyene etter all sannsynlighet ville bli stående på bakken dagen etter.

Arktis er et unikt område

Diskusjonen med admiralen, om «Arktisk sikkerhet, lokal motstandsdyktighet», fulgte jeg derfor via en skjerm i Bodø, mens stormen pisket mot vinduene mine.

– Arktis er et unikt område å operere i, sa en annen paneldeltaker, Randy «Church» Kee fra Ted Stevensen Center for arktiske sikkerhetsstudier, mens takplater fløy gjennom lufta.

– Det er kaldt, det er mørkt, det er avsides, forklarer han, og la til:

– Vi har ingen nasjonal sikkerhet om vi ikke har lokal sikkerhet.

Etter Russlands angrep på Ukraina er det krig som dominerer trusselbildet i Arktis. I nord deler Norge og Finland grense med Russland. Det samme gjør USA gjennom delstaten Alaska, hvor bare Beringstredet skiller de to naboene.

– Vi har gjennom lang tid bygget ned beredskapen. Nå må vi tenke totalberedskap på nytt, sa statssekretær Anne Marie Aanerud i det norske Forsvarsdepartementet, som også satt i panelet.

Militær opprustning

Vi er godt i gang, hele forsvarsalliansen Nato er godt i gang, med å ruste oss militært. Øvelsene kommer tett som hagl i nordområdene. Om en drøy måned skal mer enn 20.000 soldater fra 13 land øve på forsvar av det som kalles Natos nordflanke, eller Nordkalotten, for å bruke et mer sivilt begrep. Sømløst skal svenske, norske og finske soldater, supplert av kollegaer fra Nord-Amerika og Sør-Europa, krysse nasjonale grenser i Arktis.

Til sjøs, på land og i lufta.

Det skal trenes på en fiktiv invasjon av Finnmark av en ikke nærmere definert «nær likeverdig motstander».

Kanskje er vi i rute rent militært. Men er vi i rute når det kommer til sivilsamfunnet? Det som også kalles totalforsvaret, fordi det sivile og militære i en krisesituasjon, enten det skyldes klima, vær eller krig, henger nøye sammen.

For noen dager siden kjørte jeg langs E6, den eneste forbindelsen mellom nord og sør i Norge. Det finnes ingen omkjøring hvis veien stenges. Alle stoppes, både militære og sivile.

Når været er så dårlig at veien stenges, så sørger det samme været for at all trafikk både til sjøs og i lufta også stopper opp.

En enslig lastebil

Det var det som skjedde da jeg forleden forsøkte å forflytte meg fra nord mot sør. En enslig lastebil hadde fått motorhavari i en av mer enn et titalls trange tuneller, bygd i en annen tid for en annen tid.

Alt stoppet opp, slik også planene om en jernbane i Nord-Norge stoppet opp for mange år siden.

På grunn av islagte veier, det er som regel det i Arktis vinterstid, i kombinasjon med et høljende regn, det blir vanligere og vanligere på denne tida av året, brukte bergingsmannskapet to-tre ganger lengre tid enn planlagt for å ta seg fram til havaristen.

Denne veistrekninga, en hovedpulsåre i sivil og militær beredskap, har i tiår flyttet ut og inn av statens planer for å bedre logistikken i nord.

– Logistikk er det viktigste, avbryter en i panelet på scenen i Tromsø, tankerekka mi. Jeg fikk ikke med meg hvem, men panelet var tunglastet med sivil og militær kompetanse.

Hovedveien, Europavei 6, har i sum uansett tilbrakt lengre tid utenfor enn innfor statens finanser.

Ingenting har skjedd.

Konsekvent bygget ned

I stedet har vi konsekvent bygget ned beredskapen, mens vi har forsterket trafikkårene lenger sør, for de som reiser til og fra hovedstaden. Kostnadsoverskridelsene alene kunne finansiert ny infrastruktur i store deler av nordområdene.

Så ofte stenges denne hovedpulsåra i nord, at den på de nasjonale nyhetskanalene ikke når høyere på nyhetshimmelen enn til ei kort trafikkmelding.

Sitter en buss fast i Oslo, havner det på topp i de nasjonale nyhetssendingene. Med levende bilder og utsendte reportere. Det kan det være grunner til. Men det er noe med proporsjonene.

I drøye fem timer sto vi i kø, før lastebilen var tauet vekk.

Jeg kom meg videre.

De som skulle andre veien, nordover, var ikke like heldig. Trailere som først hadde stått i kø i timevis, sto plutselig bom fast på første fjellovergang.

Så ble veien stengt igjen.

I et snaut døgn krysset beredskapstjenesten fingrene for at ikke en akutt situasjon skulle oppstå på feil side av sperringen. Eller mer dystopisk, at ikke en «fiktiv invasjon» skulle bli virkelighet, mens de militære styrkene, egne eller allierte, sto fast i den samme køa som vi sivile sto i.

At de ble stående fast bak en trailer, eller enda verre, en elbil som hadde gått tom for strøm. Det er langt mellom ladestasjonene i Arktis hvis trafikken stopper opp.

Rekordkraftig vind

Vindstyrken som herjet i Alaska tilbake i 2022 var på 38 meter i sekundet. Her hjemme nådde den 54 meter i sekundet på sitt verste.

Det betyr ikke at Nord-Norge ble hardere rammet enn Alaska. Tvert imot. Men det forteller oss at Arktis består av svært forskjellige områder, både geografisk og beredskapsmessig.

Det vi har felles er kulde, mørke og avstand til de som bestemmer.

Utenfor vinduet mitt har vinden jekket seg ned noen hakk. Orkan er blitt til stiv kuling. Kanskje tar flytrafikken seg opp, kanskje har de siste takplatene fra høyhusene dundret i bakken. Men fortsatt er tusenvis uten strøm, flyplasser og veier stengt.

Fra Tromsø og Arctic Frontiers er konferansedeltakere fra hele verden på vei hjem. Foreløpig har de som har kommer lengst bare beveget seg noen meter. De sitter innestengt i et fly som trodde det skulle få lette for mer seks timer siden. Flyene kommer seg verken opp i lufta eller tilbake til gaten.

De som kjører bil, møter stengte fjelloverganger uansett hvilke retninger de drar i. I Harstad er sykehuset stengt fordi taket har blåst av. Kulturminner som har stått mot uvær i uminnelige tider er knust til pinneved.

Rapportene forteller at de siste konferansedeltakerne ikke kommer seg fra Tromsø før søndag. Fire døgn forsinket.

Bør jekke seg ned

Vinden jekker seg ned, men det bør også politikere med ansvar gjøre, før de setter utropstegn etter sin egen innsats for de arktiske sivilsamfunnene.

Virkemidlene som skulle sørge for at det bor folk i nord, den viktigste forutsetningen for å kunne forsvare oss militært, har så langt ikke virket. Verken i Norge eller i Finland.

Det er umulig å lage planer som tar høyde for enhver naturødeleggelse.

Men manuskriptet for framtidas må skrives om.

Og noen må ta regien.