Etterlyser plan for hvordan Norge skal møte klimaendringene
Klimaendringene i Arktis skjer raskere enn ventet, og ifølge forskerne bak en omfattende og fersk rapport for Barentsregionen vil de samlede effektene bli omfattende - allerede de neste 20 årene. – Vi mangler nasjonale retningslinjer for hvordan vi skal tilpasse oss, sier professor Grete K. Hovelsrud ved Nord universitet.
Hva vet vi om morgendagens Arktis? Heftige temperaturendringer og isfrie havner er bare noe av det som venter oss.
Det er på initiativ fra det internasjonale høynivåforumet Arktisk råd, og forumets arbeidsgruppe AMAP (Arctic Monitoring & Assessment Programme) at norske, svenske, finske og russiske forskere har sett på hvordan vellet av utfordringene som følger i kjølvannet av klimaendringene best kan møtes gjennom et felles kunnskapsgrunnlag.
Målsetningen til Arktisk råd, som lanserte ideen til AACA-prosjektet («Adaption Actions for a Chaning Arctic») i 2013, er at både arktiske stater og samfunn gjennom det felles forskningsprosjektet skal få et bedre – og ikke minst bredere – beslutningsgrunnlag for å kunne tilpasse seg.
Klikk her for å lese rapporten.
Perspektivene i rapporten er mange, og scenariene – som på det meste strekker seg 80 år fremover - ligger langt fremme i tid. Mye kan skje i mellomtiden. En ting er likevel klart: klimaendringene er en realitet - og både folk og samfunn i Arktis må være forberedt på at de mange effektene vil føre til store sosiale og økonomiske endringer.
Kommer det ei stormflo, la oss si i år 2100, vil eksempelvis 1600-1700 av dagens husstander i Vågan kommune i Lofoten stå i fare for å havne under vann.
På næringssiden, og kanskje da særlig innenfor naturbaserte næringer, er det også mange som må belage seg på å gjøre justeringer. Klimaendringene kan ikke bare føre til værendringer, og eksempelvis lengre vekstsesonger, men også påvirke alt fra hvor mange som er sysselsatt i en gitt kommune, eller på et gitt sted. På et sted kan en ny næring skyte fart, mens et annet sted kan trues av utflytting.
Vi tilpasser oss, til tross
Selv om forskerne peker på at det fortsatt mangler gode, nasjonale retningslinjer for hvordan Norge skal tilpasse seg effektene av klimaendringene, ser de også at det – særlig på lokalt nivå – likevel skjer noe.
- Disse tilpasningene er ofte i forkant av de nasjonale retningslinjene. Vi er jo mennesker som vil oss vel, så vi tilpasser oss når vi må, sier professor Grete K. Hovelsrud.
Professoren, som jobber ved samfunnsvitenskapelig fakultet ved Nord universitet, presenterte forleden den drøyt 260 sider lange rapporten sammen med kollegaer fra Nordlandsforskning og AMAP-sekretariatet.
I hovedsak tar pilotstudiet, som er et av totalt tre som er inkludert i AACA-prosjektet, for seg perspektiver for Barentsregionen. Forskerne har imidlertid også inkludert både Svalbard, den russiske øygruppen Frans Josefs land, samt Yamal og Yamal-Nenets i arbeidet med studiet.
Kutt, kutt og atter kutt
- De store klimaendringene ligger som et bakteppe for hvordan utviklingen går. Det er ulike scenarioer som vi kan «lage» ulike fremtider på, men hovedkonklusjonen er at den raske økningen gjør at vi må kutte i utslippene, sier Hovelsrud og fortsetter.
- I Barentsregionen har vi brukt et moderat scenario for å se hvordan det vil slå ut, og i perioden frem til 2080 vil det være snakk om en temperaturøkning på tre til ti grader. Det er ganske mye. Kanskje vil vi i 2100 se en temperaturøkning på opp mot 20 grader, sier hun.
- Vi ser frem mot et isfritt hav, og en nedbørsøkning på opp mot femti prosent. Vi håper den vil komme som snø, men det er ikke så veldig sannsynlig. Vi kan også forvente oss redusert permafrost og snødekke, legger hun til.
Konsekvensene for Barentsregionen blir mange, og hva tilpasningene gjelder har forskerne også forsøkt å se dette i sammenheng med endringer i økosystemet.
- Det at det flytter seg nordover er også en viktig faktor. Havforsuring er et tema vi i økende grad snakker om, og vi har flere forskningsprosjekter gående på det her. Dette er noe som vil slå ut i kystsonen, og fiskeartene – og da særlig torsken – vil trekke nordover og østover.
En akrobatisk øvelse
- Det vi må se på, det er hva slags utfordringer og muligheter det er i et samfunn som en følge av alt dette, forklarer Hovelsrud.
- Vi har forsøkt å koble alt dette, og det er en nokså akrobatisk øvelse. Vi har blant annet sett på globale koblinger, fra Arktis til andre deler av verden, at det er indirekte effekter av klimaendringer andre steder som havindustrien må tolke. Verdensøkonomien, og de geopolitiske spenningene i den arktiske regionen, spiller også inn. Det er stor interesse for regionen vår nå, og det må håndteres – på et eller annet vis, sier professoren.
Hva mulighetsperspektivene gjelder, trekker forskerne – blant annet – frem at utdanningsnivået i den arktiske regionen, med sine drøyt fem millioner innbyggere, er høyt.
- Regionen har også mye å bygge på når det kommer til teknologi, innovasjon og utvikling, i tillegg til betydelige mengder av naturressurser.
Petroleum, bærekraft og geopolitikk
- Bærekraftig bruk er jo et mål, men der ser vi jo naturlig nok også en mulig konflikt med petroleumsnæringen, som på den måten både byr på muligheter og utfordringer. I tillegg har vi dette med fornybar energi, som er en mulighet og ressurs. Det samme med geopolitisk samarbeid, og vi forsøker å sette disse tingene opp mot hverandre og veie for og imot, for å få et bilde av hvordan landskapet ser ut i vår region, forklarer hun.
Både på lokalt og regionalt nivå foreligger det svært mange funn, sier hun, blant annet fordi det allerede eksisterer mye forskning på flere av de nevnte temaene.
Utvikling innenfor infrastruktur er et av områdene hvor det allerede er «tatt grep». Polarkoden (internasjonalt regevlerk for operasjon i polare farvann, journ.anm) er et eksempel på det, og det samme er nye standarder for hvordan man bygger på permafrost.
Utvikling av ny kunnskap, eller regulering av økonomiske mekanismer. Tilpasningsmetodene for å møte «morgendagens Arktis» kan være så mangt.
Per i dag er det allerede flere næringer som har måttet omstille, og reorganisere driften.
- Produksjonsmetoder og rutiner er et område som vi ser at dagens tilpasning foregår på, blant annet innenfor sauehold og reindrift. Tverrsektorielt samarbeid er det også litt av. Men også her ser vi at det er store mangler, konkluderer Hovelsrud.