Hva alle vet

Rasmus Hansson (MDG) forteller i Nordlys den 8.2.2014 om hva «alle vet» om kull og Svalbardsamfunnet.

Allerede som barn lærte min far meg å ikke følge det «alle» gjorde eller mente. Mulig min far skulle hatt en prat også med Hansson.  I det minste kunne han ha forklart at man ikke nødvendigvis ser alt fra sin (kjepp) høye hest.

Norsk suverenitetshåndhevelse på Svalbard er dypt forankret i mer enn 100 års kullutvinning. Det vil være en risikoseilas og forhastet redusere eller fjerne kulldriften i Norges viktigste geopolitiske område.

Jonas Gahr Støre tok nylig til orde for å utrede om Statens Pensjonsfond Utland skal trekke seg ut av investeringer i kull. Dessverre valgte noen å koble utspillet til norsk Svalbard-politikk. I kjølvannet diskuteres det om Norge kan fortsette sin kulldrift på Svalbard hvis man ikke vil investere i kulldrift i andre land. Jeg er trygg på at Arbeiderpartiets Svalbard-politikk ligger fast. Så sent som på Arbeiderpartiets landsmøte i 2013 ble det slått fast at vi vil videreføre kulldriften på Svalbard.

Jeg velger å tro at vi kan være like trygge på Solberg-regjeringen. Selv om regjeringserklæringen ikke sier noe spesifikt om kulldrift, har den nye regjeringen gitt meget tydelige og offensive næringspolitiske signal i sin Nordområde-politikk og prioritering av oss som bor her. Ingenting i Høyres og FrPs åtte år i opposisjon gir grunnlag til å tro at de ikke vil videreføre Norges moderate kullproduksjon på Svalbard. Vi har også merket oss innspillet fra Ropstad (Krf), Astrup (H) og Tenden (V) (Dok. 8:132 S) hvor det heter «Stortinget ber regjeringen legge til rette for at det etableres et nytt kullkraftverk med CO2 rensing og lagring fra dag èn på Svalbard.»

Som fremste folkevalgte representant på Svalbard er jeg bekymret for at norsk svalbardpolitikk skal lide under raske og velmente miljøpolitiske argumenter. I dette tilfellet eksemplifisert ved Hanssons flertall hvor «alle vet at Svalbardsamfunnet ikke hovedsakelig er basert på kull og vil klare seg uten». Det er helt åpenbart at klodens økende forbruk av ikke fornybar energi, herunder kull, har bidratt til global oppvarming. Samtidig er det et faktum at kull er verdens viktigste energibærer for kraftproduksjon og vil være det langt inn i fremtiden.

Kull er ikke bare en energibærer for kraftproduksjon, men er også en nødvendig råvare i mange industrielle prosesser.  Både Gruve 7 i Longyearbyen og den nye Lunckefjellgruva i Svea inneholder hovedsakelig såkalt PCI-kull.  Dette er kull av spesielt høy kvalitet og renhet som benyttes som råvare for fremstilling av høykvalitetsstål, i en smelteprosess som er betydelig mer miljøvennlig og gir langt lavere CO2-utslipp enn tradisjonell stålproduksjon.

Kull har spilt en sentral rolle i utviklingen av Svalbard. Med sitt eierskap i Store Norske rår den norske stat over en kompetanse innenfor bergverk og industriell virksomhet viktig for utviklingen i nord. Store Norske satser nå ytterligere på lokal og regional industriutvikling. I første runde starter selskapet et prosjekt for å utrede produksjon av nye produkter basert på kullressursen i Lunckefjell. Nye kullprodukter vil kreve en parallell utvikling og tilpassing av ny teknologi og nye industriprosesser. Prosjektet blir derfor en viktig del av veien fra kull som ren ressursutnyttelse i nord til kull som industriell «motor» for kompetanseutvikling og etablering i Longyearbyen. Det er gledelig at Norges Forskningsråd har bevilget 3,5 millioner i støtte til dette.

I utviklingen av nasjonal mineralindustri er det også mulig å bruke Svalbard/Store Norske sitt anlegg som «site» for opplæring og kompetanseutvikling. Utstyr på Svalbard må fungere under ekstreme forhold og driftes etter de strengeste miljøbestemmelsene. Det kan andre lære av og etterspørselen av denne kompetansen er markant fra næringer i nordområdene både til Store Norske og uvurderlige entreprenørselskap som Leonhard Nilsen & Sønner AS Spitsbergen. 

Etableringen av FoU for bærekraftig utnyttelse av mineralressurser i Norge (MINERAL 21) og forprosjekt for etablering av et nordisk kunnskapssenter for mineralske ressurser er gode eksempler på hvordan man ønsker å utvikle næringen både miljømessig og samfunnsmessig. UiT, Norges Arktiske Universitet og Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) har etablert professorat i ressursgeologi og bergverk, og vi har snart forkurs for ingeniørstudie på Svalbard.

Kanskje har den fremtidige «arktiske ingeniøren» avlagt eksamen på Svalbard?

De viktigste argumentene for fortsatt norsk kulldrift på Svalbard er ikke kullet som sådan, men et livskraftig samfunn i Longyearbyen for en solid fremtid i nord. Ikke bare for Svalbard, men som et sterkt kunnskapskort for Norge om hva som er mulig å få til på 78 grader nord.  Opprettholdelsen av en livskraftig norsk bosetning på Svalbard er et viktig premiss for norsk suverenitetshevdelse på øygruppen.

Vi ser en gledelig økning innenfor reiseliv og forskning i Longyearbyen, resultat av solid kompetanse og godt arbeid. Strategisk plan for ny næringsutvikling er snart klar. Nå videreutvikler vi også havnestrukturen på Svalbard og klargjør for maritim utvikling samt samfunnssikkerhet- og beredskap. En helt nødvendig utvikling i nord. Samtidig vet vi at kulldriften per i dag utgjør ca 40 % av årsverk utført i Longyearbyen. Et bortfall av kulldrift vil kreve en umiddelbar dobling av aktivitet innenfor reiseliv, forskning, utdanning og annen næringsutvikling for å sikre kritisk samfunnsstørrelse. Det er ikke gjort over natten, særlig ikke uten infrastruktur- og logistikkaktører som vil rammes først dersom Store Norske legges ned.

Sannheten er at alt fra næringsliv, infrastruktur og kommunikasjonsårer til potensialet for beredskapsutvikling i nord vil reduseres uten Store Norskes tilstedeværelse. Betydningen av en industriell «motor» kan knapt overvurderes, ei heller i en fremtid hvor teknologi- og energiutvikling gir anvendbare erstattere av kull på Svalbard. Også en alternativ energiframtid krever industrikompetanse, anleggsbransje og infrastruktur.

Levende industri er nemlig en forutsetning også for teknologiforskning og -utvikling.

Det er vi ganske mange som vet.