Arne O. Holm mener Finnes det overhodet noen grunn til å tviholde på et arktisk samarbeide?

I tre dager har drøyt 500 deltakere fra mer enn 50 land deltatt i det som for utenforstående kan fortone seg som nok en nordområdekonferanse. Slik er det ikke. Med fokus på næringsliv, og en majoritet av delegater som er i startgropa for en karriere i nord, ikke ved målstreken, står High North Dialogue solid plantet på friske, raske bein.

Står i veien for hverandre

Programmet spente fra business-muligheter i verdensrommet til havbunnen. Ikke minst understreket konferansen nordområdenes internasjonale bidrag og betydning. I sum sparket konferansen beina under påstander om at det er mangel på arbeidsplasser eller innovasjon som gjør at folketallet synker og gjennomsnittsalderen stiger i nord.

Vi må altså lete etter forklaringen andre steder når ungdommen likevel pakker kofferten og drar sin vei.

Unge forskeres scenarier for framtida, slik de ble presentert på konferansen, spente fra et Arktis i geopolitisk og klimamessig balanse, til å være et episenter for tredje verdenskrig, med byer druknet i smeltevann fra havis og isbreer.

Ingen av disse drømmene, eller problemene, løses innenfor rammeverket av et redusert arktisk samarbeid alene. Man kan sågar snu på problemstillingen og si at akkurat nå står de arktiske statene først og fremst i veien for hverandre, både når det gjelder klima og fred.

Samarbeid øst-vest

Det siste er åpenbart for enhver. Russlands krig mot Ukraina har delt Arktis i to, hvor den ene geografiske halvparten utgjør en reell fare for at det skal bryte ut krig mellom Russland og de sju andre arktiske statene. Stater som i tillegg til å være medlemmer i Arktisk Råd, også er medlemmer av Nato.

Heller ikke klimautfordringene lar seg løse uten en form for samarbeid mellom øst og vest i nord. Svært mye av klimaforskningen, som er avgjørende for hvordan vi skal løse klimakrisen, ligger brakk fordi sanksjonene mot Russland forhindrer et nødvendig samarbeid mellom russiske og vestlige forskere.

Slik vil det være i overskuelig framtid fordi EU-landene Sverige, Finland og Danmark, så langt kontant avviser et hvert forsøk på å åpne dører inn i de russiske kunnskapsinstitusjonene hvor forskningen forvaltes. Norges fremste ambisjon, en ambisjon som deles av de seks andre vestlige medlemslandene, er å sørge for at Arktisk Råd overlever.

Det gjør rådet neppe dersom strid om sanksjonsregimet mot Russland skulle bli en hovedsak.

Men også mellom de sju landene som fortsetter samarbeidet i Arktisk Råd, byr det grønne skiftet på utfordringer. Den mektigste arktiske staten, USA, serverer akkurat nå gigantiske subsidiepakker for å lokke til seg investeringer og industri. Den offisielle begrunnelsen er å få til et grønt skifte i USA.

I realiteten er det et steg i en proteksjonistisk retning, eller en del av Donald Trumps relansering av det gamle slagordet «America First».

Frykten i Europa

På europeisk side går de statlige kalkulatorene varme for å kunne matche det amerikanske initiativet. Frykten for å miste industri, arbeidsplasser og teknologi til USA kryper lengre og lengre inn i de europeiske statsfinansene. Om frykten er stor hos de arktiske statene som er medlem av EU, er den enda større i arktiske stater som står utenfor EU, som Norge.

I en slik subsidiekrig forsvinner de nasjonale fortrinn, som for eksempel rikelig tilgang på grønn energi, til fordel for et statsfinansiert overskudd i investorenes regnskap. For på slutten av dagen spør ikke aksjonærene om hvorvidt batterifabrikken fyres med grønn energi eller brunkull. Det eneste som betyr noe er hva som er igjen på bunnlinja.

Ikke bare forsvinner de nasjonale fortrinn, men også troen på et kapitalistiske system. Når noen, kanskje mange, vil glede seg over det, er det fordi de glemmer at regninga til slutt havner hos deg og meg. Staten, altså vi, tar både risikoen og kostnadene, mens de private investorene sitter igjen med fortjenesten.

Tvers gjennom samarbeidet

Utfordringene, også de som går tvers gjennom det arktiske samarbeidet, løses altså ikke alene gjennom et arktisk samarbeid. Men Arktisk Råd vil fortsatt være en møteplass, hvor verdien av felles interesser kan settes opp mot særinteresser.

Verden tviholdt på internasjonale avtaler da Donald Trump gjorde sitt beste for å rive dem i stykker. Vi gjorde det i håp om at det fantes en bedre verden lengre fram.

Det samme bør vi gjøre når Vladimir Putin herjer. En gang i framtida vil vi forhåpentligvis se den egentlige verdien av å ha tatt vare organisasjoner som Arktisk Råd.