Et hav av forskjell

Det går alltid en buss på Frogner. Men nesten aldri en hurtigbåt til Steigen.

 Det går alltid en buss på Frogner. Rekker jeg ikke 30-bussen om morgenen, er det sjelden mer enn to minutter til neste 30- eller 31-buss kommer durende opp Bygdøy Allé.

Kollektivtilbudet er både billigere og fantastisk mye bedre enn det jeg har kunnet drømme om i Bodø. Men den store forskjellen blir enorm når jeg sammenligner pendlerhverdagen i Oslo med hverdagen til dem som bor i Steigen hvor jeg tilbringer mye av sommerhalvåret. Her betyr hurtigbåten alt. Den anløper ikke annet hvert minutt. Den anløper ikke alle stedene daglig en gang. Men den kommer og den sparer innbyggerne for den lange, lange turen rundt. Det er stor forskjell på en båttur i en time og 24 mil i bil til og fra Bodø. Noen steder når du ikke med bil en gang. Til Brennsund - målet for mine reiser - må man reise sjøveien.

Nå vil fylkesrådet kutte båtruta mellom Bodø og Helnessund i Steigen - den ruta som gjør det mulig å reise fram og tilbake til Steigen på dagen. I tillegg vil de kutte muligheten til å frakte gods med Nordlandsekspressen. I praksis får det store konsekvenser for folk som bor og driver næring i Steigen. Innbyggerne i Steigen er vant til dette. Hvert eneste år må de kjempe for å bevare hurtigbåttilbudet.

Forslaget il kutt i båttilbudet kommer like årvisst som høstjakta. I år kom varselet allerede mens midnattssola skapte magisk lys over Folda og Sagfjorden. 

En ny fordelingsnøkkel mellom fylkene gjør Nordland og Sogn og Fjordane til de store taperne. De to fylkeskommunene har til felles at utgiftene er knyttet til livsviktig infrastruktur for befolkningen som ferger og hurtigbåter. En plass på Nordlandsekspressen fra Bodø til Helnessund koster langt mer enn et bussete fra Frogner til Jernbanetorget.
Fylkesrådet har regnet ut at hver passasjer mellom Bodø og Helnessund koster fylkeskommunen 1400 kr neste år. Det er dyrere å frakte folk i Sogn og Fjordane enn i Vestfold. Sånn er det i landet vårt - der naturen varierer fra pannekakeflatt til skyhøye tinder og fjorder og der Østfold fylke er mindre enn Rana kommune.

Reaksjonene er entydige fra stedene langs kysten som rammes.

- En katastrofe for kysten, sier Tarald Sivertsen, lederen for Steigen Næringsforum til Avisa Nordland. Steigen-ordfører Asle Schrøder(Sp)  kaller omprioriteringen dypt urettferdig:
- Dette er en overføring av ressurser fra distriktene og inn til Oslo-regionen.  Det er ute i distriktene at de største verdiene blir skapt, men det er vi som blir skviset, gang på gang, sier han til AN. Og varaordfører Fred Eliassen(Ap) følger opp til NRK Nordland:
- Hvis du skal ha kost-nytte analyse på alt, uten å se samfunnsøkonomisk på det, da er vi ferdige i distriktene.

Fylkespolitikerne toer sine hender. De mener kuttene er nødvendige. Noen av dem skylder på statlig omprioritering. SVs gruppeleder i fylkestinget Marit Tennfjord mener dette er en villet politikk fra den borgerlige regjeringen.

Og kuttene stopper ikke der. Fylkesråd for samferdsel i Nordland Tove Mette Bjørkmo (Ap) lover full gjennomgang av anløpsstedene for Nordlandsekspressen over nyttår.

Heldigvis er det folk som tør satse i Steigen. De bor der fordi de vil og fordi de kan.

Lindis Sloan har jobbet ved Kvinneuniversitetet Nord siden 2003. Mannen hennes har skapt seg egen bedrift som selger gourmetsjømat til verdens beste restauranter. De har fått tre barn som stortrives med skole og fritidsaktiviteter og funnet drømmehjemmet.

Malurten i begeret er det årvisse maset om å legge ned videregående og hurtigbåt. Slutt med det tullet, skriver Lindis på kvinneuniversitetets blogg; "Vi må ha folk og vi må ha båt." Istedenfor å tre kuttforslag nedover hodene på folk oppfordrer hun fylkespolitikerne til å ta med befolkningen på råd. "Gi oss trafikkgrunnlagstall, oversikt og muligheter. La oss komme med innspill. Hold lokaldemokratiet levende ved å involvere lokalpolitikere, regionråd og fylke. Spør næringslivet hva de trenger! "

Lindis i Steigen har helt rett. Hun har ikke flyttet til Steigen bare for å se utover havet. Hun jobber og bor der. Og det bør hun få lov til å fortsette med. Det er langt dette landet. Langt og variert. Vi trenger å se helheten. Forstå hvordan det er å leve og bo med 24 mil til nærmeste sykehus.

Alt det tenker jeg mens jeg går ombord i 30-bussen og lar den frakte meg nedover mot Rådhusgata. Jeg ventet kun i to minutter. Jeg hadde overlevd litt lengre ventetid.