Giftig rakettbrennstoff dumpes i arktiske farvann

En ny studie utgitt av Michael og Cameron Byers avslører hvordan gamle russiske raketter - betalt for av Den europeiske romfartsorganisasjonen - dumper giftig drivstoff på den norske siden av Barentshavet og i Baffinbukta mellom Grønland og Canada.

Studien - utgitt av det ledende vitenskapelige tidsskriftet Polar Record - beskriver hvordan ballistiske missiler kalt "Rockot" (en endret SS-19 ICBM) deles opp i tre stadier og dumpes i havet når de setter satellitter i bane rundt jorden. Disse "stadiene" inneholder gjenværende drivstoff av typen usymmetrisk dimetylhydrazin (UDMH), en svært giftig kjemikalie som blant annet har forårsaket betydelig helse- og miljøskader i Kasakhstan og Russland. Siden 2002 har disse havdumpene skjedd ti ganger, med delene av rakettene som inneholder ubrukt drivstoff dumpet i Barentshavet og Baffinbukta mellom Canada og Grønland. Neste oppskytning er planlagt fredag 13. oktober.


- Krever umiddelbar handling

- Dette er et problem som krever umiddelbar handling fra norske, danske og kanadiske myndigheter, sier Michael Byers, professor og innehaver av Canadas "research chair" i global politikk og internasjonal rett ved University of British Columbia i Vancouver. Han argumenterer for at "i det minste bør lanseringen utsettes mens forskere vurderer risikoen, og regjeringer identifiserer ikke-giftige alternative lanseringssystemer, som allerede eksisterer i USA, Europa og selv i Russland".

Når rakettene stiger opp mot verdensrommet, skiller de seg inn i det som kalles "stadier". Stadium 1 er 17,2 meter lang, mens stadium 2 er 3,9 meter lang. Når stadiene droppes på forhåndsdefinerte punkter, bærer de en overskuddsmengde av drivstoff på opptil 8 tonn, for å sikre at de kan fullføre sitt oppdrag. Stadiene blir deretter dumpet, først i Barentshavet rundt 150km nord for det norske fastlandet (Finnmarkskysten), og deretter i den nordlige delen av Baffinbukten, mellom Nunavut (Canada) og Grønland.


En rest fra den kalde krigen

Drivstoffet ombord, UDMH, er en rest fra den kalde krigen. I motsetning til mer moderne og mindre giftig rakettbrensel, er det stabilt ved romtemperatur og kan dermed tillate brukerne å fylle opp raketten og la den stå i et lanseringsrør i mange år. Det er derfor ikke bare Russland som har brukt brenselet, men en rekke land som USA, Japan og Kina.

Bekymringer om ekstrem giftighet har imidlertid ført til at noen av disse landene ser på alternativer og nedtrapper bruken av UDMH. En rapport fra FNs utviklingsprogram (UNDP) fra Kasakhstan sier at drivstoffet "er farlig i alle former for overføring til mennesker", og beskriver alvorlige helseproblemer blant mennesker i områder som hadde blitt rammet av rakettbrenselet. En russisk studie fra Northern Medical University viste senere at "dødsraten i berørte områder har økt med 30 %, hovedsakelig på grunn av lever, blod og genetiske sykdommer".


Viktige for lokalbefolkningen

- Hovedproblemet er den virkningen det resterende drivstoffet kan ha på marint og menneskelig liv i disse to delene av Arktis. Både avfallsfelt i Barentshavet og Baffinbukta ligger i de mest biologisk aktive delene av Arktis, som er hjemsted til alt fra torsk til sjøpattedyr og fugler. I tillegg er disse områdene viktige for lokalbefolkningen som lever av den marine aktiviteten, sier Michael Byers.

Et ytterligere moment er at satellittene som disse rakettene bringer med seg betales av tredjeparter, som for eksempel Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) og flere EU-land som Frankrike og Nederland. Dette, forklarer Byers, gjør disse tredjepartene ansvarlige under internasjonale rett for eventuelle skader forårsaket av rakettoppskytingen. Han anbefaler derfor:

"Den europeiske romfartsorganisasjonen bør slutte å lansere satellitter til solkronisk bane på UDMH-drevne raketter fra Plesetsk Cosmodrome, med mindre og til det kan bevises at UDMH ikke har noen risiko for alvorlig skade for det arktiske miljøet og dets folk." (Fra studien, s. 10).


Planlagt til 13. oktober

Dessuten krever Byers vitenskapelige studier av havmiljøet for å avdekke de nøyaktige effektene av UDMH i arktiske farvann, samt å påskynde prosessen med å erstatte gamle SS-19-missiler med mer moderne alternativer.

Den neste lanseringen er planlagt 13. oktober 2017, som et felles prosjekt mellom Den europeiske romfartsorganisasjonen og Den nederlandske romfartsorganisasjonen.

- Ideelt sett vil denne lanseringen bli utsatt mens alle involverte lærer mer om risikoene og mulige løsninger, sier Byers.