Forsker om det norsk-russiske fiskerisamarbeidet: – Under økende press utenfra

Norge og Russland kom nylig i mål med forhandlingene om en ny fiskeriavtale for 2025. I denne framgår det at torskekvota i Barentshavet neste år blir den laveste siden 1991. 

Seniorforsker Anne-Kristin Jørgensen ved Fridtjof Nansens Institutt har fulgt det norsk-russiske fiskerisamarbeidet over mange år, og kommenterer den ferske avtalen og den seneste utviklingen i et intervju med High North News.  

– Jeg antar mange er lettet over at avtalen nå er i havn, sier Jørgensen, og viser til at forhandlingene foregikk i nesten en uke etter skjema. 

– Det er gjerne vanskeligere å komme til enighet når bestandene er lave, men de har aldri brukt så lang tid som dette tidligere.

Avviker fra kvoterådene

Som forventet ble totalkvota for den viktige torsken redusert ytterligere, og går neste år ned med 25 prosent til en totalkvote på 340 000 tonn.

Bakgrunnen er den utfordrende situasjonen i torskebestanden, der kvota allerede er redusert med 20 prosent hvert år de tre siste årene. 

I år anbefalte havforskerne imidlertid en reduksjon på hele 31 prosent, med henvisning til at størrelsen på gytebestanden nå er blitt så lav at det er under føre-var-nivået.

– Kvotene for torsk, hyse og blåkveite ble satt høyere enn rådene fra den norsk-russiske arbeidsgruppa. Dette betyr at det kan ta lengre tid å gjenoppbygge bestandene til nivåer som gjør at kvotene kan økes igjen, utdyper Jørgensen ved FNI.

– Alt i alt er det likevel svært positivt at avtalen nå er i havn. Hadde forhandlingene strandet, ville utsikten for bestandene vært langt dårligere, legger hun til. 

– Under økende press utenfra

Samtidig er Jørgensen tydelig på at avvikene fra kvoterådene kan gi skyts til eksterne aktører som er kritiske til samarbeidet. 

Dette gjelder særlig EU, som tidligere har signalisert at de ønsker en fot innenfor i forvaltningen av torsken i Barentshavet, sier hun. 

– Det norsk-russiske fiskerisamarbeidet er under økende press utenfra, og ikke bare som følge av krigen i Ukraina. I 2021 kom EU-kommisjonen med skarp kritikk av torskeforvaltningen og krevde at Norge og Russland skulle slippe til ‘andre relevante interessenter’ i samarbeidet, forteller seniorforskeren. 

Som Jørgensen nevner, rettet EU-kommisjonen i 2021 kritikk mot at Norge og Russland satt torskekvota for høyt, og etterlyste mer samarbeid. Fiskeri og kvotebytte er stadig et ømt punkt mellom Norge og EU, og situasjonen har blitt mer kompleks etter at Storbritannia gikk ut av unionen. Uenighetene dreier seg blant annet om Norges tildeling av torskekvoter til fartøy fra EU-land. 

– Dersom det norsk-russiske samarbeidet nå mister forankringen i Det internasjonale havforskningsrådet permanent (se faktaboks under), blir det desto viktigere å demonstrere at den norsk-russiske kommisjonen fortsatt vil være en garantist for bærekraftig forvaltning av torsken og øvrige fellesbestander – også i tider der alle piler peker nedover og det er behov for tøffe grep, presiserer FNI-forskeren. 

– Kun Norge og Russland er kyststater for bestanden

I protokollen til den ferske fiskeriavtalen står det at partene har registrert uttalelsene fra EU-kommisjonen angående forvaltningen av nordøstarktisk torsk, og understreket at det kun er Norge og Russland som er kyststater for denne bestanden.

– Den enhetlige fellesforvaltningen av bestanden er basert på avtaler mellom kyststatene som har vært i kraft siden 1970-tallet og vært respektert av andre parter ved at de har inngått avtaler med Norge og Russland som omfatter overføring av kvoter av denne bestanden, heter det i protokollen.

Partene poengterer at den "enhetlige fellesforvaltningen av bestanden i hele dens utbredelsesområde har gitt svært gode resultater og er den eneste fremgangsmåten som reelt sikrer bærekraftig forvaltning av denne ressursen, og med det også bevarer fiskefartøyenes interesser, inkludert de staters fiskefartøy som høster av bestanden på grunnlag av kvoter tildelt av Norge og Russland."

Havneforbud 

Jørgensen retter også et blikk på havneforbudet for russiske fiskefartøy. Havneforbudet ble innført av norske myndigheter etter Russlands invasjon av Ukraina. Som kjent kan russiske fiskefartøy nå kun legge til kai i Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes med visse begrensninger. 

Da fiskeriavtalene for 2023 og 2024 ble forhandlet fram, meddelte Russland i en merknad i protokollen at disse kunne bli suspendert dersom det ble innført ytterligere innstramninger i havneforbudet mot russiske fartøy.

– Formuleringen i protokollen om at Russland forbeholder seg retten til å suspendere avtalen dersom Norge innfører flere begrensninger på havnetilgangen, ble gjentatt i år. Det er helt klart et forsøk på å legge press på Norge, men jeg har mine tvil om Russlands vilje til å gjøre alvor av denne ‘trusselen’.

Hun sier russerne antakelig har videreført merknaden for å holde saken varm og fortsatt vise misnøye, og at det ikke nødvendigvis betyr at partene har hatt noen substansdiskusjon om dette hvert år. 

Hvordan ser Russland på fiskerisamarbeidet med Norge nå? 

– Russland har stor interesse av å fortsette samarbeidet, slik årets avtale viser. Selv om retorikken mot Norge har hardnet, påpeker representanter for russiske myndigheter jevnlig at samarbeidet er nødvendig av hensyn til bestandene, og at det er til fordel for begge parter – også Russland.

I et tidligere intervju med HNN poengterte Jørgensen at det for Russland er mye viktigere å ha tilgang til norske farvann enn omvendt. 

– Det er i vest de beste fiskeriene er. For russisk fiskerinæring vil det være ille å miste tilgangen til norsk økonomisk sone, sa hun. 

Bekymring i nord

Hvordan har havneforbudet påvirket den russiske fiskeflåten i nord?

– Nord i Russland er det mye bekymring i forbindelse med økte kostnader, komplikasjoner i forhold til logistikk og reparasjoner, lav kapasitet ved fiskerihavna i Murmansk og ved reparasjonsverftene i nord, samt problemer med å få tak i reservedeler, forteller Jørgensen.  

– Situasjonen er vanskeligst for små foretak og de som fisker på arter med lav lønnsomhet. De fleste ser ut til å belage seg på at sanksjonene er kommet for å bli, og at man bare må tilpasse seg.

Hun utdyper at kapasiteten ved reparasjonsverftene er lav fordi fiskeflåten i flere tiår har foretrukket å reparere og modernisere fartøyene i utlandet, herunder Norge. 

– Det er mangel på egnede dokker, og verftene sliter med å skaffe reservedeler og rekruttere kvalifisert personell. Det vil ta lang tid å bygge dette opp igjen. Noen tiltak er innført for å få fart på prosessen, men de har hatt liten effekt. Den største satsingen var et midlertidig momsfritak for skipsverft som investerer i modernisering, sier seniorforskeren og legger til: 

– De fleste reparasjonsverftene er små og har ikke mulighet til å oppfylle investeringskravene. Derfor er det svært få som har benyttet ordningen, som utløper ved årsskiftet. Nå drøfter man andre tiltak, men de største fiskeriselskapene satser heller på å bygge eller kjøpe egne reparasjonsverft. Norebo, den dominerende aktøren i torskefiskeriene i nord, er blant dem som har slike planer. 

Jørgensen mener det ikke ser ut til å være noen umiddelbar risiko for at de russiske torskefiskeriene i nord skal gå i stå på grunn av problemene med reparasjon, selv om enkeltforetak og -fartøy kan bli hardt rammet. 

– Fiskeflåten har blitt modernisert over flere tiår, og bestandsnivåene er lave, forklarer FNI-forskeren. 

– I nord er man nå særlig bekymret over situasjonen i de pelagiske fiskeriene. De er hardest rammet av havneforbudet, fartøyene har mistet tilgang til flere lands soner og marginene er knappere enn i torskefisket. Mange av disse fisker mest i Norskehavet og andre områder langt fra Russland, Nå må de enten omlaste til havs, noe som er risikabelt vinterstid og når været er dårlig, eller dra helt til Murmansk for å levere fangstene, sier hun avslutningsvis.